Demokratier i grenseland

To ganger har Museveni og regjeringspartiet NRM endret grunnloven slik at han kan fortsette som president. I 2005 ble regelen om hvor mange perioder en president kan sitte fjernet, og i 2017 ble aldersgrensen for presidentembetet på 75 år opphevet.

Ved samtlige valg er myndighetene blitt beskyldt for valgfusk av opposisjonen eller av internasjonale valgobservatører. Nå som ved forrige valg i 2021 stiller opposisjonen seg bak musikeren og politikeren Bobi Wine og partiet NUP, som har kamp mot korrupsjon og en mer rettferdig fordeling av landets ressurser som fanesaker.

NUP har sin største tilhengerskare i Kampala og i det sentrale Uganda. Særlig i fattige områder som Katanga er støtten massiv, men man skal ikke reise langt ut på landsbygda før NRM dominerer. Der er lojaliteten til Museveni sterk, og mange ugandere forbinder ham med fred og stabilitet som flere av nabolandene mangler.

Katanga er et av flere ghettoområder i Kampala som vokste frem i Uganda etter uavhengigheten i 1962. Flyktninger fra flere naboland og fattige ugandere slo seg ned her og etablerte butikker, barer, apotek og andre livsnødvendigheter – små økonomier som fortsatt utgjør livsgrunnlaget for mange. Ghettoene er ofte plassert i lavereliggende sumpområder hvor tilgangen på dyrkbar jord er fraværende. For mange i Katanga handler forventningene til et nytt politisk lederskap om en mer forutsigbar hverdag – med stabil tilgang til strøm, vann og nok mat.

Vi rekker bare å gå noen meter inn i Katanga før vi møter Richard, nabolagets frisør.

Han har bodd i området i 20 år og kjent Jero like lenge. Salongen hans har definitivt blitt oppgradert siden jeg var her sist – nå er den spekket med alle mulige hårprodukter, skinnstoler og ikke minst bilder av frihetsforkjempere og ham selv som NUP-kandidat i området. Han har på seg den røde bereten som er NUP's symbol, og er ikke i tvil om at Bobi Wine kan vinne valget.

- Folk er lei av løfter og korrupsjon. Folk vil ha forandring og et bedre liv i Katanga. Det kan vi bare få med en ny president!

Jero er enig og legger til:

- NRM bryr seg ikke om folket. Vi trenger ledere som elsker landet sitt. Du ser forskjellen fra landet ditt – folk tar det som en selvfølge at de har vann, strøm og internett. Selv om de bor langt ute på landet sørger politikeren at de har det de trenger.

Han forteller videre at samholdet er stort i Katanga.

- Folk vil ha forandring og demokrati her. Det er grunnen til at de fleste som bor her er NUP-tilhengere.

Før vi går videre knytter Richard neven og roper NUP’s slagord:

- People power, our power!

Jero guider meg gjennom trange smug, boder med frukt og grønnsaker, små klinikker hvor gravide kan få ultralyd og små elver med søppel og grumsete vann. Folk som smiler og roper «muzungu» (hvit person) til meg og «master» til Jero overalt hvor vi går. Det er liten tvil om at han har fått en helt spesiell status i Katanga etter alle utrettelige år med arbeidet med Superstar Brassband.

En dame står og fyller vann på en jerrykanne ved en boks som ser ut som en parkeringsautomat. Folk kjøper brikker for 200 shilling (50 norske øre) og får fylle på ti liter vann. Jero peker også på et par bygninger som har blitt oppført siden sist.

- Som du ser har det skjedd noen forandringer siden sist du var her. Men det er fortsatt mange her som bare har råd til ett måltid om dagen, så for dem betyr de små forandringene lite.

Jero setter seg på en krakk sammen med sin gamle nabo utenfor huset han en gang bodde i. Det er en eneste stor sandhaug og med posene med søppel rundt ser det ut som om det er blitt forvandlet til en søppelhaug. Husene til naboene rett nedenfor holder fremdeles stand med tydelig sår etter vannet som stiger når troperegnet setter inn. Jero blir for en gangs skyld taus og sier at vi kan gå videre til NRM-kontoret.

På veien går vi innom en bar med spilleautomater som ser ut som om de er hentet ut fra en 50-tallsfilm. Klokka er bare tolv på formiddagen, men den trange baren er pakket med folk som drikker øl eller Waragi, det ugandiske nasjonalbrennevinet. Her sitter både menn i politiuniform og folk med røde bereter side om side. Jeg spør Jero om dette er et vanlig syn i Katanga. Det er tross alt ikke uvanlig med harde sammenstøt mellom NUP og politiet, særlig under valgkampen.

- Etter to øl bryr ingen seg om politikk her!

Jero legger til med lav stemme at det er forskjell på myndighetene og folk. De fleste her kjemper akkurat de samme kampene for å overleve i hverdagen.

Den vennlige damen som driver baren sier at jeg bare kan ta bilder, men når jeg knipser i vei viser en av de uniformerte med en håndbevegelse at det slett ikke er greit. At politi og opposisjon hygger seg sammen på bar, har tydeligvis ingenting i offentligheten å gjøre.

