Kigali – byen som sto opp fra de døde

Ti minutter forsinket kommer Louis, og det er ikke vanskelig å skjønne at han har god trening i å snakke med journalister. Han snakker høyt og uten omsvøp. Ifølge Louis er det ingen tvil om at Rwanda fremdeles mangler ytringsfrihet og grunnleggende grunnlovsrettigheter.

- Alle større aviser og tv-stasjoner er statlig støttet og skriver ikke negativt om myndighetene. Det kritiske punktet er at myndighetene ikke gir støtte til mindre aktører. I tillegg mangler de som kommer fra journaliststudiet på universitetet trening i kritisk tenkning.

Andre gjester har begynt å sige inn på restauranten, men det ser ikke ut til å bekymre Louis i det minste.

- Våre naboland ligger langt foran når det gjelder ytringsfrihet og journalister her har blitt presset til taushet. Journalister kan også bli saksøkt for desinformasjon og min jobb er å sørge for at de får tilgang til juridisk hjelp.

Han forteller videre at Rwanda trenger en forandring, men at virkeligheten alltid har flere sider og at mange vestlige medier og organisasjoner ikke forstår hvilke realiteter landet måtte bygges fra.

- Jeg vil ikke høres nasjonalistisk ut, men velmenende organisasjoner vil alltid ha sin egen agenda og alle rwandere vet hva som skjedde med FN i 1994.

I dagene før folkemordet startet varslet øverstkommanderende FNs fredsbevarende styrker i Rwanda Roméo Dallaire FNs hovedkvarter i New York at et folkemord kunne være på vei. Det ble ignorert og i stedet bestemte FNs sikkerhetsråd seg for å trekke 90 prosent av styrkene ut av Rwanda.

- Du har selv sett hvordan det ser ut etter å ha spasert to timer gjennom byen. Kigali og Kampala ser ut som om de ligger på to forskjellige kontinenter. Etter folkemordet var byen en støvhaug og omtrent alt var ødelagt. Skoler, veier, bygninger, kirker og hele infrastrukturen var i ruiner. Hundretusenvis av innbyggerne var flyktninger i naboland. Selv ikke rwandere hadde forventet den utviklingen vi ser i dag.

Ved forrige valg i Rwanda i 2024 fikk regjeringspartiet RPF 99,18 prosent av stemmene. Det er sjelden kost i et demokrati, for å si det forsiktig. Flere opposisjonspolitikere har blitt fengslet og utsatt for press fra myndighetene, noe som i stor grad har bidratt til å begrense det politiske handlingsrommet. Louis forteller at opposisjonen i dag nesten er fraværende i Rwanda.

- Vi har hatt noen små partier i de siste årene, men de har blitt overkjørt av myndighetene og ikke fått muligheten til å utfolde seg. I Uganda med Bobi Wine er opposisjonen veldig synlig og i Kenya har de et demokratisk system som tilsynelatende fungerer. Samtidig er også korrupsjonen i disse landene svært utbredt, mens den i Rwanda er på den nedre skalaen av land sør for Sahara.

Louis sier at Rwanda har en lang vei å gå før vi kan kalle det et demokrati, men at ingen kan benekte at myndighetene har vært veldig effektive i forhold til å reetablere samfunnet.

- Regjeringens narrativ til befolkningen har hele tiden vært: 32 år er veldig kort tid å bygge et land. Se hva vi har gitt dere i form av gode veier, gode skoler for barna deres, vi betaler lønnen deres i tide, landet er trygt og det er langt færre fattige i landet.

Louis tar et kort pust i bakken og bestiller sin andre flaske med kullsyrevann. Hva sier rwandere selv om utviklingen etter folkemordet?

- De fleste i Rwanda vil si at det viktigste nå er at vi har fred og stabilitet. Jeg er 42 år – tror du jeg har energi og lyst til å gå tilbake til bushen og krige? Eller bli flyktningen et eller annet sted? Jeg vil leve et fredfylt liv som alle andre rwandere. Spørsmålet mange rwandere stiller seg nå er, selv om mange ikke sier det åpenlyst, er hvordan vi kan gå videre. Dette var første skritt.

