Norge kan ikke kjøpe seg fri fra klimaansvar

Malawi er blant landene som er mest sårbare for klimaendringer, til tross for at landet bidrar svært lite til globale utslipp. De siste årene har uforutsigbare værforhold ødelagt landbruk, forstyrret utdanning, tvunget mennesker på flukt og lagt ytterligere press på et allerede sårbart helsevesen. Siden 2015 har landet opplevd en rekke påfølgende klimarelaterte sjokk som har gjort situasjonen stadig mer sårbar. Etter hver krise følger en syklus av humanitær respons, før nye kriser oppstår noe som hemmer utvikling og forsterker fattigdom.

Samtidig synliggjør de noe som er alvorligere: klimaendringene i land som Malawi er ikke bare naturkatastrofer – de er politiske konsekvenser av et urettferdig globalt system som tillater at utslipp akkumuleres i noen deler av verden, mens andre betaler prisen. Karbonkreditter er en del av dette systemet.

Selv om konsekvensene av karbonkreditter ennå ikke er grundig undersøkt i Malawi, finnes det studier fra andre land som gir viktige lærdommer.

Et godt dokumentert eksempel på hvordan karbonmarkeder kan forsterke ulikhet, finnes i Uganda. En rapport publisert av Oakland Institute i 2019 viste hvordan Norge, Sverige og Finland bidro til omfattende landoppkjøp for karbonkompensasjonsprosjekter gjennom skogbruksselskapet Green Resources, som i stor grad eies av Norges utviklingsfinansieringsinstitusjon Norfund. For å etablere furuplantasjer sertifisert som «bærekraftige» ble tusenvis av ugandiske bønder fordrevet fra sine tradisjonelle bosettingsområder. Disse plantasjene genererte karbonkreditter som Norge kunne regne inn i sine egne klimamål. Samtidig mistet lokalsamfunnene som bar kostnadene, tilgang til jord, og opplevde minskende matsikkerhet og sosial ustabilitet.

En annen rapport fra Oakland Institute belyser den mørkere siden av karbonmarkeder gjennom begrepet «carbon violence», som beskriver de strukturelle, sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle skadevirkningene knyttet til hvordan karbonmarkeder har utviklet seg.

Lignende utfordringer er dokumentert i Kenya. Survival Internationals undersøkelser viser at karbonkompensasjonsordninger i Nord-Kenya har bidratt til landran og menneskerettighetsbrudd. Deres Blood Carbon-kampanje demonstrerte hvordan såkalte «naturbaserte løsninger» ofte gjenskaper praksiser fra såkalt festningsvern av naturen, hvor urfolk og pastorale samfunn historisk har blitt utestengt fra sine tradisjonelle områder, samtidig som karbonkreditter genererer profitt for vestlige selskaper og organisasjoner.

Disse bekymringene ble bekreftet av en banebrytende dom i Kenya i 2025, hvor retten slo fast at flere naturreservater under Northern Rangelands Trust (NRT) var etablert ulovlig på uregistrert felleseid land uten samtykke fra lokalsamfunnene. Retten beordret også at NRTs væpnede vakter måtte trekke seg ut. Disse reservatene solgte karbonkreditter til multinasjonale selskaper, inkludert Meta, Netflix og British Airways.

Disse eksemplene illustrerer flere sentrale utfordringer:

• Overfladiske løsninger: Plantasjene skaper et inntrykk av klimahandling uten ta opp problemet med fortsatt utvinning av fossile brensler.

• Menneskerettighetskonsekvenser: Lokalsamfunn mister tilgang til land som er avgjørende for deres levebrød, mens fordelene fra prosjektene i stor grad tilfaller aktører i det globale nord.

• Utestengelse av lokale stemmer: Berørte grupper blir verken meningsfullt konsultert eller tilstrekkelig kompensert.

Disse tilfellene viser hva som skjer når klimaløsninger prioriterer karbonregnskap fremfor menneskerettigheter og rettferdighet. Samtidig som land som Malawi nå ser muligheter i det som ofte fremstilles som «lukrative» karbonmarkeder gjennom den nylig vedtatte Malawi Carbon Markets Framework, er det avgjørende at erfaringene fra land som Kenya og Uganda tas i betraktning.

Karbonkreditter og kompensasjonsordninger fremstilles ofte som effektive og markedsvennlige løsninger. Men de bygger på antakelser som skjuler dypere strukturelle problemer.

1. De flytter ansvar i stedet for å redusere utslipp.
Kompensasjonsordninger gjør det mulig for rike land å oppfylle klimamål på papiret, samtidig som de utsetter den vanskelige, men nødvendige omstillingen av egne økonomier.

2. De gjenskaper koloniale mønstre for ressursutvinning.
Land i Afrika blir en ressurs for å oppfylle eksterne klimamål, noe som speiler historiske ulikheter i eierskap, beslutningsmakt og fordeling av fordeler.

3. De marginaliserer lokalsamfunn.
Som sett i Uganda tas beslutninger ofte uten reell deltakelse fra dem som blir mest berørt.

4. De distraherer fra reelle løsninger.
Kompensasjonsordninger flytter politisk vilje og finansiering bort fra grønn omstilling, reform av energisystemer og den presserende nødvendigheten av å fase ut fossile brensler globalt.

Det er tydelig at karbonkreditter ikke reduserer utslipp, men snarere avleder oppmerksomheten fra reell klimahandling. Land som Norge har både kapasitet og ressurser til å velge en mer rettferdig og transformativ tilnærming. Ved å fremme en mer rettferdig global finansarkitektur og øke direkte klimafinansiering kan lokalsamfunn få mulighet til å utvikle klimaløsninger som faktisk fungerer for dem.

Å nå klimamål bør ikke avhenge av bruk av jordbruksland andre steder i verden. Norge må prioritere utslippsreduksjoner hjemme, inkludert utfasing av fossil utvinning og støtte til rettferdige omstillingsprosesser.

Karbonkreditter kan kompensere for utslipp, men de kan ikke kompensere for ansvar. Klimakrisen krever mer enn markedsmekanismer – den krever radikale systemendringer som forkaster falske løsninger og setter rettferdighet foran bekvemmelighet.

For land som Malawi er klimahandling avgjørende for bærekraftig utvikling. Først når land som Norge samarbeider med land i sør i ekte solidaritet og rettferdighet, kan vi bygge en klimafremtid som gjenoppretter verdighet, omfordeler makt og leverer handling basert på felles ansvar.