Norge kan bekjempe ulikhet globalt

Etter finanskrisen i 2008/2009 satte europeisk og amerikansk ledelse inn noen tiltak for å få den globale økonomien opp av grøfta. De primære tiltakene som ble iverksatt var lave sentralbanksrenter og det som på folkemunne kalles å trykke penger, kvantitative lettelser. Mellom 2008 og 2018 bragte den amerikanske, japanske og europeiske sentralbanken til sammen 12 trillioner dollar av friske penger inn i verdensøkonomien gjennom slike vedtak. Dette skjedde mens rentenivået falt så mye at man måtte tilbake til Mesopotamia for å finne like lave rentenivåer som i 2016 - altså cirka 5000 år tilbake i tid. I tiden etter pandemien ble en ny runde kvantitative lettelser satt inn sammen med andre krisetiltak.

Når ny, billig kapital føres inn i markedene gjennom disse tiltakene, muliggjør dette at land, selskaper og privatpersoner kan overby hverandre ved kjøp av eiendeler, med stadig større lån. Dette driver verdien på eiendeler oppover, som igjen fører til en massiv økning i rikdom for de som allerede eide disse eiendelene, som selskaper og boliger. Samtidig øker gjeldsgraden for de som overbød hverandre i jakten på et kjøp. Når rentene på nytt steg etter en periode med historisk lave renter, blir den akkumulerte gjelda stadig vanskeligere å betjene. På denne måten har land, selskaper og privatpersoners gjeldsproblemer økt jevnt og trutt siden 2008 og en massiv økning i ulikhet har fulgt tritt.

I samme kriseinnsats ville stater begrense det økonomiske sjokket for vanlige menneskers liv og velferd, ved å innsette motkonjukturstiltak. Stater tok dermed på seg massive lån for å betale krisepakker til store selskaper uten å hente inn igjen utleggene ved skatter og avgifter i etterkant.

Parallelt overførtes gradvis, men tungt, rikdommen. I samme periode som stater har hatt en rask nedgang i offentlig økonomisk overskudd har man sett en samtidig rekordrask økning i privat rikdom globalt. Årsakene til disse tendensene er altså de samme: Mekanismene bak krisetiltakene som er valgt de siste to tiårene.

Tiltakene ble iverksatt for å stimulere land, selskaper og privatpersoner til å låne penger for å gjøre investeringer som kunne erstatte arbeidsplasser som var gått tapt under krisen. Den ønskede effekten ble møtt, og økonomisk vekst ble gjenopprettet på mange områder. Men de politiske og økonomiske valgene som ble tatt skulle også skape historisk høye nivåer av både økonomisk ulikhet og statlige og private gjeldsbyrder, der vi ser en sterk overføring av rikdom fra staten til noen enkeltindivider og selskaper. Sammen utgjør disse primære drivkrefter bak dagens globale politiske og økonomiske kriser.

Norge har nå en historisk mulighet for å styre skuta inn på rett kurs globalt. Med riktige politiske grep kan vi både minske forskjeller og øke folks kjøpekraft samtidig som vi kan gjenreise statlig velferd og kollektivt eierskap. God gammeldags sosialdemokratisk politikk er det som trengs for å reise kjerringa globalt nå. Vi behøver solide globale systemer for å sikre progressiv beskatning for å motvirke privatiseringen av offentlig rikdom og sikre tilstrekkelig midler til finansiering av offentlig velferd og investeringer. Vi trenger også bedre globale systemer for å sikre ansvarlighet i statlig långivning og lånopptak, og bedre systemer for å løse statlige gjeldskriser på en effektiv og regelbunden måte, slik at vakumet i statlige finanser etter mangelfull beskatning ikke fylles av ikke-bærekraftig statlig gjeld. Får vi skatte- og gjeldspolitikken rett kjøl globalt retter vi opp to av de mest vesentlige forutsetningene for stabile og sunne statsfinanser internasjonalt. Regjeringen har nå muligheten til å være en foregangsaktør globalt og bør gripe muligheten med begge hender.

Denne kronikken er skrevet av Joakim Enrique Carli, daglig leder i Debt Justice Norge, Thea Emilie Maubach-Vindenes, leder i Changemaker Norge, Thea Birgitte Erfjord, leder i Spire, og Pål Trautmann Olerud, daglig leder i Fellesrådet for Afrika.