For mange unge rwandere har sosiale medier blitt en av få arenaer hvor kritiske stemmer kan komme til uttrykk. Samtidig har flere bloggere og andre innholdsprodusenter blitt arrestert de siste årene etter å ha kritisert myndighetene. Louis forteller at myndighetene fremdeles prøver å forstå hvordan de kan håndtere de ulike plattformene.

- Sosiale medier har på mange måter endret medielandskapet i Rwanda. Det er ingen tvil om at det er en bevegelse blant yngre mennesker som ønsker forandring, og sosiale medier gir dem muligheten til å si sin mening. Rwanda har solgt seg inn som et teknologiland og kan ikke uten videre slå av internett som de gjorde i Uganda under valget. Da skyter man seg selv i foten.

Louis forteller videre at det pågår en debatt om sosiale medier bør reguleres. Myndighetene ser at Kina kan kontrollere plattformene selv fordi de utvikler dem, men at det er mer komplisert i Rwanda siden landet i stor grad er en konsument av teknologien.

- Vi kan ikke løpe til Silicon Valley og be dem regulere Facebook eller andre plattformer, samtidig som man ønsker å promotere landet som en teknologipioner i Afrika. Samtidig er det fremdeles en underliggende etnisk rivalisering i Rwanda som vi absolutt ikke vil at skal blomstre opp igjen. Det er masse falske nyheter, hatmeldinger og manipulering på sosiale medier. Derfor må vi prøve å utvikle de ulike plattformene til å bli et sted for en respektfull meningsutveksling.

Til slutt sier Louis at alle styresett og demokratier alltid er i utvikling, men at det også må tilpasses den sosiale og kulturelle konteksten.

- De siste årene har internasjonale medier og organisasjoner av mange grunner blitt mindre synlig i Rwanda og nabolandene, men jeg tror faktisk det er bra fordi det endrer samfunnet lite i praksis. Jeg tror forandringen må komme fra de lokale som kjenner dynamikken i landet. Det er derfor viktig at vi gir disse menneskene riktige forutsetninger for å kunne utvikle seg. Det er også på dette området jeg kan gi mitt lille bidrag til å legge forholdene til rette for folk som ytrer seg på grensen av hva som tillates.

En journalist fra DR Kongo slår seg ned ved bordet vårt. Hun har en avtale med Louis, og før jeg går gjentar han det som har vært et tema flere ganger i løpet av samtalen.

- 32 år er kort tid til å bygge et land.

Kigali Genocide Memorial ligger på en frodig åsside i bydelen Gisozi. Det er ikke tilfeldig. I dette området ble det anlagt massegraver for 250 000 mennesker som ble drept under folkemordet i 1994. I 2004 ble museet oppført med et overordnet mål om å forhindre nye folkemord, gjenforening og bidra til gjenoppbygging av lokalsamfunn. Ti år senere ble museet og arbeidet deres en del av det nasjonale pensumet i skolen.

Ved inngangen til museet står jeg og venter på tur sammen med en flokk andre turister. Sikkerhetssjekken er nesten like grundig som på flyplassen og vi får beskjed om at det ikke er lov til å ta bilder inne i selve museet. I samlet tropp går vi i taushet på veien mellom de grønne hagene på vei til museet. Inne i museet oppløses turistflokken og sprer seg i de mange små rommene med tekst og bilder som nøkternt forteller historien bak, under og etter folkemordet.

Mellom 6. april og 17. juli i 1994 ble opptil én million mennesker drept i løpet av 100 dager. De fleste var tutsier, men også politisk moderate hutuer og mange av urbefolkningen twa var et mål for volden. Folkemordet ble i første rekke planlagt av den hutudominerte regjeringshæren. Kort tid etter de første drapene oppfordret radiostasjonen Radio Télévision Libre des Mille Collines til å involvere sivile rwandere gjennom å lese opp lister over hvem som skulle drepes som.

