Kolonialisme i kenyansk forlagsvirksomhet
Britiske forlagshus drev lønnsomme virksomheter i Øst‑Afrika i kolonitiden. Ved uavhengigheten i 1963 fantes det ingen kenyanske forlag. De britiske forlagene utvidet sin tilstedeværelse etter uavhengigheten på 1960‑ og 1970‑tallet. Det største var Heinemann, som startet African Writers Series i 1962. Britiske forlag profitterer fortsatt på serien, som i dag utgis på nytt av Bloomsbury.
Henry Chakava (1946–2024) var grunnlegger av East African Educational Publishers (EAEP). På begynnelsen av 1970-tallet utmerket Chakava seg som litteratur- og filosofistudent ved universitetet i Nairobi. En midlertidig stilling hos Heinemann Educational Books utviklet seg til et livslangt engasjement. Allerede som trettiåring ledet han den kenyanske avdelingen av det britiske selskapet. I 1992 overtok han Heinemann Educational Books og omdøpte det til East African Educational Publishers, som nå ble fullt ut kenyansk-eid. Siden har det vokst til å bli et av Afrikas største forlag.
Den nigerianske forfatteren Chinua Achebe kalte Henry Chakava «en av de mest sentrale innfødte forleggerne i Afrika». Chakavas viktigste bidrag var å styrke forlagsvirksomheten i Kenya, bryte avhengigheten av multinasjonale lærebokforlag og legge grunnlaget for en uavhengig afrikansk forlagsbransje.
I sine selvbiografiske artikler skrev Chakava inngående om utfordringene for uavhengige forlag i Kenya, i møte med både multinasjonale forlagshus og kenyanske myndigheter. Han fant flere årsaker til at den lokale forlagsvirksomheten ikke skjøt fart etter uavhengigheten. Den viktigste forklaringen var at myndighetene lot utenlandske aktører operere fritt, uten betingelser eller reguleringer. Denne innsikten beskriver ikke bare det postkoloniale Kenya – også i dag er den afrikanske forlagsbransjen innvevd i globale, kommersielle utvinningsmodeller.
Chakava anerkjente den sterke innflytelsen til forleggeren Walter Bgoya i Tanzania og den kenyanske forfatteren Ngũgĩ wa Thiong’o. Gjennom hele sitt virke som forlegger støttet han tappert Ngũgĩs prinsipp om at «fri sirkulasjon av ideer er avgjørende for all søken etter sannhet og kunnskap». Denne oppfatningen gjorde at Chakava publiserte omstridte verk som The Trial of Dedan Kimathi (1976), et skuespill skrevet av Ngũgĩ og Micere Githae Mugo. Chakava aksepterte «farene» ved å utgi Ngũgĩs bøker, enten disse farene var «politiske eller kommersielle». Han støttet også forfatterens senere strategi om å utgi bøkene på kikuyu først – et språk nært knyttet til Mau Mau‑opprøret og kikuyuenes frigjøringskamp, og som Chakava selv ikke snakket – til tross for utfordringer med både oversettelse og salg.
Sensur av progressive utgivelser
Helt siden uavhengigheten har kenyanske forlag – særlig de progressive, radikale og venstreorienterte – vært utsatt for myndighetenes sensur. Og de har kjempet imot. I boka Never Be Silent: Publishing & Imperialism in Kenya, 1884–1963 (2006) dokumenterer Shiraz Durrani hvordan «den underjordiske motstanden mot KANU og Moi‑regimet gjennomsyret alle deler av samfunnet […] Kenyansk publiseringshistorie er en historie om kamp.»
På samme måte som Kenya arvet det koloniale forlagssystemet, videreførte myndighetene britenes sensur og undertrykkelse av den antikoloniale motstanden. Britene fengslet (og hengte) Mau Mau-opprørere, og forsøkte å undergrave publiseringsvirksomheten deres og nettverket av trykkerier i «frigjorte områder», omtalt av koloniledere i 1946 som «en alvorlig trussel mot koloniens framtid».
Om arven etter kolonistyrets sensur, sier Ngũgĩ wa Thiong’o:
«[KANU-partiets] regimer har praktisk talt forsøkt å ta de koloniale tiltakene og praksisene ett steg videre. Mens det i Kenya før uavhengigheten fantes flere aviser og tidsskrifter på afrikanske språk, sørget disse regimene for at det i mer enn tjuefem år knapt fantes noen meningsfulle aviser eller tidsskrifter på afrikanske språk.»
Fagforeningsleder og historiker Makham Singh (1913–1973) fikk gjentatte ganger sine forsøk på å utgi tidsskrift og bøker hindret av myndighetene. Durrani påpeker at de ikke forbød bøker direkte, men i stedet opererte «mer subtilt, ved å skape frykt i forlags- og presseindustrien». Det gikk særlig utover radikale utgivelser:
«Det var ikke mangel på trykke‑ og publiseringsfasiliteter som hindret […] utgivelser i den første perioden, og heller ikke […] mangel på lesere. Det fantes sterke politiske og sosiale krefter i Kenya (og andre afrikanske land) som hindret utgivelsen av visse typer bøker [...] ansett som farlige av de som satt ved makten […] Blant temaene som umiddelbart fanget makthavernes ‘oppmerksomhet’, var bøker med et progressivt perspektiv på historien, særlig om folkets motstand.»