Inne på det overfylte NRM-kontoret står folk i kø med en bunke papirer i hånden og venter på å bli ekspedert av damen bak skrivebordet. Det er hit folk kommer for å få stempel, tillatelser til å starte butikk eller andre byråkratiske viderverdigheter. En høy, tynn ulastelig antrukket mann introduserer seg og trykker hånden min med fast grep.

- I'm Livingstone, but you are not Stanley!

Livingstone er 63 år og leder for eldrerådet i Katanga. Han har bodd i området i 45 år og har i tillegg ansvaret for kommunale ting som søppel og vann i ghettoen.

Det er nok av advarsler om å ikke stille NRM-representanter for kritiske spørsmål, men siden jeg kom til landet har jeg ennå ikke støtt på problemer fra myndighetene. Verken etter intervjuer med Bobi Wine og andre personer i «risikogruppen». Spørsmålet mitt om hva som kan gjøres for å bedre levekårene til folk i Katanga, blir heller ikke tatt ille opp.

- Ja, folk i Katanga er fattige, men vi ønsker å modernisere området og gjøre livet her enklere. Vi har allerede fått vannautomater og nye bygninger!

Livingstone er åpenbart stolt av hva de har fått til, og lover mer i årene som kommer. Jeg spør ham om hvorfor folk skal stemme på NRM.

- Fordi vi har fred i Uganda.

Det er et ikke ubetydelig argument som i hvert fall ikke bør undervurderes av folk – som meg – som har vokst opp i et fredelig land. Livingstone fortsetter og sier at Museveni er en bra mann.

- Du må huske på at vi har mange forskjellige tribes her i Uganda, men han klarer å holde landet samlet. Det hadde ingen andre klart!

Utenfor kontoret spør jeg Jero om hvem som egentlig styrer i Katanga.

- Det er NRM som har den formelle makten, men ghettoen er organisert av folk som har bodd der i lenge og kjenner forholdene innenfra. Myndighetene har flere ganger prøvd å ta husene og eiendommene til folk her, men de står opp for de de mener er sitt og neker å la seg diktere utenfra. Men nå er det nok snakk om politikk - la oss gå hjem til meg og spille gitar!

- Her bor jeg nå!

Jeros nye lille krypinn ligger nå i det som må være et av de trangeste smugene i Katanga. Som sist tar han frem gitaren og spiller noen strofer.

- Musikk bringer folk sammen. Selv om vi er uenige om mye, kan vi alltid synge en sang sammen!

Han forteller at det viktigste han kan gjøre, er å fortsette å jobbe med barna og ungdommene i Superstar Brassband.

- Du vet at barna og ungdommene er morgendagens ledere – så vi må bare fortsette og ikke miste håpet. Det er ikke alltid lett, men det er alltid en glede å se at barna får muligheter til en bedre fremtid.

Tusenvis av barn og ungdommer har vært innom brassbandet siden begynnelsen. Det blir stadig flere medlemmer, og Jero samarbeider fortsatt med folk i Norge.

- Vi setter stor pris på alle som vil jobbe med oss, enten det er frivillige eller sponsorer. Det betyr mye for barna i området, men også for andre gettoer i Kampala som ser at det nytter å gjøre noe.

Når jeg spør om NUP kan vinne valget i 2026, svarer han at de vant allerede i 2021.

- Valget var rigget, som så mange ganger før. Men du vet at dette er Afrika og myndighetene følger ikke alltid reglene!

Før vi sier farvel for denne gang, sier Jero at demokrati og rettferdige valg for folk i Katanga handler om de helt grunnleggende tingene.

- Vi vil at folk her skal ha stabil tilgang til rent vann, strøm, nok mat – og ikke minst skolegang for de unge.

Tilbake i en varm minibuss får jeg denne gangen plass i forsetet ved siden av sjåføren. Gleden over god benplass er kortvarig. En dame med et skrikende spedbarn på fanget klemmer seg inn på det trange setet mellom meg og sjåføren. Etter noen hundre meter eksploderer det i biler, motorsykler og mennesker som går mellom bilene og selger toalettpapir, vann, frukt og andre livsnødvendigheter. Vi står bom stille i trafikken. Mens svetten siler nedover pannen, klamrer jeg meg til Jeros ord: «In Africa, you must be flexible».

Den største umiddelbare forskjellen fra mitt første besøk i Katanga er at opposisjonen nå er langt mer synlig. Et par nye bygninger og en ny vannautomat endrer likevel lite i hverdagen for de fleste som bor her. Selv om Richard tror NUP kan vinne valget, er det likevel svært få som innerst inne tror på regjeringsskifte etter valget. Fremskrittene i Uganda, og særlig i fattige områder som Katanga, kan være vanskelig å få øye på. For mange – som Livingstone – er det likevel nok at Museveni fremdeles regnes som en garantist for fred og stabilitet.

Etter en time sitter vi fremdeles fast i trafikken og larmen. Barnet ved siden av meg ammes stille av moren. Ingen i bussen ser ut til å la seg affisere. Vi må bare akseptere situasjonen og være fleksible. Vi kommer uansett fram når tiden er inne.