Etter at general Assimi Goïta kom til makten gjennom et militærkupp i 2021, har Malis kurs blitt stadig mer usikker og ustabil. Goïtas lederskap har vært preget av en uttalt nasjonalistisk holdning. Overgangsregjeringen hans legger vekt på suverenitet, nasjonale interesser og et endret styresett, og hevder ofte at den prioriterer indre stabilitet og uavhengighet fra ytre påvirkning.
Samtidig som han framstiller seg som en urokkelig forsvarer av Malis suverenitet, har Goïta aktivt og strategisk omformet landets utenrikspolitikk. Under hans styre har Mali vendt seg bort fra tradisjonelle allierte som Frankrike, til fordel for tettere bånd til Russland. Denne strategiske dreiningen har inkludert sikkerhetsstøtte fra den nye paramilitære gruppen Afrikakorpset, som har erstattet Wagner-gruppen etter at den trakk seg ut av Mali i juni i år. Mali tvang Frankrike til å trekke ut sine Barkhane-styrker i februar 2022. Regimet styrket sin uavhengighet ytterligere ved å utvise FNs stabiliseringsstyrke MINUSMA og avslutte Alger-avtalen fra 2015.
For å sikre intern støtte lovet Goïta å bekjempe korrupsjon og reformere Malis institusjoner. Den populistiske retorikken hans traff mange maliere som var lei av elitens straffrihet og sviktende styring. Selv om disse løftene i starten skapte entusiasme blant desillusjonerte innbyggere, har konkrete forbedringer i sikkerhet og økonomisk utvikling uteblitt.
Siden februar 2022 har overgangsregjeringen gjentatte ganger utsatt valg, med henvisning til «tekniske årsaker», og foreslått å forlenge presidentperioden til 2030. Denne uthalingen både i Mali og andre Sahel-land har økt frykten for demokratiske tilbakeslag. I starten av mai i år uttrykte opposisjonspartier og sivilsamfunn bekymring over at regimet beveget seg i autoritær retning og forlot de demokratiske reformene. Utsettelsen av valgene utløste protester, der opposisjonen krevde en retur til konstitusjonelt styre innen desember. 13. mai konsoliderte Goïtas regjering sin makt ytterligere ved å oppløse alle politiske partier og forby dem å holde møter, med bevaring av «offentlig orden» som begrunnelse. Internasjonalt kunngjorde Mali sammen med sine allierte Niger og Burkina Faso, som utgjør Alliansen av Sahel-stater, at de trekker seg fra Den internasjonale straffedomstolen, som de kalte et redskap for «nykolonialistisk undertrykkelse».
Til tross for gjentatte løfter har regimet fortsatt ikke levert grunnleggende tjenester – sikkerhet, rettsvesen og infrastruktur – særlig i rurale og grensenære områder. For de fleste maliere er levekårene fremdeles vanskelige, ettersom økonomisk vekst hovedsakelig er konsentrert i byene. Denne byorienterte utviklingen har ført til forsømmelse av landsbygda, der tilgangen til grunnleggende tjenester, infrastruktur og økonomiske muligheter er begrenset, og ulikhetene øker. Inntektsforskjellen mellom by og land i Mali er rundt 5,5 prosent, sammenlignet med 2,7 prosent i India (FNs utviklingsprogram). Mali ligger på 188. plass av 193 land på FNs indeks for menneskelig utvikling, noe som understreker landets vedvarende utviklingsproblemer. I 2023 ble landet plassert i kategorien «lav menneskelig utvikling», med store utfordringer innen helse, utdanning og inntekt.
Samtidig fortsetter korrupsjon å undergrave framskritt. Etter kuppet erkjente regimet utbredt korrupsjon på ulike nivåer i statsapparatet, og lovet reformer. Tre år senere, mens fattigdommen består, har en ny eliteklasse – «de nyrike» – vokst fram, som et tydelig tegn på økende ulikhet. Nye boligprosjekter og byggeprosjekter står som synlige symboler. Forsvarsminister Sadio Camara eier nå to staller og et stort antall hester – et annet bilde på maktelitens økende rikdom. Malis økonomi er fortsatt under press: inflasjon, begrenset ekstern finansiering, matmangel og klimarelaterte tap. Likevel ventes veksten å øke til rundt 5 prosent i år, drevet av jordbruk, litiumutvinning og tjenester.