I sommer skrev Durrani til meg om sine «tre mislykkede forsøk» på å få utgitt et manus med tittelen «From Mau Mau to RutoMustGo», en essaysamling satt i en radikal, historisk kontekst. Han var skuffet over situasjonen: «Det er nå klart at det ikke finnes noe forlag i Kenya som kan publisere denne boka. Hvis disse tre [progressive, uavhengige, grasrotbaserte] forlagene ikke kan gjøre det, så tror jeg ikke noe annet forlag vil røre den.»
Denne formen for selvsensur hos progressive forlag som opererer i et Kenya med svært begrenset demokrati – uten frie fagforeninger, for eksempel – ville utvilsomt vært gjenkjennelig for både Chakava og Ngũgĩ.
Men historien ender oppløftende: Det radikale forlaget Editor House i Uganda har gått med på å utgi Durranis bok. Durrani omtaler det som «en stor seier for panafrikanismens progressive og sosialistiske ambisjoner, der støtten visker ut de politiske grensene mellom Uganda og Kenya». Progressive aktører i Øst‑Afrika trosser sensur og angrep på akademiske og politiske friheter.
Autonomi og kapitalisme innenfra
Henry Chakava kjempet for en uavhengig afrikansk forlagsindustri, for «en autonom institusjon […] med ansvar for seg selv […] eid og kontrollert av afrikanere [og] lokalisert i Afrika». Samtidig erkjente han at denne autonomien ville være begrenset under kapitalismen: «Vårt modellforlag vil ikke være fritt til å gjøre hva det vil; forlagets styre, aksjonærer og økonomiske sponsorer vil sørge for at friheten utøves innenfor visse grenser.»
Chakava hadde erfaring med å navigere kommersielle begrensninger i et britisk lærebokforlag. Han hadde tilpasset seg mangelen på lokale finansieringsmuligheter for sine forfattere, og forble avhengig av at det britiske «moderselskapet» sto for salg i andre markeder.
Ikke overraskende aksepterte Chakava at for å være uavhengig – som alltid var hans fremste prioritet – måtte et forlag drives som en forretning, et levedyktig og lønnsomt foretak som krevde betydelig kapital. I detalj beskrev han de store investeringene han mente var nødvendige for en afrikansk forlegger på 1980‑tallet. Han avviste ikke helt å involvere «utenlandske forlag», men argumenterte heller for å utvikle Afrikas egen forlagsindustri.
I den økonomiske liberaliseringsperioden på 1980‑ og 1990‑tallet innførte Chakava kommersielle tiltak for å utvide markedet for afrikanske bøker, samtidig som han fremmet økonomisk utvikling. Han mente at staten burde begrense seg til å bygge infrastruktur som støttet forlagsvirksomhet på nasjonalt og regionalt nivå.
Forlagsvirksomhet utenfor Kenya
Chakavas innsats for afrikansk forlagsvirksomhet strakte seg langt utenfor Kenya. Han bidro til distribusjon og opplæring på hele kontinentet gjennom sin rolle i etableringen av African Books Collective og African Publishers Network (APNET). På 1990-tallet forsøkte han å påvirke Verdensbankens politikk, som la vekt på «bokforsyning» – i tråd med bankens prioritering av grunnskoleutdanning – på bekostning av støtte til selvstyrt publisering og høyere utdanning. Chakava mente at med riktig støtte kunne afrikanske forlagsindustrier bli uavhengige og økonomisk bærekraftige. Han etterlyste en mer langsiktig politikk «for å få fart på forlagsbransjen». Men det har ennå ikke skjedd.
Forlagssituasjonen i de tidligere franske koloniene i dag har mange likhetstrekk med Øst‑Afrika på 1980‑ og 1990‑tallet. Tsjad er ett eksempel. På CODESRIAs konferanse om akademisk frihet i vår, arrangert i Dar-es-Salaam i Tanzania, var det opphetede diskusjoner om de franske kommersielle forlagene Hachette og Harmattans appropriasjon av forlagsvirksomheten på kontinentet.
Konklusjon
Afrikas forfattere og forlagsstrukturer lider fortsatt under dominansen til multinasjonale selskaper og politikken til myndigheter og finansieringskilder. De undergraves av sensur og manglende eller innskrenkede akademiske og politiske friheter.
En relativt fersk UNESCO-rapport om Afrikas bokindustri peker på et «handelsunderskudd» på 76 prosent. Mens bokimporten på kontinentet anslås til 597 millioner dollar, lå eksporten på 81 millioner dollar. En annen UNESCO‑rapport fra 2021 viser også et stort gap i akademiske utgivelser: Afrika har 17 prosent av verdens befolkning, men står bare for 2,6 prosent av bidragene til internasjonale vitenskapelige publikasjoner.
Durrani mener at «hovedutfordringen i Kenya (og Afrika) står mellom forlagsvirksomhet som forretning og forlagsvirksomhet som politisk aktivisme. Kan de to forenes?» Dette dilemmaet gir gjenklang langt utenfor Afrikas grenser.
Chakava viste at det første avgjørende steget for å overvinne de enorme og tilsynelatende uløselige utfordringene knyttet til å etablere og finansiere forlag, og å motvirke kolonial innflytelse og sensur, var å ta kontroll over publiseringsprosessen. Det finnes mange lærdommer å hente fra hans innsats, særlig i en tid hvor forfattere og forleggere overalt kjemper for autonomi i møte med stadig strengere sensur.
Opprinnelig publisert av African Arguments 3. oktober 2025 i serien Debating Ideas