Zoë Wicombs bortgang den 13. oktober, 76 år gammel, har utløst en strøm av hyllester fra svarte kvinnelige forfattere og akademikere over hele verden, som viser den enorme politiske og litterære innflytelsen hun har hatt. Skikkelser som Pumla Gqola og Gabeba Baderoon har framhevet Wicombs fryktløse kritikk av koloniale og rasistiske mytologier, insisteringen på kompleksitet, og motstanden mot å tas til inntekt for noen enkel solidaritet. Disse hyllestene peker på Wicombs livslange engasjement for å avdekke de sosiale fiksjonene som fortsatt former livet i Sør-Afrika: fiksjonene om rase, kjønn, tilhørighet, minne og makt. Som forfatter, kritiker og lærer utfordret hun leserne ikke med høyrøstede erklæringer, men med forsiktige, forstyrrende spørsmål.
Wicombs analyse av Bessie Heads roman Maru i 1992 er et tidlig uttrykk for denne politiske oppfatningen, i likhet med det banebrytende essayet fra 1998 om skam i Sør-Afrikas litterære forestillingsverden. Der viste Wicomb hvordan kategorien «fargethet» hadde blitt formet av en historie med symbolske assosiasjoner – smittede blodslinjer, rasemessig urenhet, raseblanding – og hvordan disse mytene, langt fra å være nøytrale beskrivelser, fortsatte å gjennomsyre den postapartheidiske diskursen. Likevel ble analysene hennes ofte misforstått. Enkelte kritikere tolket dekonstruksjonen av disse koloniale fiksjonene som en stilltiende aksept av dem, og plasserte henne i samme diskursive tradisjon – med forfattere som Olive Schreiner og Sarah Gertrude Millin – som hun faktisk utfordret så presist. Denne typen feillesning var ikke ukjent for Wicomb. Faktisk har forfatterskapet hennes en viss slektskap med J.M. Coetzee: Begge forfatterne har til tider blitt beskyldt for å «naturalisere» rasediskurser, når de i virkeligheten demonterte dem fra innsiden.
En annen viktig måte Wicomb bidro til sørafrikansk politisk debatt på, var gjennom sin vedvarende interesse for Sarah Baartman (ca. 1789–1815), Khokhoi-kvinnen som ble stilt ut i Europa under navnet «Hottentot Venus». Baartman – som er en flyktig, men tilbakevendende figur i romanen David’s Story (2000) – står som et sentralt symbol på historisk minne i Wicombs forfatterskap. Men i motsetning til mange sørafrikanske, nordamerikanske og svarte diasporiske poeter, dramatikere og romanforfattere som har forsøkt å formidle absolutte «sannheter» om Baartman, vendte Wicomb blikket sitt mot selve politikken i det å huske. Det som måtte undersøkes, hevdet hun, var ikke Baartmans historiske «sannhet», men hvordan hun stadig ble gjort til et redskap for nåtidens symbolske behov – hvordan hun igjen og igjen ble projisert på, gjort krav på og tatt i bruk for andres formål.
Dette poenget blir tydelig i et intervju i samlingen Surfacing fra 2021, hvor Wicomb kritiserer visse strømninger innen woke-politikken, særlig blant det hun kaller «bright young things» – unge, oppegående akademikere og aktivister. I sin iver etter å «tale makten midt imot», antyder Wicomb, kan disse stemmene ende opp med å forenkle komplekse sannheter og viske ut fortidens motsetninger for å vise moralsk klarsyn – som ofte speiler nåtidens psyko-politiske behov mer enn historiens realiteter.
Ironisk nok blir det klart for oss – mens vi skriver denne teksten – at vi også er del av den samme dynamikken. Allerede finnes det stemmer som søker å gjøre «Zoë» til en fullt ut forståelig skikkelse (på samme måte som mange allerede har gjort krav på og forvrengt Sarah Baartman), klar til å bli minnet og opphøyd. Dermed risikerer vår egen hyllest å speile de samme tilnærmingene som Wicomb så ofte stilte spørsmål ved – trangen til å fiksere, eie og påtvinge en autoritativ versjon av et liv som nekter å la seg besegle.
