I 2017 satte to kenyanske kvinner – Wanjiru Koinange og Angela Wachuka – seg et både hverdagslig og radikalt mål: å gjenoppbygge forsømte biblioteker i Nairobi.
Det som begynte som et lite lokalt prosjekt, avdekket raskt den komplekse politikken bak kunnskap og tilgangen til den i en afrikansk storby som fortsatt er hjemsøkt av sin koloniale arkitektur.
Det pågående arbeidet med å rehabilitere offentlige biblioteker er tema for den nye dokumentaren How to Build a Library, regissert og produsert av de kenyanske filmskaperne Maia Lekow og Christopher King.
Dokumentaren følger hovedpersonene mens de navigerer i byråkrati, kjønnede forventninger og det strukturelle forfallet i offentlige institusjoner, samtidig som de holder fast ved troen på at biblioteker fortsatt kan være et fristed for fantasi og fellesskap i lokalsamfunnet.
Som forsker på afrikanske litterære kulturer trekkes jeg mot denne filmen fordi jeg selv har reflektert mye over infrastrukturen som holder liv i lesing og skriving. Filmen gir oss et perspektiv som sjelden får den oppmerksomheten det fortjener.
Mellom imperium og lokalsamfunn
Dokumentaren åpner med duoen i et støvete bibliotek. Ved første møte framstår Nairobis biblioteksystem som glemt, underfinansiert og likevel fullt av potensial. Etter hvert sier Koinange og Wachuka opp sine næringslivsjobber for å starte den ideelle organisasjonen Book Bunk, med et mål om å forvandle offentlige biblioteker i Kenya. For Book Bunk handler arbeidet med å pusse opp og gjenåpne disse rommene for publikum om gjenreisning og gjenerobring.
Nederst i skjemaet
Kenyas offentlige biblioteker har i lang tid blitt svekket av kronisk underfinansiering, utdatert infrastruktur og politisk forsømmelse, noe som har gjort at mange fungerer mer som symbolske rom enn som levende samfunnsinstitusjoner. Dette er et mønster vi ser over hele Afrika, der biblioteker har blitt sviktet av mangel på langsiktige offentlige investeringer og visjoner.
I sentrum av filmen står McMillan Memorial Library, en monumental steinbygning oppført i 1931 av Lady Lucie McMillan til minne om ektemannen, Sir Northrup McMillan, som var en av byens tidlige koloniale bosettere. En gang var biblioteket Nairobis stolthet, med sine storslåtte nyklassisistiske søyler og lesesaler utformet etter modell av bibliotekene i London. Som så mye annen kolonial infrastruktur var bygningen ikke ment for alle. Den var opprinnelig forbeholdt den hvite bosetterbefolkningen, men er i dag en offentlig institusjon drevet av Nairobi fylke.
Filmen behandler McMillan-biblioteket som både protagonist og antagonist: et fysisk minnested og en metafor for vedvarende kunnskapshierarkier. Bygningen er i forfall, og i noen av rommene ligger hauger av ødelagte møbler. De to kvinnenes innsats for å rehabilitere biblioteket – det de selv kaller «den ultimate premien» – vikles inn i spørsmål om eierskap og autoritet. Hvem kontrollerer offentlig kulturarv? Hvem avgjør hva som er verdt å bevare? Oppdraget fører dem fra kommunale kontorer til private styrerom, der de konfronterer et nettverk av interesser som vokter biblioteket mindre som et fellesgode enn som et monument. Filmen inkluderer også perspektiver fra bibliotekarer, byråkrater og Nairobis guvernør, og fanger til og med et besøk av kong Charles.
