Forestillingen om fred: Kvinner, strategi og kooptasjon i sudanske fredsprosesser

Å se på kvinner både som fredsaktivister og offer for overgrep i krig kom etter at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325 for 25 år siden. Dette markerte et vendepunkt i global sikkerhetstenking.

Det ble en milepæl i den globale oppmerksomheten som da dreide seg bort fra den kalde krigens overveldende fokus på maktpolitikk og sikkerhetssystemer forankret i militarisme, og over mot en vektlegging av kvinners distinkte og ofte underkommuniserte erfaringer innenfor fred og sikkerhet. Med mål om å bevege seg forbi kjønnsblinde analyser av krig og konflikt, danner resolusjon 1325 grunnlaget for FNs overordnede ‘Women, Peace og Security’ agenda - som i dag er det viktigste normative rammeverket for å adressere kjønnede konsekvenser av krig og fred.

Agendaen bygger på fire pilarer: beskyttelse, deltagelse, forebygging og humanitær bistand. To av disse har dominert i praksis og er både kvalitativt og kvantitativt forankret.

• Beskyttelse av kvinner mot seksuell vold og andre overgrep (kvalitativ)
• Deltagelse i fredsprosesser, sikkerhetsstyring og politiske institusjoner (kvantitativ)

Dette har vært avgjørende for å synliggjøre kvinners særskilte erfaringer i krig, men det bygger både eksplisitt og implisitt på ideen om at kvinner har en distinkt fredsskapende rolle, og at økt representasjon av kvinner vil øke sjansen for varig fred.

Intuitivt høres dette riktig ut, og agendaen har vært avgjørende for å styrke kvinners politiske spillerom internasjonalt. Likevel har denne forståelsen også fått konsekvenser som sjelden problematiseres.

Selv om WP-agendaen har økt den internasjonale oppmerksomheten rundt behovet for kvinner i fredsprosesser, har den reelle deltagelsen forblitt lav, ifølge FN rapporter de siste årene. Sudan er et godt eksempel på denne utviklingen.

Til tross for å være overrepresentert i fredsarbeid på grasrotnivå - som organisasjonsledere, samfunnsmeglere og aktivister, har sudanske kvinner vært fullstendig fraværende i alle de formelle fredsforhandlingene som har forsøkt å få en slutt på den pågående krigen. Som vanlig har makten forblitt i hendene på væpnede menn og grupper, mens kvinner har blitt overlatt til andre samfunnsarenaer med liten reell innflytelse på den diplomatiske prosessen.

Denne dissonansen illustrerer et større problem: selv om WPS-agendaen har oppfordret til å fremheve kvinners behov og rettigheter, har den ikke klart å bryte eksisterende maktstrukturer i konfliktsituasjoner. I stedet har den bidratt til å etablere til tider romantiserte og essensialiserte forventninger om hva kvinner er, og hva de skal være i en fredsprosess.

Siden WPS-agendaen trådde i kraft for 25 år siden, har den dominerende politikken og forskningen rundt kvinners marginalisering i fredsprosesser bygget på påstanden om at kvinners inkludering er synonymt med progresjon mot fred og likestilling. Dette er fordi kvinner visstnok er mindre tilbøyelig til vold enn menn, mer omsorgsfulle og derav mer fredelige. Argumentet trekker paralleller mellom kvinners tradisjonelle posisjon som fredsbyggere i sine familier og lokalsamfunn og deres evner som offisielle meglere og forhandlere, og har ført til den naturliggjøring av kvinners fredsommelighet. Altså blir kvinners pasifisme ansett som en iboende kvalitet heller enn et politisk, strategisk eller personlig valg.

Dette perspektivet har vært avgjørende for tilretteleggingen av kvinners politiske representasjon, samt økt oppmerksomhet rundt kvinners spesifikke opplevelser knyttet til krig og konflikt, for eksempel i form av seksuell- og kjønnsbasert vold, og intern fordrivelse.

