Hva er luksusturisme, og hvor utbredt er den i Afrika?
Luksusturisme har som mål å tiltrekke seg turister med høy kjøpekraft til førsteklasses feriesteder og eksklusive attraksjoner. Strategien blir brukt av myndigheter verden over, også i afrikanske land.
Både multilaterale institusjoner som Verdensbanken og FN samt miljø- og naturvernorganisasjoner har støttet luksusturisme.
Tanken bak luksusturisme er at færre, men mer velstående turister vil gi mindre miljøpåvirkning. Denne typen turisme får ofte merkelappen «høy økonomisk verdi, lavt økologisk fotavtrykk».
Forskning viser imidlertid at luksusturisme ikke reduserer miljøpåvirkningen. Luksusturister bruker oftere privatfly, som har langt høyere karbonutslipp enn vanlige passasjerfly. Tilhengerne av luksusturisme overser dessuten at den forsterker økonomiske ulikheter, kommersialiserer naturen og begrenser urbefolkningens tilgang til land.
Det er på mange måter forståelig at mange afrikanske land tyr til denne strategien. De trenger sårt inntekter utenfra, og luksusturisme er en fristelse som kan være vanskelig å motstå.
Hvordan gjennomførte du studien?
Jeg har studert Rwandas politiske økonomi i nesten 15 år. Myndighetene der har gjort turisme til en sentral del av sin nasjonale visjon.
Gjennom årene har mange politikere og aktører i turistnæringen pekt på utfordringene ved luksusturisme, men myndighetene fortsetter å prioritere den.
Jeg fant at luksusturismen i Rwanda førte til sterk avhengighet av utenlandsk-eide hoteller og reisebyråer, noe som medfører store inntektstap. Turismen skapte heller ikke nok arbeidsplasser, og det var mangel på kompetanse i sektoren. Ansatte ble ikke opplært raskt nok til å møte bølgen av investeringer i hotellnæringen.
Jeg bestemte meg derfor for å undersøke hvordan luksusturisme påvirket andre afrikanske land, hvem som faktisk tjener på den, og hvordan denne turismen blir reversert når et land vil gå bort fra den.
Jeg intervjuet myndighetspersoner, hotelleiere og andre representanter fra næringslivet, flyselskap, konsulenter og journalister i alle tre landene. I tillegg gjorde jeg en omfattende analyse av økonomiske data, bransjerapporter og såkalt grå litteratur, deriblant avisartikler.
Hva fant du i Mauritius?
Mauritius var det første av de tre landene som eksplisitt satset på luksusturisme. På slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet begynte myndighetene å lokke europeiske turister til sol og strandliv på øya. Store innenlandske selskaper investerte i luksushoteller og kjøpte opp kystområder.
I mange år har turismen gitt betydelige inntekter til Mauritius’ økonomi. I 2019 bidro turistnæringen med over to milliarder amerikanske dollar, før pandemien førte til en nedgang.
Men turismen har også blitt et symbol på de sosiale ulikhetene som har fulgt med veksten. «All inclusive»-modellen, der luksushoteller dekker alle gjestenes behov, gjør at pengene turistene bruker, sjelden går inn i lokaløkonomien. En stor del av overskuddet går til utenlandske reiselivsaktører eller blir igjen i hotellkonsernene.
Etter pandemien har myndighetene løsnet grepet om luksussegmentet. De åpnet luftrommet for å tiltrekke seg et bredere spekter av turister og gjenopptok direkteruter til Asia. Myndighetene mener at denne åpningen kan bidra til å opprettholde inntekter og arbeidsplasser i sektoren – særlig ettersom andre viktige næringer, som offshore-finans, kan gå en usikker framtid i møte.
Og i Botswana?
Botswana fulgte etter Mauritius og innførte en formell strategi for luksusturisme i 1990, med vekt på villmarksområder som Okavango-deltaet og safarihytter. I flere tiår kritiserte forskere de store ulikhetene i sektoren.
De fleste hytter og hoteller var utenlandsk-eide, og reisebyråene som solgte pakketurer, opererte fra utlandet. Det var få koblinger til lokalt landbruk og industri.
Etter hvert ble reiselivsnæringen også et politisk betent spørsmål. Enkelte politikere samarbeidet med naturvernorganisasjoner og utenlandske investorer om å fremme luksusturisme. Tidligere president Ian Khama forbød troféjakt på etisk grunnlag i 2014 og oppfordret til «fototurisme», der turister besøker ulike destinasjoner først og fremst for å ta bilder. Kritikere hevder imidlertid at Khama og hans allierte personlig tjente på denne satsningen.
Fototurismen er nært knyttet til den problematiske promoteringen av «uberørte» villmarksområder, som nører opp under den utenlandske myten om «det ville Afrika».
President Mokgweetsi Masisi opphevet jaktforbudet da han kom til makten i 2018. Han hevdet at forbudet hadde negative konsekvenser for lokalsamfunnene og tilspisset konfliktene mellom mennesker og dyreliv. Han mente at regulert jakt kunne bli et verktøy for bedre viltforvaltning og gi større fordeler for lokalsamfunnene.
Siden slutten av 2010-tallet har myndighetene i Botswana tonet ned vektleggingen av luksusturisme og forsøkt å diversifisere tilbudet for turister. De har for eksempel lempet på visumreglene for asiatiske land, for å gjøre det lettere for et større mangfold av turister å besøke landet.
Hva med Rwanda?
Av de tre landene var Rwanda det siste til å satse på luksusturisme, men det er også det landet som i størst grad har holdt fast på strategien. Turistnæringen prioriterer fotturer i nasjonalparker med fjellgorillaer og eksklusive natur- og dyreopplevelser. Rwanda forsøker også å bli et knutepunkt for forretnings- og sportsturisme, gjennom høyprofilerte konferanser og arrangementer.
Myndighetene inviterte globale hotellkjeder som Hyatt og Marriott til å etablere seg, og investerte stort i turisme som «nasjonal merkevare», blant annet ved å sponse idrettslag. Luksusaspektet opprettholdes gjennom de høye prisene for å se landets hovedattraksjon: fjellgorillaer. Rwanda er et av svært få land hvor disse lever.
Etter pandemien senket myndighetene prisene på besøk hos fjellgorillaene, men de har jevnlig bekreftet satsningen på luksusturisme.
Hva lærte du av å sammenligne de tre landene?
Jeg ville finne ut hvorfor noen land snur når luksusturismen mislykkes, mens andre holder fast på den.
Det er helt klart at luksusturisme alltid har ulemper. Som studien viser, kommer den som oftest kun noen få aktører til gode – ofte utenlandske investorer eller utenlandsk-eide selskaper – og den skaper verken nok arbeidsplasser eller bredere økonomiske gevinster for befolkningen. Jeg fant at demokratiske regjeringer, som i Botswana og Mauritius, har blitt politisk presset til å dempe satsningen på luksusturisme. Det var ikke tilfellet i det mer autoritære Rwanda.
Rwandas eksempel bryter dermed med en delnyere forskning om afrikansk politisk økonomi, som hevder at styringspartier med stor makt kan levere bedre utviklingsresultater. Det kan stemme for noen sektorer, men når det gjelder luksusturisme, tyder funnene mine snarere på at svakere politiske partier – som møter større press – er mer villige til å endre ulikhetsskapende politikk.
Opprinnelig publisert 28. oktober 2025 av The Conversation.