Valg og hverdag i Uganda - makten og menneskene i demokratiske grenseland

I ukene før valget var det lite synlig nervøsitet å spore i Entebbe. Livet gikk sin vante gang uten dramatiske hendelser. Likevel stilte mange av mine ugandiske venner meg spørsmålet om jeg skulle være i Uganda under valget. Ingen forklarte hvorfor, men respekten for myndigheten var åpenbar og de fleste virket mest opptatt av å få det hele unnagjort.

Da nettet ble skrudd på igjen etter valget, var det som om landet umiddelbart fant tilbake til sin vante rytme. Nå er det igjen hverdagsheltene som skinner og holder hjulene i gang. Mange av dem jobber gjerne 60 timer i uken og tjener en tusenlapp i måneden. De du møter langs veien hver dag. De virkelige overlevelseskunstnerne.

Det er tidlig søndag morgen i Entebbe og ti dager siden det var valg i Uganda. Sikkerhetsvakten sitter og slumrer med geværet i armkroken ved siden av den svære jernporten til huset der jeg bor.

- It’s sunday, my friend, you should sleep, sier han fortumlet når han ser meg komme.

Han heter Richard og sitter på sin post fra åtte om kvelden til åtte om morgenen. Når han er ferdig sover han et par timer før han kjører motorsykkeltaxi resten av dagen. Han ønsker meg en god dag og slipper meg ut av porten der jeg møtes av glødende morgensolen.

Søndag betyr også kirketid for mange av landets kristne. Selv er jeg på vei for å møte Robert på en kafe en times spasertur unna. Jeg trenger å fornye visumet mitt og Robert kjenner folk for å komme seg gjennom det ugandiske byråkratiet uten å måtte stå i timelange køer. Jeg har aldri møtt ham før, men fikk kontakten hans gjennom en ugandisk venn. Robert er en pensjonert general og tar strøjobber ved siden av for å spe på pensjonen.

På jordveien utenfor porten står en kvinne bøyd over flere bøtter med klær og vasker tøy. Noen kuer slafser i seg gress i veikanten. Fem gutter i ti-årsalderen bærer tunge jerrykanner med vann og roper energisk «mzungu» (hvit person) etter meg. En kvinne i en vakker fargerik kjole sleper med seg to oppstasede småjenter bortover den støvete jordveien. Jentene hilser høflig på meg, som nesten alle unger i Uganda gjør.

Jordveien glir over i ruglete, hullete asfalt og det er som om tiden forflytter seg noen tiår i løpet av fem minutter. Jeg passerer blikkenslagere, snekkere, verksteder og alle småbutikkene som er i ferd med å åpne. Tre jenter balanserer elegant fruktfat på hodet. En kvinne ser ut som om hun bærer et halvt flyttelass på hodet. Fra noen av de utallige kirkene i området høres det allerede vakker sakral sang. Du må ikke bruke hodetelefoner hvis du noensinne kommer til Uganda. Da går du glipp av livet.

Etter noen hundre meter står Alex og forbereder dagens rolex, Ugandas nasjonale hurtigmat som består av egg og tomat rullet inn i chapati.

- You have been lost, my friend, roper han idet jeg passer hans lille boden hans.

Det er bare et par dager siden jeg handlet hos ham, men det er godt at noen passer på. En gang spurte jeg ham om hvor mange rolex han kunne selge i løpet av en dag. Nok til å overleve, svarer han lakonisk som om det var det eneste naturlige svaret på spørsmålet mitt.

Ved tidligere valg på 2000-tallet i Uganda har landet fått oppmerksomhet for valgfusk og manglende demokratiske rettigheter i både vestlig media og av internasjonale valgobservatører. Denne gangen er det påfallende stille. Krig i Europa, vedvarende trusler om territoriale overtagelser og stadig grovere maktspråk fyller nyhetsbildet. Stormaktene, tøyer, bryter og omgår folkeretten og demokratiske prinsipper etter behov.

Uganda er i dag ikke strategisk viktig nok for stormaktene til at de gidder å bry seg nevneverdig. Hvorfor skal de fjerne Museveni når ikke engang katastrofen i Sudan er nok til at de leer på øyenbrynene? Det er heller ikke nok elendighet og fattigdom i Uganda til å fyre opp de store mediehusene. Selv fra internasjonale organisasjoner, som ved tidligere valg har holdt menneskerettighetsfanen høyt, glimrer fraværet som en funklende stjerne.