Den ustabile sikkerhetssituasjonen i Mali kan forverre seg og skape ytterligere politisk uro, som vil gi væpnede og terroristiske grupper rom til å vokse. Utbredt misnøye og økonomisk nød kan føre til at flere unge søker seg til militante grupperinger – ikke bare i Mali, men også i resten av Sahel og videre inn i Vest- og Sentral-Afrika. Terrorgrupper som Jama’at Nusrat al-Islam wal-Muslimin (JNIM) og IS-Sahel utnytter misnøyen og regjeringens svikt for å legitimere kampen sin. De spiller på lokal frustrasjon for å rekruttere medlemmer og ta kontroll over landsbyer, noe som forsterker ustabiliteten i landet.
Til tross for løfter om å utrydde terrorisme er sikkerhetssituasjonen fortsatt skjør. Mali opplever hyppige voldsutbrudd, bakholdsangrep og væpnede sammenstøt. Terrorgruppene er svært tilpasningsdyktige og utnytter ny teknologi som Starlink-nettet til å forbedre kommunikasjon og koordinering. Slike kommunikasjonsverktøy styrker ikke bare rekrutteringen, men også den operasjonelle kapasiteten til militante grupper. I tillegg bidrar Starlink til økt organisert kriminalitet, særlig smugling, som allerede er utbredt i regionens svarte økonomi. Gjennom ulovlige nettverk får terrorgrupper tak i bærbare og brukervennlige kommunikasjonsverktøy, som gjør det lettere å overtale folk i avsidesliggende områder – der internett ofte er begrenset eller ikke-eksisterende – til å slutte seg til dem. De rurale befolkningene, som føler seg sviktet av myndighetene, er spesielt sårbare for propaganda som spiller på deres udekkede behov.
Wagner-gruppens paramilitære styrker klarte ikke å bekjempe ekstremistene. Under press fra Algerie ble Russland tvunget til å revurdere Wagner-gruppens rolle i Mali. Fra etableringen i 2021 til den ble erstattet av Afrikakorpset, spilte Wagner-gruppen en sentral rolle i Malis sikkerhetslandskap etter at Frankrike og FN-styrkene trakk seg ut. Som privat militærentreprenør tilbød Wagner-gruppen direkte kampstøtte mot jihadistene, opplæring av maliske styrker og beskyttelse av juntaen. Gruppens tilstedeværelse styrket regimets evne til å utføre anti-terroroperasjoner, blant annet i gjenerobringen av Kidal i 2023. Samtidig ble Wagner-gruppens intervensjon anklaget for alvorlige brudd på menneskerettighetene, inkludert utenomrettslige drap, tortur og terror mot sivile, dokumentert av menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale medier.
I juni i år annonserte Wagner-gruppen at de ville offsielt trekke seg ut av Mali. Uttrekningen var imidlertid mer en symbolsk enn en reell endring. Wagner-gruppen ble raskt erstattet av Afrikakorpset, en ny gruppering styrt av det russiske forsvarsdepartementet og i hovedsak bestående av tidligere Wagner-soldater. Dette skiftet er en del av Kremls bredere strategi for å formalisere og utvide sin militære tilstedeværelse i Afrika under direkte statlig kontroll. Selv om Afrikakorpset hevder å fokusere på opplæring, etterretning og logistikk, fortsetter menneskerettighetsorganisasjoner å rapportere overgrep, mens sikkerhetssituasjonen i Mali forblir ustabil.
Erstattelsen av Wagner-gruppen med Afrikakorpset innebærer derfor ikke en svekkelse, men snarere en styrking av Russlands innflytelse i Mali – nå gjennom formelle forsvarsavtaler og økonomisk samarbeid, inkludert energi- og atomprosjekter. Til tross for den angivelige endringen i Russlands holdning til Wagner-gruppen, gjentok Algerie overfor Russland, en nær samarbeidspartner, sin motstand mot utenlandske leiesoldater ved sine grenser.
I slutten av juni reiste Malis overgangspresident Assimi Goïta til Moskva, der han møtte president Vladimir Putin. De diskuterte økt bilateralt samarbeid innen forsvar, handel, energi, jordbruk, teknologi, høyere utdanning og kultur. Et høydepunkt var undertegningen av samarbeidsavtaler om atomenergi og byggingen av Malis første gullraffineri. Russland gjentok sitt løfte om å bidra til Malis sikkerhet og økonomiske utvikling.
