Handel former verdens nye maktforhold: Hva betyr det for Afrika?

G7s andel av verdens BNP har samtidig falt til 29,64 prosent, fra 43,28 prosent i 2000.

Disse tallene markerer et historisk vendepunkt. Den økonomiske styrken var lenge konsentrert i Vesten, men har nå flyttet seg mot framvoksende økonomier.

Et annet tydelig tegn på dette skiftet er endringen i andel av verdenshandelen mellom G7 og BRICS-landene – særlig innen eksport. Tall viser at BRICS+ (elleve land, inkludert nye medlemmer) sto for 28 prosent av verdens eksport i 2024, nær G7s andel på 32 prosent.

Denne nye balansen i verdenshandelen har vidtrekkende konsekvenser for internasjonalt næringsliv. Særlig Kina og India har mer enn voksende økonomier: De integreres stadig tettere i globale verdikjeder, øker produktiviteten og hever levestandarden.

Som Figur 2 viser, falt G7s andel av den globale vareeksporten fra 45,1 prosent i 2000 til 28,9 prosent i 2023. BRICS+ økte sin andel fra 10,7 prosent til 23,3 prosent i samme periode.

Det finnes også andre tegn på at tyngdepunktet har flyttet seg:

Asia sitter nå på over to tredjedeler av verdens valutareserver, særlig Kina (rundt tre billioner dollar), Japan, India og Sør-Korea. Store reserver tyder på at et land tjener mer på eksport, investeringer og overføringer enn det bruker på import og gjeld.

Kina har overtatt den vestlige dominansen innen direkteinvesteringer i utviklingsland. Gjennom infrastrukturprosjektet Belt and Road Initiative – som omfatter over 150 land – har Kina blitt verdens største kilde til utenlandske investeringer.

Over halvparten av verdens middelklasse bor nå i Asia og driver veksten i etterspørselen etter varer. Det anslås at regionen om få år vil stå for over halvparten av det globale forbruket, opp fra under 20 prosent i 1990.

Kina, India, Sør-Korea og Japan har blitt ledende innen finansteknologi, kunstig intelligens (KI) og 5G. Kina registrerer nå flere internasjonale patenter årlig enn USA og EU til sammen. Særlig den teknologiske rivaliseringen mellom USA og Kina viser at maktbalansen har forskjøvet seg.

Hva forteller dette skiftet oss om økonomisk samarbeid?

Både østlige og vestlige land må inngå mer målrettede samarbeid. Først og fremst for å svare på økende geopolitiske spenninger, men også for å arbeide mot en felles visjon om bærekraftig økonomisk vekst som kommer alle til gode.

Disse samarbeidsavtalene bør strekke seg utover tradisjonelle handels- og investeringsavtaler. De må bevisst utformes for å redusere ulikhet, styrke motstandskraft og sikre bærekraft.

Jeg finner fem hovedområder for samarbeid:

1) Samordnede politiske rammeverk

• Skattesamarbeid i form av en global minimumssats for selskapsbeskatning slik at alle land får en rettferdig andel av skatteinntektene og kan bruke den på sosiale investeringer
• Harmonisere arbeidsrettigheter og sosiale rettigheter gjennom felles standarder for å hindre utnyttelse
• Samordne bærekraftig utvikling gjennom å innlemme FNs bærekraftsmål, målene i Parisavtalen og menneskerettighetsprinsippene i handels- og finansavtaler

2) Inkluderende handel og investeringer

• Rettferdige handelsavtaler som sikrer at markedstilgangen kommer småprodusenter, kvinner og marginaliserte lokalsamfunn til gode
• Etablere regionale verdikjeder som hjelper utviklingsland å klatre i globale verdikjeder – slik at de ikke bare leverer råvarer
• Utforme samarbeidsrammer for teknologioverføring, særlig for å dele grønn og digital teknologi til overkommelige priser

3) Finansielt samarbeid

• Innovative finansieringsmekanismer, som grønne obligasjoner og velferdsobligasjoner, blandet finansiering og klimafond, må gjøres tilgjengelige for lavinntektsland
• Innføre samarbeidsmekanismer for sletting og restrukturering av gjeld. Det vil bidra til å redusere en uholdbar gjeldsbyrde som hindrer sosiale investeringer
• Inngå inkluderende offentlig-private samarbeid for å samfinansiere sosial infrastruktur, deriblant utdanning, helse og digital tilgang

4) Kunnskaps- og kapasitetsbygging

• Felles forskningsplattformer for å styrke samarbeidet om klimatilpasning, matsikkerhet og inkluderende digitalisering
• Mer sør-sør-samarbeid og triangulært samarbeid for å dele erfaringer og bestepraksiser mellom utviklingsland, med støtte fra multilaterale organisasjoner
• Ordninger for arbeidsmobilitet gjennom kompetansepartnerskap vil gagne både avsender- og mottakerland

5) Styring og multilaterale reformer

• Reformering av Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) er avgjørende for å styrke utviklingslandenes innflytelse i disse institusjonene

Hva bør afrikanske land gjøre?

Kina, India og andre ledende land i Asia har vist seg som sterke rivaler til Vesten – både økonomisk, militært og i global styring. Afrika har en sentral posisjon og muligheten til å bli en nøkkelspiller i utformingen av framtidens globale økonomi.

Afrikanske land bør prioritere følgende områder – særlig i det kommende tiåret:

For det første må de bygge en digital ryggrad og styrke kompetansen innen teknologi og KI. Dette har blitt kjerneområder for framtidig konkurranseevne. Uten infrastruktur og ferdigheter reduseres landene til råvareeksportører.

Landene trenger:

• en nasjonal bredbånds- og datasenterstrategi (offentlig-privat), og insentiver for å tiltrekke seg investeringer i bygging av regionale datasentre
• mer utdanning innen naturvitenskap, teknologi, ingeniørfag, matematikk og KI, inkludert intensivkurs, IKT i videregående skoler og støtte til lokale oppstartsbedrifter innen KI

For det andre må myndighetene fortsette å sikre investeringer i digital infrastruktur, som fibernett, 5G-nettverk og datasentre. De kan potensielt benytte seg av Kinas «digitale Silkevei», som fremmer rimelige teknologiske alternativer.

For det tredje bør afrikanske land prioritere økonomisk inkludering og bærekraftig utvikling for å framskynde en bredt forankret og inkluderende økonomisk utvikling. Dette bør være hoveddrivkraften i utviklingsstrategien deres.

For det fjerde må afrikanske myndigheter strategisk navigere i geopolitiske skifter og allianser. Landene er sentrale innflytelsessfærer i den digitale konkurransen mellom USA og Kina, og bør bruke denne posisjonen til sin fordel. For å gjøre det bør afrikanske myndigheter:

• bruke medlemskap i BRICS+ på koordinert vis for å fremme nasjonale interesser
• fremme sør-sør-samarbeid ved å styrke handel, teknologioverføring og økonomiske allianser med andre utviklingsland i Asia og Latin-Amerika. Det bør legges større vekt på initiativer som Forum for kinesisk-afrikansk samarbeid (FOCAC)
• styrke handelsdiplomati og diversifisere markeder for å kunne selge flere varer og tjenester i Asia, Europa og innad i Afrika
• maksimere tilførselen av kapital utenfra ved å sikre investeringer, infrastruktur og digitale partnerskap fra både USA og Kina. Det vil legge til rette for at afrikanske land kan dra nytte av den globale teknologikonkurransen

Opprinnelig publisert av The Conversation 13. oktober 2025