De politiske forpliktelsene vi beskrev ovenfor, var avgjørende for Wicombs skriving, undervisning og offentlige engasjement. Alt dette ble formet av Black Consciousness-bevegelsen, som også preget oppfatningene til hennes samtidige Jakes Gerwel, den høyt ansette rektoren ved University of the Western Cape (UWC) – Wicombs alma mater og universitetet der hun underviste i mange år. Wicomb forsvarte dristig og konsekvent den strategiske essensialismen i «Biko-blackness» på midten av 1990-tallet, en tid da svart separatisme (og etnisk bevissthet generelt) begynte å få fotfeste. Hun utfordret studenter ved UWC, University of Cape Town og Stellenbosch, så vel som allmennheten, og fordømte former for identitetspolitikk som skapte nye essensialismer, utestengelser og til tider ren fremmedfrykt. I likhet med forfatteren Njabulo Ndebele understreket hun hvordan disse mønstrene hadde sitt opphav i de samme koloniale og rasistiske biopolitikkene de hevdet å gå imot.
Likevel favnet Wicombs utsyn, til tross for den dype forankringen i Sør-Afrika og det lokale, også forbløffende vidt. Noen kan nok undre seg over hvorfor hun var så hardnakket opptatt av Sør-Afrika mens hun bodde i Glasgow i Skottland, når et globalt og transhistorisk perspektiv – så tydelig i hennes siste roman Still Life (2020) – alltid sto åpent for henne. Men i likhet med Bessie Head, en sørafrikansk forfatter hun satte høyt, valgte Wicomb å forankre sin ekspansive, universalistiske visjon i stedets særegenhet: en forståelse av det lokale som både var empatisk og kritisk skarp. Og som hos Head var Wicombs universalitet aldri av den abstrakte, liberal-humanistiske sorten; den var transhistorisk og jordnær, politisk og estetisk på én gang. Still Life og October (2014) vitner begge om dette. Det samme gjør den eklektiske kritikken hun skrev, der kanoniserte tenkere som Roland Barthes, Jacques Derrida og J.M. Coetzee opptrer side om side med marginaliserte kunnskapsprodusenter – mindre kjente svarte sørafrikanske kvinnelige forfattere, eller «utdaterte» kritikere som Lewis Nkosi – uten hierarki eller i forsvar.
Det «lokale» for Wicomb var et Sør-Afrika hun kjente inngående – i hvert fall på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet – og som hun skrev om med respekt, kjærlighet og glødende indignasjon over den vedvarende urettferdigheten. Synet på hjemlandet rommet også skarp samfunnskommentar: Hun skrev om diskriminering blant mennesker klassifisert som «afrikansk» og «farget», og om svarte kvinners usikkerhet rundt hårtekstur i en verden som fortsatt var styrt av hvite skjønnhetsidealer. Og skrivestilen hennes var lyrisk, ofte poetisk: Hun beskrev de slående landskapene og floraen i Namaqualand, der hun ble født (som i October), og fanget talemåter og uttrykk fra svarte i Northern Cape, og fra gatene og fjellene i Western Cape.
For oss har hun vært en vidunderlig venn: inspirerende, hysterisk morsom, grenseløst eventyrlysten og utrolig sjenerøs. Men hun har også vært en banebrytende sørafrikansk forfatter av romaner, samfunnskommentarer og litteratur- og kulturkritikk. Det er et stort tap for mange at hun ikke fikk leve lenge nok til å skrive enda mer.
Når våren nå vender tilbake, og Namaqualands blomster står i fullt flor – slik de gjør i Sør-Afrika i oktober, måneden som har gitt navn til romanen – minnes vi hennes dype følelser for stedet og og det stille opprøret der. I October reflekterer Sylvia, en av Wicombs mer komplekse, om enn mindre, rollefigurer, over jordflekken hun har gjort til sin egen:
- Her … hvor hun har plantet middagsblomsten … har hun alltid visst at det er for henne, Sylvie, og bare henne. Derfor gjorde hun flekken til en hage, danderte steinene … I veldet gravde hun opp tigeraloe og gethyllis, og plantet dem rundt for å framheve det praktfulle lilla … Hvis, som AntieMa sier, djevelen har blåst i blodet hennes, da er blodet det skrikende lilla her ved føttene hennes …
Det er vanskelig å ikke lese dette som et slags stille credo, et som viser Wicombs sensibilitet som forfatter – en som stelte sin litterære og politiske hage med omhyggelig oppmerksomhet, ironi og kjærlighet. Det skrikende lilla ved våre føtter er også hennes.
Opprinnelig publisert 20. oktober 2025 av Africa Is a Country.