Gibela og planen om å få Sør-Afrika til å gå på skinner.

Afrikanske ledere vet godt om de økonomiske gevinstene som de kunne fått ved å bearbeide egne råvarer til produkter med høyere verdi, men mange problemer er med på å forklare hvorfor de ikke handler etter denne kunnskapen. Krig og konflikt innad i land og mellom dem, skaper ustabile forhold for etablering av virksomheter og økonomisk utvikling. Land med autoritære ledere er ofte mer opptatt av å sikre regimet enn å sikre befolkningens velferd. Trange offentlige budsjetter gjør det vanskelig for stater å investere i nye prosjekter, og dyptgående problemer med korrupsjon gjør det lett for de få midlene som er tilgjengelig å finne veien til politikeres private bankkontoer. I tillegg utgjør stor offentlig gjeld til andre stater og internasjonale banker en byrde som bidrar til å holde mange afrikanske land økonomisk nede.

Ikke bare har afrikanske stater eksterne og interne problemer som vanskeliggjør økonomisk utvikling, men også slik mange av statene fungerer, kan også de hindre at økonomisk utvikling i det hele tatt kan finne sted.

Opphavet til utfordringene for økonomisk utvikling i Afrika er et nøye utforsket og svært omdiskutert tema, og flere ender opp med å peke på afrikanske eliters forhold til statene de bor i. Staten oppfattes av mange som en kilde til selvberikelse. Patron/klientforhold mellom ledere og deres støttespillere er viktigere enn godt fungerende byråkratiske og demokratiske prosesser. I denne sammenhengen er ikke staten et middel for styring og strukturering av samfunnet, men kan heller, som Tore Linné Eriksen sa det i «Afrika – fra de første mennesker til i dag», sies å være som et personlig gode for et lands eliter. For styresmaktene brukes statlige inntekter i stor grad for å berike dem selv og sikre lojalitet fra nettverkene deres som kan bestå av alt fra ministre i regjeringen til landsbyoverhoder i fjerne provinser. Mange steder i Afrika kan man finne historiske eksempler på patron/klientforhold som strekker seg langt tilbake i tid, men for mange land ble det en arv fra kolonitiden at disse nettverkene ble til dels formalisert, og kunne dekke mye større områder, samt fungere innenfor store nasjonale økonomier heller enn i sammenheng med små landsbyøkonomier.

Samtidig ble afrikanske land integrert i globale handelsnettverk hvor det var stor etterspørsel etter råvarene de hadde, men de hadde verken humankapital eller realkapital til å kunne bygge opp konkurransedyktig industri. Det finnes eksempler på afrikanske ledere som prøvde å etablere statlig støttede industriforetak med den hensikt å bygge opp lokal industri, men disse foretakene var som regel dårlig drevet og gikk med store underskudd. Sikre inntekter fra råvarehandel (enten disse inntektene var høye eller lave) i samspill med en stat styrt av patroner og klienter, heller enn målrettede folkevalgte og upartiske byråkrater, gjorde at motivasjonen var lav, og er vedvarende lav i mange land, når det kommer til å opprette foretak som kan skape utvikling og øke inntektene. Innblanding i afrikansk politikk og økonomi, fra både private og statlige aktører i både Vesten og fra stormakter som Kina, har i tillegg bidratt til å opprettholde det økonomiske status quo som Afrika befinner seg i dag.

Situasjonen kan virke dyster når det kommer til industriell utvikling og næringsvirksomhet i Afrika, men det er noen viktige unntak man må merke seg hvor robuste og industrialiserte økonomier har etablert seg på kontinentet. Det viktigste eksempelet ser vi i Sør-Afrika, som er kontinentets største økonomi og alene står for godt over en tiendedel av kontinentets økonomiske aktivitet. I dette landet finner man et omfattende nettverk av veier, jernbane, havner og flyplasser. Johannesburg har kontinentets største finansmarked og Cape Town er en turistdestinasjon kjent over hele verden. Landet er også en av Afrikas største strømprodusenter og drifter det eneste atomkraftverket på hele kontinentet. Sør-Afrika er et imponerende tilfelle som viser at industribasert økonomisk utvikling på kontinentet er mulig, men det ligger en mørk historie bak hvordan landet har kommet seg til den stillingen det er i i dag.

Industriøkonomien i Sør-Afrika ble i stor grad utviklet under kolonitiden og apartheid-regimet, hvor den paranoide og stadig mer sanksjonerte politiske ledelsen i landet ville at landet skulle være så økonomisk sterkt og selvberget som mulig. Korn, vin, øl, kjøtt, stål, strøm, våpen, fly, kjøretøy og så mange varer som mulig skulle produseres lokalt for å sikre regimet økonomiske inntekter og økonomisk uavhengighet. For å tjene dette formålet ble store industriforetak etablert og støttet av det offentlige som hadde sterk motivasjon til å sikre at disse foretakene skulle styres effektivt. Landets ikke-hvite befolkning tjente som billig arbeidskraft, og fikk langt dårligere økonomisk kompensasjon og langt dårligere arbeidsvilkår, enn landets hvite arbeidere.

I praksis gjorde apartheidpolitikken at Sør-Afrika ble et todelt land, med en utviklet, hvit del, og en underutviklet, svart del. Da denne politikken opphørte skulle de to delene bli slått sammen til noe helt og integrert, noe som førte til dramatiske endringer for styringen av landets økonomi.

