Kritiske mineraler som litium, kobolt, nikkel, kobber, sjeldne jordarter og platinametaller er avgjørende for moderne teknologi. De er nøkkelingredienser i alt fra elektronikk og telekommunikasjon til fornybar energi, forsvar og romfartsindustri.
Etterspørselen etter disse mineralene øker globalt – og det samme gjør konkurransen om dem.
Produksjonen og forsyningen av kritiske mineraler er i stor grad konsentrert i det globale sør. Mesteparten av verdens kobolt kommer fra Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), som står for nesten tre fjerdedeler av den globale produksjonen. Australia produserer nesten halvparten av verdens litium. Chile står for ytterligere en fjerdedel, mens Kina følger like etter med 18 prosent.
Kina dominerer forsyningskjeden med sine massive investeringer i gruvedrift, særlig i Afrika. Landet står for 90 prosent av raffineringen av sjeldne jordarter og grafitt, og 60–70 prosent av raffineringen av litium og kobolt. USA og EU – som lenge har vært handelspartnere for afrikanske land – har også innført egne strategier for å sikre seg tilgang til Afrikas ressurser.
Spørsmålet er hva afrikanske land gjør for å dra nytte av den økende etterspørselen og sette fart i sin egen utvikling.
Som utviklingsforskere har vi belyst dette i en spesialutgivelse om den økte betydningen av kritiske mineraler, utgitt av tenketanken Indian Council of World Affairs. I en annen publikasjon undersøker vi hvordan det framvoksende ressursdiplomatiet kan forsterke Afrikas sårbare rolle som en ren råvareleverandør i verdensøkonomien.
Vi anbefaler at afrikanske land selv avgjør hvordan de skal tjene på denne globale konkurransen. Det innebærer å utvikle nasjonale strategier som legger vekt på lokal verdiskaping og nytte. I tillegg til verdiskaping bør disse strategiene også legge til rette for at landene kan hente andre gevinster fra ressursene sine.
Knivingen om Afrikas kritiske mineraler viser at det haster med styringsreformer og regionalt samarbeid, for å gjøre mineralrikdom til bærekraftig velstand – og unngå en ny «ressursforbannelse».
Den nye verdensordenen
En «ny verdensorden» med Kina i spissen vokser fram som motvekt til innflytelsen fra det USA-ledet Vesten. Land i øst og sør har markert dette skiftet gjennom grupperinger som BRICS og sør-sør-samarbeid innen teknologi og utvikling.
Kina har styrket sin posisjon i det globale sør gjennom Belt and Road Initiative, et omfattende infrastrukturprosjekt som knytter kontinentene sammen til lands og til sjøs. Siden prosjektet ble lansert i 2013, har Kina signert mer enn 200 avtaler med over 150 land og 30 internasjonale organisasjoner. Prosjektet gir Kina utvidet tilgang til naturressurser i bytte mot utvikling av infrastruktur som kobler gruveregioner til havner.
I Afrika har Kina investert tungt i gruvedrift og infrastruktur, og brukt rundt 4,5 milliarder dollar på litiumprosjekter i Zimbabwe, DR Kongo, Mali og Namibia. Kina har strategisk rettet seg mot ressursrike land som DR Kongo, Zimbabwe, Zambia, Sør-Afrika og Ghana.
Nylig arrangerte Kina en militærparade for å markere 80-årsjubileet for slutten på andre verdenskrig. Paraden var et utstillingsvindu for landets militære styrke, der president Xi Jinping advarte om at Kina er «ustoppelig».
Den økte innflytelsen og tilgangen på kritiske mineraler har styrket både Kinas selvtillit og produksjonen av militært utstyr og annen avansert teknologi.
Kampen om Afrikas kritiske mineraler
Afrika har rundt 30 prosent av verdens reserver av kritiske mineraler, og er dermed et yndet mål for geopolitisk rivalisering. Både USA og EU har gjort avtaler for å sikre sine forsyninger og gjøre seg mindre avhengige av Kina.
EU har inngått strategiske partnerskap om mineraler med DR Kongo, Rwanda, Namibia og Zambia. Kina har bilaterale avtaler med elleve afrikanske land i gruvesektoren. USA har på sin side en trepartsavtale med DR Kongo og Zambia, som skal sørge for en helhetlig verdikjede for elbilbatterier. Nylig inngikk USA også en «Minerals for Peace»‑avtale med DR Kongo og Rwanda, for å få slutt på flere tiår med konflikt i det østlige DR Kongo.
Selv om afrikanske land trenger internasjonal støtte for å omgjøre ressurser til velstand, viser vår forskning at mange av disse avtalene risikerer å forsterke Afrikas utsatte posisjon i den globale verdikjeden. Avtalene gjenskaper ofte mønstre som minner om kolonitiden: avhengighet, råvareutvinning og skjeve maktforhold.
Veien videre
Vi mener at konkurransen mellom en amerikansk- eller kinesisk-ledet verdensorden vil avgjøres av en håndfull faktorer. En av dem er kontrollen over nye teknologier – innen fornybar energi, forsvar, romfart og kunstig intelligens – som alle er avhengige av kritiske mineraler. Utvidet tilgang til og kontroll over disse mineralene og forsyningskjedene deres vil bli en nøkkel til verdensmakt.
USA og Kinas kamp om kritiske mineraler vil tilspisse seg. Det er avgjørende at afrikanske land forblir nøytrale, og kun inngår meningsfulle og gjensidig fordelaktige partnerskap som faktisk gagner deres egen økonomi.
Afrikanske land må tydelig definere sine prioriteringer innen utvinningssektoren. Uten klare strategier vil eksterne stormakter fortsette å diktere kontinentets framtid. Afrika vil forbli avhengig i stedet for å kunne hente reell verdi ut av sin mineralrikdom.
Sist, men ikke minst: Framfor utelukkende å konkurrere om Afrikas kritiske mineraler, bør Kina, USA og EU inngå gjensidig forpliktende samarbeid med landene i utvinningssektoren for å sikre en rettferdig utvikling på kontinentet.
Opprinnelig publisert av The Conversation 12. oktober 2025