Like før jeg kommer til hovedveien får jeg øye på en mann som står naken midt i den firefelts motorveien. Det er den eneste veien fra landets internasjonale flyplass og det første som møter de fleste reisende fra utlandet. Asfalten er plettfri og langs veien dominerer moderne kjøpesentre, prangende hoteller og markeder tilpasset turistene.

Ved siden av den nakne mannen henger en stor plakat med bilde av presidenten og teksten «Protecting the gains – securing a qualitative leap into high middle income status» under. Det er president Musevenis og regjeringens manifest for perioden 2026-2031 og det er bare å håpe at mannen som står naken midt i gata er inkludert i planene. En bil kjører inn til siden og åpner døren for mannen som deiser inn i bilen. Når det offentlige svikter er man nødt til å hjelpe hverandre for å overleve.

Femti meter fra kafeen vrikker en ung gutt seg på rumpa bortover asfalten med en kopp som han skyver foran seg. Armene hans slutter ved albuene og beina er for tynne til å bære den vesle kroppen.

- God bless you, sir, sier han når jeg legger en seddel i koppen hans.

Skamfull og hjelpeløs går jeg videre og ser en mann med mørke solbriller løfte hånden fra kafeen. Det må være Robert.

- Vi har ikke demokrati i Afrika. Det er noe dere driver med vesten.

Robert snakker så lavt at jeg må lene meg over bordet for å høre hva han sier. Kommentaren hans på spørsmålet om hva han synes om valget er både unnvikende og bastant.

Vi sitter på en kafé med utmerket ugandisk kaffe, burgere, sandwicher, pizza og andre fastfoodretter du kan få i hvilken som helst by over hele verden. Prisene er hyggelige for en nordmann, men uoppnåelige for mange ugandere.

Kafeen ligger rett nedenfor hovedveien og et par kilometer fra «The State House» – presidentens offisielle residens og mottagelsessted i Entebbe. Når presidentens kortesje passerer, stenges veien for fotgjengere og andre trafikanter. Sist gang jeg ble stående langs veien, talte jeg 23 biler i kortesjen, inkludert åpne militærkjøretøyer med tungt bevæpnede soldater, i tillegg til campingbilen med eget toalett som alltid er på plass.

Møtet med Robert munner ut i en løssluppen prat om hva som kan gjøres i Uganda de neste årene for å høyne levestandarden i landet. Han er overraskende frittalende for en mann som har hatt en høy rang i militæret og åpenbart er tilhenger av Museveni og NRM.

- Problemet i Uganda er ikke manglende demokrati, men fraværet av en sterk leder. Se hva Rwanda har fått til etter folkemordet i 1994. Der har de én sterk leder som bestemmer over ett folk. I Uganda har vi 50 forskjellige folkegrupper, men vi er ikke en samlet nasjon.

Før Robert går til sin blankpolerte svarte Mercedes spør han om jeg trenger ugandisk førerkort. Det kan han skaffe for tre hundre dollar. Han ser at jeg spaserer og sier at livet blir litt enklere med bil. Passet mitt skal komme med ferdig visumstempel om en ukes tid.

Valgdeltagelsen ved årets valg endte på 51 prosent, en nedgang på rundt 10 prosent fra forrige valg. Regjeringspartiet NRM fikk 71 prosent av stemmene, mens det største opposisjonspartiet NUP med Bobi Wine som leder fikk 24 prosent. Det er NRMs beste resultat på 2000-tallet, til tross for at opposisjonen dominerte sosiale medier i valgkampen.

Meningene er delte om årsakene til den lave valgdeltagelsen og tilbakegangen for NUP. Noen peker på en voksende middelklasse som er tilfredse og ikke ønsker forandring. Andre på resignasjon blant unge velgere som ikke tror stemmeseddelen endrer noe uansett, og på folk som holder seg hjemme av frykt for vold og kaos. Det ser heller ikke ut til at opposisjonen, uansett hvor mye rett de har i påstandene, har lykkes med strategien med å demonisere Museveni i sosiale medier. Mange mener det har undergravet deres eget program for hvordan forandring faktisk skal skje i Uganda.

Det er lett å glemme at Uganda har opplevd reell fremgang de siste tiårene, med blant annet økonomisk vekst, redusert spedbarnsdødelighet og økt levealder. Det er ingen tvil om at mange støtter NRM og Museveni i Uganda, men det er umulig å si hvor mye trakassering av opposisjonen, mulig valgfusk og frykt har å si for valgresultatet.