Apartheid tok slutt som system etter at Nelson Mandela kom til makten, men i tiden som fulgte så oppstod nye problemer for økonomien. Statsstøtte og beskyttelse forsvant, og internasjonal konkurranse tok til i et land som var lite forberedt på det. Militæret og politivesenet ble bygget ned, mange sør-afrikanere befant seg i økonomiske vanskeligheter, og denne kombinasjonen gjorde at de som endte opp med å ty til kriminalitet lettere kunne infiltrere økonomiske foretak for å berike seg selv på foretakenes bekostning. I tillegg skjøt tyveri av alt fra ubehandlede mineraler til hel jernbaneinfrastruktur i været. Tingenes tilstand ble ikke bedre av at politiske ledere som kom etter Nelson Mandela skulle bli beryktet for korrupsjon og manglende evner til å skape løsninger på problemene som preger vanlige sør-afrikaneres liv.

I dag trues Sør-Afrika sin økonomi av strømmangel, forvitrende infrastruktur, enorm arbeidsløshet og stadig dårligere konkurransevilkår for lokale bedrifter. Man kan rette mye kritikk mot dagens myndigheter i Sør-Afrika, for ikke å snakke om apartheidregimets ledere som skapte mange av problemene Mandela og hans etterkommere ble sittende med, men det finnes eksempler som gir grunn til optimisme for landets fremtidige utvikling.

Gibela er et jernbaneselskap basert i Gauteng-provinsen, ikke langt unna finanssenteret Johannesburg. Selskapet ble etablert i 2013 som et fellesforetak mellom franske Alstom og sør-afrikanske Ubumbano Rail og fikk en enorm oppgave i fanget fra starten av. Jernbanenettet brukes av et utall pendlere i hele Sør-Afrika hvor mange fattige sør-afrikanere er avhengige av jernbanen for å komme seg fra townshippene i byers utkanter til bysentre hvor arbeidsmulighetene befinner seg. Store deler av togparken er foreldet og noen rutetog stammer fra så langt tilbake som 50-tallet. Disse togene preges ofte av dårlig vedlikehold og er lite sikret mot kriminell aktivitet og hærverk som er et stort problem over hele landet. Av disse grunnene fikk Gibela i oppgave å levere hele 600 togsett i det som ble den største avtalen av sitt slag i moderne sør-afrikansk historie. Toget som ble valgt var X’Trapolis-modellen, et over 130 meter langt tog med passasjerkapasitet på 1200 mennesker, utstyrt med klimaanlegg, universell utforming og bygget med sikkerhetstiltak som sikrer tryggheten til reisende. Slike tog kjører blant annet mellom Cape Town og kystbyen Kalk Bay ved Kapp det gode håp, og brukes av alt fra pendlere til turister til lokale folk som vil nyte en solskinnsdag ved kysten.

Togene er en sårt tiltrengt løsning på noen av problemene som preger jernbanereiser i Sør-Afrika i dag, men Gibela bidrar med mye mer enn bare tog. Den nye fabrikken selskapet har øst for Johannesburg, har skapt tusenvis av arbeidsplasser gjennom byggeprosessen og gjennom produksjonen av togene. I tillegg tilbyr selskapet ansatte opplæring som gir dem ettertraktet teknisk kompetanse som gir bedre arbeidsmuligheter, og dessuten tilbyr selskapet skoleutdanning, subsidierte kollektivreiser og boliglån til ansatte. En stadig økende andel av togets komponenter kommer også fra lokale firmaer som bidrar til enda mer økonomisk aktivitet, og togene selv er meget populære blant reisende i dag.

Likevel er selskapet ikke på noen måte uten feil eller kontroverser. Togene skulle vært ferdiglevert i år, men bare halvparten av bestillingen er gjennomført så langt. Om dette skyldes problemer hos Gibela eller problemer under anskaffelsesprosessen er vanskelig å si per nå, men det kan uansett tolkes som et tegn på at Gibela på denne måten også har vært offer for dårlig styre. Dette betyr at de fordelene man får av lokal industri i form av arbeidsplasser, ikke har satt så mange borgere i arbeid som det hadde vært mulig, i et land hvor 40% av befolkningen er arbeidsledige. I tillegg er PRASA, det offentlige selskapet som kjører passasjertog i landet, en organisasjon preget av vanstyre og korrupsjon, og har hatt vansker med å bruke togene ordentlig, i tillegg til at Gibela har hatt problemer med forsinkede betalinger fra PRASA for togene. Slike problemer er synlige over hele økonomien i Sør-Afrika, hvor gapet mellom løfter og virkelighet oppleves som stort på grunn av problemer som oppstår i forbindelse med dårlig styre, kriminalitet og korrupsjon.

Til tross for all kritikken man med rette kan rette mot Gibela og tilknyttede aktører og institusjoner, er det viktig å merke seg det håpet Gibela gir når det kommer til fremtidens industriforetak i Sør-Afrika.

Kritikk og problemer bør verken ignoreres eller feies vekk, men det er viktig å merke seg potensialet til Gibela og hvordan selskapet kan fungere som inspirasjon for fremtidige planer for Sør-Afrikas økonomi. Her har man et nytt industriforetak i et land hvor mange store industriforetak har sine røtter i kolonitiden og apartheidregimet. Gibela er et eksempel på at økonomisk utvikling gjennom etablering av ny industri er mulig i det moderne Sør-Afrika, og til tross for de mange problemene som preger landet både økonomisk og politisk hold, så er det mulig å skape et foretak som skaffer arbeid og øker livskvaliteten til tusenvis av sør-afrikanere. Dette gjør de direkte gjennom arbeidsplassene de skaper, og indirekte ved at et utall pendlere får et transporttilbud som er billigere, tryggere og raskere enn de tilbudene som ellers eksisterer i dag.