Forskning viser nemlig at kvinners deltagelse kan øke sjansen for at fredsavtaler opprettholdes av krigende parter, og deres inkludering er på denne måten med på å gjøre fredsprosesser mer legitime og stabile. Samtidig blir denne konklusjonen problematisk hvis den fører til at kvinner inkluderes på grunn av en antatt iboende moralsk eller fredelig natur, heller enn deres kompetanse og politiske erfaring.

Når kvinner fremstilles som enten naturlige ‘fredsbyggere' eller ‘sårbare ofre’, skapes det rigide kategorier som både begrenser og tilslører kvinners faktiske roller. I realiteten deltar nemlig kvinner i krig og fred på svært ulike og til tider motstridende måter, både i roller som aktivister og lokale forhandlere, men og som soldater og tilretteleggere for væpnet konflikt.

I Sudans nyere historie finner vi eksempler på alle disse rollene, men særlig én gruppe skiller seg ut: Hakamat-kvinnene. Gjennom sang, poesi og offentlig mobilisering i sine lokalsamfunn besitter nemlig Hakamat-kvinner en særegen sosial og politisk innflytelse. Suad M.E. Musa trekker frem i sin historiske analyse av Hakamat sin rolle i Darfur-regionen at disse kvinnene har vært sentrale i å oppmuntre menn til kamp, markere lojalitet mellom væpnede grupper, samt bidratt til å eskaleringen av vold. Disse rolleforståelsene står i kontrast med forestillingen om kvinner som enten naturlig fredelige eller passive ofre. Samtidig har Hakamat-kvinnene spilt en nøkkelrolle i lokale forsonings - og fredsprosjekter i Darfur, hvor de bruker sin kulturelle autoritet strategisk for å oppnå materielle fordeler og sosial status.

Likevel har det internasjonale rammeverket for det som i utgangspunktet skal bygge opp under kvinners inkludering, heller vært med på å undergrave de nyansene som preger kvinners erfaringer og handlingsrom i Sudan. Denne blindheten får konkrete politiske konsekvenser og har vært avgjørende for utfallet av Sudans fredsprosesser de siste 20 årene.

For å forstå kvinners roller i Sudans fredsprosesser er det nødvendig å se hvordan internasjonale føringer, som WPS-agendaen, møter landets egne historiske og politiske strukturer.

I Sudan har både enkeltkvinner og kvinneorganisasjoner en lang historie med politisk motstand og kamp for likestilling og kvinners frigjøring, særlig i deres motstand mot militærdiktaturer og kolonimakter. Kvinner sto i spissen under revolusjonene i både 1964, 1985 og 2019. Likevel har institusjonaliseringen av kvinners rettigheter alltid vært preget av maktpolitiske begrensninger. Under autoritære regimer har kvinner blitt inkludert innenfor visse former for ‘akseptabel’ politikk, noe som har sementert et skille mellom formell representasjon og reell innflytelse. Aya Damir påpeker for eksempel hvordan Hassan al-Turabi - arkitekten bak kuppet i 1989, faktisk tok til orde for kvinners politiske representasjon, men på betingelse av at de kun utøvde ‘myk’ kvinnelig politikk, som helsearbeid, og ikke de ‘harde’ domenene som krigføring og sikkerhet.

Dette historiske bakteppet påvirker hvordan internasjonale rammeverk som WPS har blitt oversatt i praksis i sudanske fredsprosesser. Reduksjonen av kvinner til de to etablerte stereotypene: fredsduen og krigsofferet, har nemlig fått en motstridende effekt. Selv om agendaen på en side legger opp til progresjon og inkludering, bidrar det og til å skjule variasjonen i kvinners erfaringer og politiske handlingsrom. Dette blir særlig tydelig når man sammenligner to respektive, men korrelerende fredsprosesser i Sudan: Darfur-prosessen i 2006 og Juba-avtalen i 2020.

Et nyere historisk og kritisk perspektiv er derfor avgjørende for å identifisere både kilder til kontinuitet og stagnasjon - altså de underliggende, men ofte oversette nyansene i den internasjonale diskursen rundt kvinner, fred og sikkerhet.

