I februar vil medlemslandene i Den afrikanske union (AU) holde årets mest betydningsfulle valg, for å fylle ti ledige verv i menneskerettighetsinstitusjoner på kontinentet.
De vil velge tre eksperter til Den afrikanske kommisjonen for menneske- og folkerettigheter (ACHPR) og syv til Det afrikanske ekspertutvalget for barns rettigheter og velferd (ACERWC).
Ekspertene i utvalget vil sitte i fem år, og de i kommisjonen seks år, sammen med 23 kollegaer som fortsetter sine perioder.
Valgene er viktige fordi disse institusjonene først og fremst eksisterer for å passe på at de ulike landenes myndigheter tar afrikanske liv på alvor. De har ansvaret for å sikre at afrikanere lever med verdighet og likhet. Dette er en vanskelig oppgave på et kontinent hvor begrepet om menneskerettigheter ofte kan virke skjørt eller hult.
Som forsker på Afrikas regionale institusjoner mener jeg at disse er sterkt undervurdert. Institusjonene har betydelig makt til å utføre granskninger og fatte avgjørelser mot afrikanske myndigheter. Beslutningene deres kan føre til alvorlige sanksjoner dersom de ignoreres.
Flere nylige hendelser viser hvorfor disse institusjonene fortsatt er viktige. Flere AU-traktater, spesielt Det afrikanske charteret om menneske- og folkerettigheter og Det afrikanske charteret om demokrati, valg og styring, beskytter stemmeretten og gir uavhengige og upartiske domstoler mandat til å avgjøre valgkonflikter.
Imidlertid er de fleste valgene i Afrika nå dårligere organisert enn noensinne. Bare i fjor – blant annet i Kamerun, Elfenbenskysten og Tanzania – ble tusenvis av afrikanere drept i valgrelatert vold hvor staten var involvert.
I mange afrikanske land blir domstolene og andre uavhengige institusjoner angrepet eller underlagt politisk kontroll, noe som fratar folk rettslig beskyttelse.
Dette har bidratt til enda større motløshet i befolkningen, en snikende tilbakevending til militært og autoritært styre, og ytterligere svekkelse av demokratisk styring.
Traktatinstitusjonene organiserer eller overvåker ikke nasjonale valg. Men de kan motvirke autoritært styre ved å mobilisere reaksjoner på de underliggende årsakene til riggede valg.
Derfor bør afrikanere overalt interessere seg for prosessen og resultatet av AU-valgene i februar. Disse menneskerettighetsinstitusjonene beskytter Afrikas innbyggere og lokalsamfunn.
Gode intensjoner, dårlige resultater
Da Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) valgte de første ekspertene til Den afrikanske kommisjonen i 1987, var de fleste høytstående ministre fra diktaturer.
I dag velger AU ikke lenger åpenbare politikere til disse organene. Likevel har kandidatene som oftest bånd til de sittende afrikanske regjeringene.
Dette var ikke intensjonen. De kontinentale institusjonene ble opprettet for å reagere når myndigheter angrep demonstranter, stengte ned internett, fordrev lokalsamfunn uten kompensasjon eller kapret valg.
Institusjonene er Afrikas offisielle menneskerettighetsvoktere. De skal sørge for at myndigheter etterlever de prinsippene og verdiene de har forpliktet seg til i kontinentale traktater. Dette inkluderer «respekt for demokratiske prinsipper, menneskerettigheter, rettsstaten og god styring» og «respekt for menneskelivets ukrenkelighet».
Av denne grunn tillater traktatene at kun «afrikanske personligheter av den høyeste anseelse, kjent for sin høye moral, integritet, upartiskhet og kompetanse innen menneske- og folkerettigheter», kan velges til vervene. Disse personene skal opptre på egne vegne og ikke som marionetter for noen regjering.
I praksis blir disse kriteriene ikke alltid oppfylt.
Dessverre er de fleste afrikanere ikke klar over at menneskerettighetsmekanismene eksisterer. Det påvirker troverdigheten til utvelgelsesprosessen.
AU gjør lite for å vekke oppmerksomhet om utvelgelsen. Selv om unionen formelt oppfordrer medlemslandene til å ha transparente nominasjonsprosesser, foretrekker de fleste å gjennomføre nominasjonene uten faste prosedyrer og uten offentlig innsyn.
En rapport fra Amnesty International i 2020 beskrev utvelgelsen som preget av «hemmelighold og i liten grad kvalifikasjonsbaserte nasjonale nominasjonsprosesser». Tre år tidligere kritiserte Open Society Justice Initiative og International Commission of Jurists nominasjonsprosessene på lignende vis som «stort sett ukjente og innhyllet i hemmelighold».
I 2023 gikk afrikanske borgere og sivilsamfunnsorganisasjoner sammen om å starte kampanjen Arusha Initiative, som jobber for å øke bevisstheten i befolkningen og heve kvaliteten på nominasjoner og valg.
Det som bør skje
Disse institusjonene, spesielt Den afrikanske kommisjonen og Den afrikanske domstolen for menneske- og folkerettigheter (AFCHPR), har som formål å fremme felles verdier. De er forpliktet til å ivareta rettsstaten og rettferdige prosesser. De skal også skape gunstige rammeverk for entreprenører og investorer, som igjen kan bidra til utvikling av kontinentet.
Ved å beskytte arbeids- og landrettigheter veileder institusjonene stater i hvordan realisere sosioøkonomiske rettigheter i Afrika og støtte innovasjon. Ved å arbeide mot alle former for diskriminering, inkludert fremmedfrykt, kan de også styrke mobiliteten på tvers av kontinentet.
Ved å utvikle en rettspraksis som anerkjenner fri bevegelse som en menneskerettighet, og fremme tilknyttede avtaler om intern forflytning som utfyller den regionale integrasjonen, kan institusjonene bidra til å oppnå fri bevegelse i hele Afrika.
Institusjonene kan også rette søkelyset mot miljøødeleggelser, levekår og tvungen migrasjon. Med det vil de sette interessene til Afrikas urfolk i sentrum.
Afrikas innbyggere og lokalsamfunn finansierer disse institusjonene gjennom skatter. Det alene er grunn nok til å bry seg om dem.
Menneskerettighetsinstitusjoner bør ikke være abstrakte enheter som fra avstand skal handle på vegne av mennesker som ikke representert. I stedet bør befolkningen velge dyktige, uavhengige eksperter som kan beskytte deres livsgrunnlag og framtid.
Opprinnelig publisert 18. januar 2026 av The Conversation.