Afrika står overfor store folkehelseutfordringer. Kontinentet bærer 25 prosent av verdens sykdomsbyrde, til tross for at befolkningen bare utgjør 18 prosent.
Situasjonen gjenspeiler dyptgripende utfordringer i tilgangen på helsetjenester, infrastruktur og sosioøkonomiske forhold.
Likevel produserer Afrika bare tre prosent av legemidlene i verden – og importerer over 70 prosent. Det gjør medisinene dyre og forsyningene usikre, fordi de er avhengige av globale leverandørkjeder.
Koronapandemien gjorde denne sårbarheten ekstra tydelig. Store legemiddeleksportører som Kina og India innførte eksportrestriksjoner for å prioritere egne behov. Det førte til at afrikanske produsenter ikke fikk tak i nødvendige virkestoffer og medisiner. Mange lokale legemiddelprodusenter måtte stoppe driften. Livsnødvendige legemidler som antibiotika, malaria- og kreftmedisin ble mangelvare.
Kjernen i problemet er at kontinentet er altfor avhengig av importerte virkestoffer, det vil si stoffene som gjør at legemidlene faktisk fungerer. Uten dem finnes det ingen medisin.
Afrika importerer over 95 prosent av sine virkestoffer, hovedsakelig fra India og Kina.
Denne importen gjør lokal produksjon dyrere og sårbar for prisendringer internasjonalt – noe som svekker tilgangen til viktige medisiner.
Et eksempel er capecitabin, en kreftmedisin. I Sør-Afrika koster en seks måneders behandling med capecitabin rundt 2200 dollar (24 000 kroner) – en pris som illustrerer hvor dyrt kreftbehandling er på kontinentet.
Å produsere virkestoffene lokalt vil redusere importavgifter og fraktforsinkelser, og dermed kutte kostnader. Det vil også styrke lokaløkonomien gjennom å skape arbeidsplasser og fremme innovasjon.
Som kjemiker har jeg spesialisert meg på utviklingen av hurtige, kostnadseffektive og lokalt tilpassede metoder for å framstille virkestoffer. I en nyere forskningsartikkel gikk jeg og mine medforfattere gjennom gevinstene og utfordringene ved lokal legemiddelproduksjon på kontinentet.
Vi anbefaler bærekraftige metoder for å etablere lokale produksjonsanlegg med moderne produksjonsteknologi. En av disse er kontinuerlig flyt, en metode for å produsere i en uavbrutt strøm i stedet for i partier. Det gir raskere, sikrere og jevnere produksjon, samt mindre svinn og lavere kostnader. Kontinuerlig flyt-produksjon kan gi Afrika en mer konkurransedyktig og bærekraftig legemiddelindustri.
Men én enkelt teknologi løser ikke alt. For å bygge en sterk farmasøytisk sektor trengs det en kombinasjon av tradisjonelle og moderne metoder, tilpasset lokale behov.
I artikkelen gir vi eksempler på afrikanske land som har kommet et stykke på vei med å utvikle slike produksjonssystemer. Vi peker også på hindringene for en fullskala gjennomføring, som mangel på pilotanlegg, begrenset finansiering og høye infrastrukturkostnader. Mangel på kvalifisert arbeidskraft er en annen stor utfordring.
Utviklingen er i gang
De gode nyhetene er at utviklingen skyter fart. Flere afrikanske selskaper leder an i produksjon av lokale farmasøytiske ingredienser, blant andre Emzor Pharmaceuticals og Fidson Healthcare i Nigeria, Aspen Pharmacare og Chemical Process Technologies i Sør-Afrika, Eva Pharma i Egypt og Dei BioPharma i Uganda.
Myndighetene i Kenya, Ghana, Sør-Afrika og Nigeria investerer i offentlig-private samarbeid for å støtte denne overgangen.
Lokal produksjon krever store investeringer. Ifølge en rapport fra Den afrikanske utviklingsbanken (AfDB) trengs det 11 milliarder dollar (121 milliarder kroner) innen 2030 for å bygge opp Afrikas legemiddelindustri, inkludert produksjon av virkestoffer og vaksiner.
Vi finner mange lovende utviklingstrekk.
I 2023 fikk Emzor Pharmaceuticals et lån på nærmere 14 millioner euro (165 millioner kroner) fra Den europeiske investeringsbanken (EIB) for å bygge en fabrikk i Nigeria som skal produsere malariamedisin.
I Sør-Afrika har myndighetene nylig sponset etableringen av FuturePharma, et åpent forskningssenter ved Council for Scientific and Industrial Research (CSIR). Senteret skal støtte legemiddelprodusenter med forskning, utvikling og opplæring av arbeidskraft. Investeringen vil også bidra til å redusere farene ved produksjon av virkestoffer.
I tillegg bidrar universiteter og forskningsinstitusjoner til å videreutvikle kontinuerlig flyt-produksjon. De arbeider med å tilpasse teknologien så den blir mer kostnadseffektiv, bærekraftig og egnet for Afrika.
Målet er at hvert afrikanske land skal kunne produsere sine egne medisiner og raskt svare på helsekriser, samt å bygge opp en aktiv farmasøytisk industri.
Med stadig flere samarbeid, ny teknologi og økende investeringer, er denne framtiden innen rekkevidde.
Men det finnes også hindringer. Afrika importerer fortsatt det meste av råvarene som trengs for å lage virkestoffene. Det gjør lokal produksjon både kostbar og sårbar for internasjonale prisendringer. I tillegg kommer mangel på kvalifisert arbeidskraft, begrenset tilgang på kapital, og forfallen infrastruktur.
Å løse utfordringene
For å overvinne disse barrierene, trengs det:
- investeringer i lokal råvareproduksjon
- skattefordeler og subsidier
- bedre og mer pålitelig strømforsyning
- utvidede opplæringsprogrammer
Kompetanseutviklingen blir drevet fram av ulike initiativer. Blant dem er CSIRs utviklingsprogram for bioteknologisk arbeidskraft og African STARS Fellowship, organisert av Stellenbosch University i Sør-Afrika og Institut Pasteur de Dakar i Sudan. Målet er å bygge opp en kvalifisert farmasøytisk arbeidsstyrke over hele Afrika.
Disse programmene gir skreddersydd opplæring i teknologi og ledelse til unge forskere fra akademia og industrien, slik at de kan vise vei mot en bærekraftig og tilpasningsdyktig produksjon av medisiner og vaksiner i Afrika.
Opprinnelig publisert av The Conversation 13. oktober 2025.