Noen av de største massakrene fant sted på såkalte «trygge steder» som skoler, kirker og sykehus der tutsiene ble oppfordret til å samle seg for å søke tilflukt. Mange som gjennomførte massakrene var vanlige folk som drepte sine naboer, venner og familie i lokalsamfunnet. Ofrene ble hovedsakelig drept med macheter og skytevåpen, og flere hundretusen kvinner ble utsatt for seksualisert vold. Tallene er så voldsomme at de er vanskelig å fatte.

Tradisjonelt var identiteten til hutuer og tutsier i stor grad knyttet til sosiale og økonomiske forhold og ikke fastlåste etniske kategorier. Under det belgiske kolonistyret utover på 1900-tallet ble hutuene favorisert, noe som bidro til å forsterke motsetningene mellom gruppen. Etter Rwandas uavhengighet i 1962 fulgte flere tiår med vold og maktkamp før det hele kulminerte i 1994.

I et av rommene i museet er det hundrevis av bilder av barn. De fleste smiler, andre er alvorlige, noen undrende – i teksten under står det navn, alder, hva de likte å gjøre, spise og andre ting barn vanligvis driver med. Felles for dem alle er at de ble ofre for volden under folkemordet. Opplevelsen er ikke bare sterk, den er ufattelig og ord blir overflødige.

Dagen etter jeg var på museet møter jeg en rwandisk journalist som av hensyn til egen sikkerhet ønsker å være anonym. Han peker på at forsoningsprosessen etter 1994 var avgjørende for å få landet på fote, blant annet gjennom de lokale Gacaca-domstolene (tradisjonelle folkedomstoler).

- Så mye av landet var ødelagt at vi trengte en helt unik tilnærming for å løse alle problemene. Det er heller ingen tvil om at det som er oppnådd siden 1994 er bemerkelsesverdig.

Samtidig mener han at dette ikke kan rettferdiggjøre dagens begrensninger på ytringsfrihet og politisk handlingsrom. Han beskriver et system der makten i stor grad utøves gjennom kontroll og langsiktig institusjonsbygging.

- Dette er ikke et regime preget av åpen brutalitet. Makten fremstår snarere som polert og sofistikert, med institusjoner som er bygget for å sikre kontroll over tid. Kagame overlater lite til tilfeldighetene, og systemet er preget av disiplin og langsiktig tenkning. Det gjør det også vanskeligere å utfordre.

På avreisedagen sitter jeg på Perk & Plate, som etter kort tid har blitt min stamkafe i Kigali. Wifi-en er upåklagelig og et teknologiland verdig. Den alltid smilende servitøren Christelle serverer meg nok en utmerket cappuccino. Hun ser meg slepe på kofferten og sier det er trist at jeg skal reise nå som vi har blitt så godt vant til deg. Det er rørende og står som et symbol på den gjestfriheten jeg har blitt møtt med på min reise i Rwanda.

Åtte dager er ikke lang tid til å bli kjent med en by. Det er ingen tvil om at Rwanda har et autoritært styre og at ytringsfriheten er begrenset. Samtidig kan ingen benekte at landet har fått et kolossalt løft siden folkemordet. De etniske motsetningene er betydelig redusert, og Kigali fremstår i dag som en trygg og moderne by.

Klokken fire kommer Uber-sjåfør Innocent og henter meg til avtalt tid. Ved innkjøringen til flyplassen går sikkerhetsvaktene nøye gjennom bilen og bagasjen. En av dem oppdager en trestokk Innocent bruker til å holde panseret oppe. Den må han pent legge fra seg. Bestikkelser er ikke mulig, og reglene må følges. Et par timer senere letter flyet fra rullebanen med byen som har reist seg fra asken under meg. Det store spørsmålet nå er hvordan de neste 32 årene kommer til å se ut.