Arkiv tar vare på fortiden. En måte å holde fast på. Å bevare. I ulike former. Av ulike mennesker. Det finnes et behov for arkivering — for framtiden, for fortiden. For å være del av noe større, for tilhørighet. Men arkiver stiller stadig nye spørsmål. Hvem bestemmer hva som får bli? Hva avgjør varigheten og oppriktigheten til det som blir værende? Hvem kan vi stole på til å fortelle historien riktig?
Det har blitt tydelig at det i stor grad finnes en oppfatning om at venstresiden hadde liten eller ingen representasjon i Nigeria før sosiale medier kom. Men før den tid godtok ikke folk dårlig styresett liggende. De gjorde motstand. Kvinner gjorde motstand. Menn også. Fellesskap og organisasjoner ble dannet for å diskutere aktuelle saker og uttrykke offentlighetens misnøye, særlig i en tid da dissens kunne bety døden. Deres motstand gjorde hele forskjellen og åpnet opp det sivile rommet — begrenset som det var — som vi nå nyter godt av.
Den nylige utstillingen Archives of Popular Struggle ved Corneliis Adepegba Museum, Institute of African Studies, University of Ibadan, åpner for en sårt tiltrengt samtale om aktivismens historie og den revolusjonære intellektuelles rolle i Nigeria.
Det finnes et stort hull i Nigerias historie som ikke er gjort rede for. Derfor kan et gjennomsnittlig ungt menneske med lite informasjon tilgjengelig, tro at visse saker knapt har blitt lagt merke til, og at folk alltid bare har stått og ventet på en frelser uten å bruke sin egen handlekraft.
Utstillingen løfter fram mange mennesker som har blitt skjøvet i bakgrunnen og som i stor grad er ukjente for den yngre generasjonen: fra Chief Gani Fawehinmi, Kehinde Oni og Tai Solarin til Patrick Wilmot. Det finnes styrke i å vite at veien man er i ferd med å begi seg ut på, allerede har blitt gått av andre før en.
Da jeg gikk gjennom utstillingen, føltes det som om jeg hadde trådt inn i en alternativ virkelighet der tiden sto stille. Kuratorene forsøker å rekonstruere fortiden gjennom plakater, flygeblader, brev og bruddstykker av korrespondanse som delte informasjon om bevegelser som til da hadde vært utenfor offentlighetens synsfelt.
Vi ser arbeid fra kampanjer og organisasjoner som Gani Fawehinmi Solidarity Foundation, Women In Nigeria og The Action Women of Nigeria; bevegelser som The Abacha Must Go Rally vises fram som synlige påminnelser om tydelig opprør mot det totalitære regimet. Blant gjenstandene finnes plakater fra Kehinde Oni-arkivene, Yusuf Bala Usman-arkivene, Ola Oni-arkivene og Baba Omojola-arkivene.
Vi ser eksistensen av organisasjoner som All Nigerian Socialist Conference i fra alle hjørner av føderasjonen; vi ser Nigerias viktigste akademikerforbund, ASUU, gjøre motstand mot Babangida-regimets strukturtilpasningsprogrammer akkurat idet de ble innført på midten av 1980-tallet, og ASUUs framsynte varsler om de ødeleggende virkningene denne politikken ville få for offentlig utdanning.
Noe av det mest slående ved utstillingen er framstillingen av kollektivet, massene, som aktive stemmer i kampen for sin egen frigjøring. Det er en påminnelse om at vanlige mennesker tok del i sin egen befrielse. Arbeidere gjorde motstand mot ledere som forrådte saken — ved å motta finansiering fra delstatsregjeringer — og fjernet dem fra makten.
Selv om denne utstillingen forteller en viktig og etterlengtet historie, er den ikke tilgjengelig for allmennheten. Det store flertallet av de besøkende har vært akademikere. Det finnes ikke mye rom for en gjennomsnittlig Kunle til å se utstillinger. Jeg hadde faktisk problemer med å få tilgang til utstillingslokalet fordi det var låst i offisiell åpningstid. Det er ikke nok at slike utstillinger kurateres. Det må vises særlig omsorg for at de både kurateres og stilles ut innen rekkevidde for vanlige mennesker.
Dessuten: Vil en slik utstilling skape samtaler som fører til handling? Hva kan man forvente skal komme ut av den? Vil muligheten oppstå til å stille våre forgjengeres arbeid opp mot arbeidet til dagens aktivister? Vil vi lære av feilene deres og finne ut hvordan vi kan gjøre det bedre uten å sløse med ressurser? Hvordan kan vi begynne å ta vare på bevis fra vår virkelighet i Nigeria i vår egen tid? Hvordan har vi tenkt å vise generasjonen som kommer etter oss, bevis på bevegelser som #EndSARS? Og kanskje enda mer presserende: Hvis det ble gjort så mye arbeid i fortiden, hvorfor kjemper vi fortsatt med de samme sosioøkonomiske problemene i dag? Dette er avgjørende spørsmål som må besvares dersom det fulle politiske potensialet i utstillingen skal kunne føre til endringer.
Utstillingen Archives of Popular Struggle er en påminnelse om at det finnes rom for den intellektuelle i kamper, og at det finnes en nyanse som bare de kan bringe inn. Det finnes et behov for arkivering — for framtiden, for fortiden. For å være del av noe større. For å forstå kampen vår bedre.
Først publisert av Africa Is a Country 24.03.2026.