For å forstå hvordan kvinners roller i konflikt- og sikkerhetsspørsmål blir redusert til stereotype kategorier - både internasjonalt og nasjonalt - er Judith Butler sin teori om kjønnet performativitet nyttig. Ifølge Butler er kjønn en pågående og repeterende praksis eller tilblivelsesprosess, heller en et utrykk for biologisk determinisme - altså ideen om at menneskers oppførsel hovedsakelig bestemmes av biologi. Med andre ord er kjønn noe man gjør og ikke noe man er: det formes gjennom gjentatte handlinger, forventninger og ikke minst språk. Butler argumenterer for at utøvelsen av kjønn er noe som bestemmes og internaliseres gjennom sosialt press eller normer, hvorpå forskjellen mellom menn og kvinner - maskulinitet og femininitet, fremstår og anses som en absolutt selvfølge.

Det er gjennom denne forståelsen av kjønn at jeg synliggjør (u)sammenhengen mellom hvordan fredsavtaler gjentar og opprettholder kjønnsbinære kategorier - særlig todelingen av kvinnen som enten fredelig eller passivt offer - og hvordan kvinner faktisk utøver sin handlekraft i både fredsforhandlinger og fredsbyggingsprosjekter.

Det kjønnede språk står derfor sentralt i analysen som følger, der jeg leser politiske dokumenter som fredsavtaler, lover og internasjonale rammeverk i lys av hvordan kvinner i Darfur-regionen i Sudan har navigert det politiske handlingsrommet - gjerne på måter som bryter med de kjønnede forventningene som WPS-agendaens språk og praksis både skaper og forsterker.

Det er nettopp gjentagelsen av disse narrativene som til slutt får dem til å fremstå som naturlig og altomfattende. Det samme har skjedd i Sudans fredsprosesser, der kvinners innskriving i fredsavtaler eller inkludering i forhandlinger legitimeres gjennom tilknytning til en av to roller: fredsduen og krigsofferet. Når kjønn innskrenkes på denne måten, blir det desto vanskeligere å se - og anerkjenne - kompleksiteten i kvinners reelle politiske handlingsrom.

Gjennom analysen av Sudans fredsprosesser de siste 20 årene blir det tydelig at språket som brukes i omtaler av kvinner - både i internasjonale rammeverk og i selve fredsavtalene - ikke bare er et forsøk på å beskrive virkeligheten, men er med på å forme den.

WPS-agendaens omtale om kjønns viser seg tydelig i Darfur-avtalen fra 2006, der kvinner først og fremst fremstilles som sårbare og voldsofre, og dermed som aktører uten reell politisk handlekraft. Fremfor å tilrettelegge for kvinners meningsfylte inkludering, har disse kjønnsspesifikke bestemmelsene i realiteten bare hatt en symbolpolitisk effekt.

Erfaringen fra Darfur-prosessen i 2006 viser at virkeligheten er langt mer kompleks enn det språket i fredsavtalen antyder. De omtalte Hakamat-kvinnene har ikke kun deltatt i fredsarbeid, men og i mobilisering, og til tider i utøvelse av vold. Dessuten har sudanske menn erfaringer som ikke passer inn forestillingen om dem som utelukkende voldsutøvere, men også som ofre for seksuell vold - noe Darfur-avtalen ikke tar hensyn til. Disse nyansene viser hvordan både menn og kvinner bryter med de rigide kategoriene WPS-agendaen og tilknyttede fredsavtaler legger opp til.

I andre halvdel av denne serien vil jeg se nærmere på Juba-avtalen fra 2020. Her har narrativet skiftet og kvinner blir i større grad omtalt som fredsskaperne. Selv om dette på en side bidrar til en større anerkjennelse av kvinner som politiske aktører heller enn passive ofre, fører det også med seg begrensinger. Hvis kvinners politiske integrering kun legitimeres gjennom deres ‘iboende fredelighet’ åpner dette for en annen form for kooptasjon: de som arbeider for systematiske endringer innfor fredspolitikk blir relegert til konsultasjonsroller, mens de formelle makthavende posisjonene går til kvinner utpekt av væpnede grupper.

Dette er kjernen i problemstillingen serien utforsker: hvordan språket om kvinner i fredsprosesser både åpner og lukker politiske rom - og hvordan sudanske kvinner i praksis har blitt begrenset av disse rammene.