Det som er helt sikkert er at Bobi Wine flyktet fra hjemmet sitt etter at militæret beleiret det under valget og i skrivende stund oppholder seg på et ukjent sted. Musevenis sønn, Muhoozi Kainerugaba – øverstkommanderende for Ugandas militære styrker – skrøt på Twitter at han hadde drept 22 NUP-tilhengere under valget. I tillegg truet han med å skjære ballene av Wine når han fikk fatt i ham og skrev at han var Guds utsendte profet. Kainerugaba er favoritt til å overta som president når faren en gang kaster inn håndkledet. I narsissismens tidsalder ser alt ut til å være mulig.

På veien hjem går jeg innom en liten butikk for å kjøpe nye solbriller. Den unge kvinnen i butikken spør hvor lenge jeg har vært i Uganda. Jeg sier at jeg har vært her noen måneder, men femten ganger de siste ti årene.

- Da er du ugander nå, sier hun og smiler, før hun gir meg en lapp med telefonnummeret sitt og legger til: Ring meg hvis du har en jobb til meg!

Med solbrillene på plass trasker jeg videre langs veien under solen som nå er på sitt høyeste. Plutselig kjører en bil opp på siden av meg. Min venn Chris stikker hodet ut av vinduet og vinker meg inn.

- Long time brother. You can’t walk outside in this heat, sier han formanende.

Det vil være uhøflig å takke nei, så jeg setter meg inn ved siden av ham. Han kjører Uber hver dag fra morgen til kveld og er en energisk fyr som vanligvis er i godt humør. I dag blir han veldig opprørt når jeg spør ham hva han synes om valget.

- Valget var rigget! Bobi vant og nå har han flyktet for å unngå å bli torturert. Det er korrupsjon overalt og alle skjønner at det er noe som er galt med systemet. Se bare på veiene her – de er jo bedre i Rwanda! Her gir myndighetene blaffen og kjører selv rundt i nye firehjulstrekkere.

Rett etter utblåsningen blir vi vinket inn til siden av trafikkpolitiet. Chris rister på hodet og hilser pent på kvinnen i uniform som kommer bort til bilen. Han går ut av bilen og kommer tilbake etter fem minutter. Han hadde kjørt for fort, men slapp unna med å betale noen slanter som slett ikke havner i noen offentlige registre.

- De tjener nesten ingen ting, og må i tillegg betale en del av pengene de får inn til noen høyere opp i systemet.

Chris trekker bare på skuldrene. Det er sånn systemet fungerer, sier han, og alle må gjøre det beste ut av situasjonen for å overleve. Han slipper meg av ved Alex, som fremdeles står på sin post og lager rolex. Jeg kjøper en av ham og går hjem for å fordøye inntrykkene etter dagens lille rundtur.

Jeg smeller igjen jernporten til huset der jeg bor. Trygt hjemme sitter jeg i skyggen av et avokadotre og gomler i meg rolexen. I sekstiden rusler jeg ned til bredden av Viktoriasjøen. I den fargesprakende solnedgangen trekker to fiskere garnet i en liten trebåt.

Naturen i Uganda kan være uimotståelig vakker, men det er menneskene som får meg til å vende tilbake gang etter gang. Den grenseløse vennligheten og inkluderingen man møter overalt. De som bærer hverdagen og fyller den med livsglede. Overleverne.

Etter 40 år med Museveni ved makten er Uganda et land fullt av paradokser. Myndighetene beholder sitt jerngrep om makten, men samtidig er Uganda landet hvor alt tilsynelatende er mulig. Du kan skaffe deg et levebrød ved å sette opp en rolexsjappe for en tusenlapp eller få et førerkort uten å sette deg bak rattet i en bil.

Atim, en venn av meg som er manager for et hotell i Entebbe, fortalte meg at Uganda selvfølgelig er et pseudodemokrati. Hun tror forandringen i Uganda må komme innenfra regjeringspartiet NRM, men at det først kan skje etter at Museveni på en eller annen måte fratrer makten. Som mange andre jeg har snakket med i Uganda, understreker hun at landet tross alt har vært relativt fredelig i 40 år – og at folk slett ikke vil ut i bushen for å slåss.

Jeg kan forsøke å analysere politiske prosesser, valg og demokratisk utvikling. Men jeg kan aldri forstå dypest sett hvordan det er å leve i en grunnleggende usikkerhet som preger mange mennesker her. Du blir på mange måter tvunget til å leve i nuet og kommer utvilsomt nærmere livet. Det er kanskje også når alt kommer til alt det viktigste i livet.