Det som kunne ha vært en likefram fortelling om samfunnsmessig fornyelse, utvikler seg til en mer kompleks refleksjon over kulturarbeidets politikk. How to Build a Library nekter å sette sine hovedpersoner i et sentimentalt lys. Kameraet hviler ved Koinange og Wachukas utmattelse etter nok et resultatløst møte, frustrasjonen over likegyldige myndighetspersoner og spenningen mellom idealisme og pragmatisme. Likevel insisterer filmen på at nettopp dette arbeidet – langsomt, uglamorøst og ofte usynlig – er det som opprettholder det intellektuelle livet i et samfunn.
En av filmens mest ladede sekvenser utspiller seg under et biblioteksbesøk, der Koinange og Wachuka diskuterer samlingen med bibliotekarene og hvordan den er organisert etter Deweys desimalklassifikasjonssystem. Det som begynner som en gjennomtenkt kritikk av hvordan afrikansk kunnskap feilkategoriseres, marginaliseres eller gjøres usynlig i koloniale katalogsystemer, blir gradvis anspent. Bibliotekarene oppfatter kritikken som en undergraving av deres faglige kompetanse. Scenen gir ingen enkel løsning. I dette øyeblikket blir biblioteket et konfliktfylt rom, som avslører hvor dypt forankret de koloniale kunnskapssystemene fortsatt er, selv når de utfordres.
Omsorgens politikk
Visuelt utmerker dokumentaren seg gjennom sin oppmerksomhet på tekstur og detaljer. Kameraet hviler ved forfalne trapper, fingre som stryker over støvete bokrygger, og lysstråler som skjærer gjennom knuste vinduer. Dette er ikke bare estetiske grep; de registrerer tidens gang, omsorgens forvitring og pågangsmotet til dem som nekter å gi opp det offentlige rom. Filmskaperne bruker disse bildene til å stille et større spørsmål: Hva skjer med en by når bibliotekene forfaller?
Gjennom hele filmen blir selve gjenoppbyggingen et bilde på et større kulturelt prosjekt. Ved å reparere hyller og male vegger forsøker kvinnene også å reparere ideen om biblioteket som samfunnsinstitusjon, som et symbol på kollektiv hukommelse og et rom der kunnskap igjen kan sirkulere fritt. Arbeidet deres peker mot en radikal omsorgspolitikk: en forståelse av at også vedlikehold kan være revolusjonært.
Det løper en subtil feministisk tråd gjennom How to Build a Library. Hovedpersonenes arbeid – emosjonelt, logistisk og fysisk – står i skarp kontrast til de maskuliniserte maktstrukturene de må navigere i, som stort sett er styrt av menn. Vekten de legger på dialog, samarbeid og fellesskap framhever en annen form for lederskap, som ikke er forankret i autoritet, men i empati. På denne måten utfordrer filmen også hvordan vi forestiller oss og opprettholder kulturell infrastruktur: hvem som bygger den, hvem som finansierer den, og hvem som får lov til å drømme gjennom den.
Ved filmens slutt tilbyr How to Build a Library ingen enkel forløsning. McMillan-biblioteket forblir i limbo, med en usikker framtid. Likevel vil ikke filmen gi etter for håpløsheten. I stedet finner den mening i selve prosessen – i det å møte opp, rydde, male og lytte. Den antyder at det å bygge et bibliotek, ikke bare handler om å reise vegger eller katalogisere bøker, men om å skape forutsetningene for dialog, og for det langsomme, pågående arbeidet for medborgerskap.
Biblioteker betyr noe
Konklusjonen, om man trenger en, er ikke triumf, men utholdenhet. I en tid der oppmerksomhetsspennet blir kortere og offentlig kultur i økende grad privatiseres, insisterer filmen på at biblioteker fortsatt er viktige. De er blant de få virkelig demokratiske rommene der mennesker kan samles uten å måtte kjøpe noe eller «høre til». Å bygge et bibliotek, antyder filmen, er å bygge en framtid – en framtid der kunnskap, hvor skjør den enn er, forblir en felles arv.
How to Build a Library vises på utvalgte kinoer i Nairobi og på filmfestivaler verden over.
Opprinnelig publisert av The Conversation 12. januar 2026