Mer enn sju tiår etter at den femte panafrikanske kongressen krevde Afrikas fullstendige frigjøring fra kolonial dominans, er kontinentet fortsatt fanget i strukturell avhengighet. Resolusjonene fra den historiske kongressen i Manchester i 1945 var tydelige: Afrikanske nasjoner hadde krav på full politisk og økonomisk uavhengighet, avvikling av utenlandsk dominans og retten til selv å bestemme over sin egen framtid. Likevel fortsetter mange afrikanske ledere i 2026 å åpne kontinentets porter for de samme imperialistiske maktene som koloniserte kontinentet, utnyttet det og brutaliserte den afrikanske befolkningen.
Det nylig avsluttede Africa Forward Summit i Nairobi, med Kenyas president William Ruto og Frankrikes president Emmanuel Macron som felles vertskap, ble et symbol på denne motsigelsen. Toppmøtet ble presentert som et partnerskap mellom likeverdige parter, men hadde som mål å gi Frankrikes forhold til Afrika en ny innpakning på et tidspunkt da Paris raskt mister innflytelse på kontinentet.
Toppmøtet samlet over 30 afrikanske ledere og resulterte i kunngjøringer om omtrent 23 milliarder euro i investeringsløfter rettet mot sektorer som energi, landbruk og kunstig intelligens. Men bak retorikken om saminvestering, gjensidig respekt og vinn-vinn ligger imperialismens vedvarende virkelighet.
Frankrikes deltakelse i Nairobi var ikke bare motivert av vennskap med Afrika. Toppmøtet fant sted på et tidspunkt da fransk innflytelse hadde falt kraftig i Vest-Afrika. Mali, Burkina Faso og Niger har utvist franske tropper og utfordret tiår med fransk militær og økonomisk kontroll. Og Frankrike har blitt tvunget til å trekke militære styrker ut av flere tidligere kolonier som følge av økende antifranske holdninger og folkelige opprør.
Dette forklarer hvorfor toppmøtet i Nairobi var politisk viktig for Frankrike: Det var det første store Frankrike–Afrika-toppmøtet som ble arrangert i et engelskspråklig afrikansk land. Kenya ble broen Frankrike håper å bruke for å gjenvinne strategisk innflytelse i Øst- og Sentral-Afrika etter å ha møtt økende motstand i Sahel.
Spørsmålet er fortsatt hvorfor president Ruto var villig til å være vertskap for et slikt toppmøte akkurat på dette tidspunktet. Svaret ligger i den kenyanske statens klassekarakter. Den sittende regjeringen har konsekvent stilt seg på linje med vestlige makter og framstilt Kenya som en pålitelig regional partner for utenlandsk kapital, militært samarbeid og geopolitiske interesser. Ved å være vertskap for Macron posisjonerte Ruto Kenya som en strategisk inngangsport for Frankrikes fornyede engasjement i Afrika, samtidig som han styrket sin egen regjerings stilling blant vestlige allierte. Toppmøtet var dermed langt fra et uttrykk for en uavhengig afrikansk utviklingsagenda.. Det gjenspeilte snarere kompradorelitens tendens til å søke legitimitet og støtte hos imperialistiske maktsentre, framfor hos befolkningen i sine egne land.
Kenyanske myndigheter framstilte toppmøtet som en mulighet for økonomisk vekst og utenlandske investeringer. Men det mer grunnleggende spørsmålet er dette: Vekst for hvem, og under hvis kontroll?
Macron beskrev initiativet som et partnerskap mellom likeverdige parter. Men det kan ikke eksistere reell likeverdighet mellom økonomier som er grunnleggende ulikt strukturert. Forholdet mellom Frankrike og Afrika har historisk sett ikke vært preget av likhet, men av ressursutvinning. Ifølge Frankrikes departement for Europa og utenrikssaker opererer mer enn 1 000 franske datterselskaper i Afrika, hvorav over 140 i Kenya. Store selskaper som TotalEnergies, Orange, Carrefour, CMA CGM og Bolloré har omfattende kommersielle interesser innen energi, telekommunikasjon, logistikk, detaljhandel og infrastruktur. Selv om dette framstilles som utvikling og partnerskap, kommer overskuddene som skapes gjennom afrikansk arbeidskraft og afrikanske ressurser, i overveldende grad den utenlandske kapitalen til gode.
Fransk innflytelse i Afrika har aldri vært begrenset til militære og økonomiske virkemidler. Kulturdiplomati har i lang tid vært en sentral del av Frankrikes strategi for å bevare sin tilstedeværelse og innflytelse internasjonalt. Gjennom språkinstitusjoner, utdanningsutveksling, mediesamarbeid, kultursentre og utviklingsprogrammer utøver Frankrike det som gjerne omtales som «myk makt». Kritikere hevder at slike initiativer også fungerer som et middel til å fremme bredere politiske og økonomiske interesser, ved å forme lokale eliter, påvirke den offentlige opinionen og sikre langsiktig strategisk innflytelse. Africa Forward-konserten, Macrons matlaging med influensere og andre PR-aktiviteter under besøket i Kenya illustrerer dette tydelig.