Russland er bare én av flere utenlandske aktører i Mali. Ukraina har spilt en indirekte, men aktiv rolle i konflikten ved å levere etterretning, droneteknologi og opplæring til tuareg-ledede opprørere som kjemper mot Malis regjering og russiske leiesoldater. I juli i fjor bidro ukrainsk etterretning til et dødelig bakholdsangrep nær Tinzaouaten, der flere titalls maliske soldater og Wagner-soldater ble drept. Ukraina trente også opprørere i dronekrigføring og forsynte dem med droner, noe som markerte et taktisk skifte i Sahel. Som svar brøt Malis junta de diplomatiske forbindelsene med Kyiv i august 2024 og anklaget Ukraina for å støtte terrorisme – påstander Kyiv avviste. Episoden viser hvordan krigen mellom Russland og Ukraina sprer seg til Afrika, der Ukraina utfordrer russisk innflytelse, men risikerer diplomatiske konsekvenser.
Også gulfstatene, særlig De forente arabiske emirater, har vært aktive i Afrika, spesielt på sikkerhetsområdet. Selv om Emiratene offentlig fordømte militærkuppene i Niger, Mali og Burkina Faso, har de i praksis støttet flere av de nye regimene – noe som avslører et gap mellom retorikk og handling. I Mali motsatte Emiratene seg først kuppet i 2020, men kanaliserte senere midler til kupplederen Assimi Goïta. I Niger skal de ha støttet kuppet i 2023 etter at den tidligere presidenten Mohamed Bazoum hadde avvist en forespørsel om å bygge en emiratisk militærbase i Nord-Niger. Emiratenes strategiske mål i Sahel er å utvide sin regionale innflytelse – særlig i konkurranse med rivaler som Algerie og Qatar – ved å sikre seg en base i Nord-Niger for å overvåke Libya, Tsjad og Algerie, og støtte allierte som general Khalifa Haftar i Libya og Rapid Support Forces (RSF) i Sudan.
I tillegg til Emiratene og andre utenlandske aktører har også Tyrkia engasjert seg aktivt i Mali og Sahel, særlig innen forsvarssamarbeid. Tyrkias tilstedeværelse i regionen har vokst betydelig de siste årene, som del av landets bredere Afrika-politikk og ambisjon om å utvide sin geopolitiske innflytelse, økonomiske forbindelser og myke makt. Marokko har også blitt stadig mer aktivt i Sahel, spesielt i Mali, både av militære og diplomatiske årsaker. Marokkanske myndigheter forsøker å framstå som en mekler og pålitelig alliert – et engasjement som skjerper rivaliseringen med Algerie, som tradisjonelt har ledet meklingen i Sahel (særlig med Alger-avtalen fra 2015). Gjennom økt tilstedeværelse posisjonerer Marokko seg som en alternativ diplomatisk og religiøs samarbeidspartner.
De grunnleggende problemene i Mali – alvorlig økonomisk underutvikling, vedvarende utrygghet og økende terrorisme – er dypt forankret i landets sosiale og politiske struktur. Verken de væpnede styrkene eller Goïtas allianser har klart å stabilisere landet eller forbedre levekårene. Nylige undertrykkende tiltak, som å kneble opposisjonspartier under påskudd av å sikre «nasjonal enhet», risikerer å forsterke uroen og destabilisere regionen ytterligere. Uten avgjørende reformer innen styring, økonomi og sikkerhet – både militært og sivilt – ser Malis framtid dyster ut. Krisen truer med å spre seg til nabolandene og forverre sikkerhetssituasjonen i Sahel- og Maghreb-regionene.
Selv om Afrikakorpset og andre utenlandske aktører kan bidra til kortsiktig stabilitet i Mali, er det langt fra en løsning på landets dyptgripende og omfattende problemer. Varig stabilitet kan bare oppnås gjennom en genuin og vidtfavnende politisk, sosial og økonomisk fornyelse – en som gjenspeiler det maliske folkets behov og ambisjoner. Å gjenoppbygge tilliten mellom folket og lederne deres er avgjørende, ikke bare for Malis framtid, men for stabiliteten i hele regionen.
Opprinnelig publisert 27. oktober 2025 av Africa Is A Country