Macrons forsøk på å framstille seg som en «panafrikanist» under toppmøtet ble derfor møtt med skepsis blant aktivister og progressive miljøer. Panafrikanisme er ikke en merkevarestrategi. Det er en revolusjonær kamp for afrikansk fellesskap, suverenitet og frigjøring fra imperialistisk dominans.
Selv toppmøteerklæringen var preget av avhengighetspolitikkens språk. Diskusjonene dreide seg i stor grad om gjeldsrestrukturering, private investeringer, reform av kredittsystemet og sikkerhetssamarbeid, spørsmål som ofte behandles innenfor finansielle systemer dominert av institusjoner som IMF og Verdensbanken.
Sikkerhetsdimensjonen ved toppmøtet vakte også bekymring blant aktivister. Kenya og Frankrike har styrket det militære samarbeidet de siste årene, og kritikere mener at den nylig inngåtte militæravtalen i økende grad undergraver landets nasjonale suverenitet. Sosiale bevegelser har trukket paralleller mellom de nye forsvarsordningene og tidligere militæravtaler knyttet til britiske styrker ved British Army Training Unit Kenya (BATUK). Særlig omstridte er ordningene som gir utenlandsk militært personell omfattende juridisk beskyttelse under operasjoner i Kenya, samtidig som de begrenser kenyanske institusjoners mulighet til å stille utenlandske soldater fullt ut til ansvar etter kenyansk lov.
Samtidig fortsetter Frankrike å framstille seg som en «stabiliserende kraft» i Afrika, til tross for omfattende kritikk av landets militære rolle i Sahel. Stadig flere i Vest-Afrika forbinder utenlandske militærintervensjoner med ustabilitet snarere enn frigjøring.
Disse motsetningene ble enda tydeligere under protestene som aktivister og medlemmer av bevegelser for sosial rettferdighet organiserte i Nairobi under toppmøtet. Demonstrantene fordømte fransk imperialisme, utenlandsk dominans, gjeldsavhengighet og militær ekspansjon. Ifølge aktivister ble demonstrantene møtt med politivold, blant annet bruk av tåregass, arrestasjoner og vilkårlig internering.
Toppmøtet avdekket dermed to Afrikaer som eksisterer side om side. Det ene befinner seg i konferansesalene, der investeringsrammeverk diskuteres med multinasjonale selskaper og utenlandske makter. Det andre finnes i gatene, blant arbeidsledig ungdom, arbeidere i kamp, bønder, studenter og lokalsamfunn som rammes av stadig høyere levekostnader.
Bare én uke etter toppmøtet brøt det ut protester i Kenya mot høye levekostnader og drivstoffpriser. I flere større byer og tettsteder ga deler av befolkningen uttrykk for frustrasjon over de stadig vanskeligere økonomiske forholdene. Demonstrasjonene gjenspeilte dypere klassemotsetninger i Kenyas kapitalistiske økonomi.
Den siste utviklingen i Sahelstatenes allianse viser at deler av Afrika på nytt utfordrer utenlandsk militær dominans og krever større suverenitet. Selv om disse statene fortsatt er preget av motsetninger og utfordringer, har deres avvisning av varig utenlandsk militær innflytelse gitt ny kraft til antiimperialistiske diskusjoner over hele kontinentet.
Til syvende og sist er oppgaven for progressive afrikanske krefter mer omfattende enn å kritisere toppmøter som Africa Forward. Den overordnede utfordringen er å bygge organiserte politiske alternativer forankret blant arbeidere, ungdom, bønder, kvinner og undertrykte lokalsamfunn. Afrikas frigjøring vil ikke komme fra elitekonferanser i luksuriøse konferansesaler eller fra avhengighet forkledd som partnerskap. Den vil komme gjennom revolusjonær politisk organisering, panafrikansk solidaritet og afrikanske folks kollektive kamp mot imperialisme, kapitalisme og kompradoreliter som tjener på utenlandsk dominans.
Kontinentets framtid kan ikke bestemmes i Paris, Washington eller London, eller i styrerommene til multinasjonale selskaper. Den må bestemmes av Afrikas organiserte masser selv. Denne generasjonens oppgave er klar: å lære av den falske uavhengighetens feilgrep, avvise avhengighet og fortsette den ufullførte kampen for et samlet og suverent kontinent.
Først publisert av Africa is a Country 21.06.2026