Hva skyldes denne forskjellen?
Historiske årsaker har mye å si. Innbyggerne i mange afrikanske land har opplevd at regjeringene deres, under press fra IMF, har kuttet i subsidier og sosiale tjenester, sparket offentlig ansatte og økt skattene. For eksempel fant en Oxfam-studie fra 2021 at IMF oppfordret 33 afrikanske land til å gjøre innstramminger i kjølvannet av koronapandemien.
Innbyggere i rike land derimot, med unntak av Hellas og noen få andre, har ikke opplevd at IMF har hatt noen direkte innvirkning på livene deres.
En annen viktig grunn er mangel på kunnskap. Vanligvis får innbyggerne lite informasjon om hvorfor IMF besøker landet deres – eller hva det kan føre til. I andre tilfeller er folk bekymret for at de har begrenset mulighet til å påvirke utfallet av besøket og hvilke følger det vil få for dem.
Denne artikkelen forsøker å fjerne noe av mysteriet rundt besøkene til IMF. Den forklarer de to grunnleggende årsakene til at IMF sender sine ansatte på «oppdrag» til et land – og hva man kan forvente i hvert tilfelle.
IMFs mandat
Ifølge vedtektene har IMF som formål å fremme monetært samarbeid mellom de 190 medlemslandene slik at de bedre kan håndtere sin makroøkonomiske situasjon og sine internasjonale finansrelasjoner på en bærekraftig måte. Dette skal hjelpe dem med å oppnå og opprettholde høy sysselsetting og realinntekt, og å utvikle sine produksjonsressurser.
IMF gir også lån til land som ikke har tilstrekkelig med utenlandsk valuta til å dekke alle sine behov og forpliktelser, slik at de slipper å ty til tiltak som hemmer «nasjonal eller internasjonal framgang».
For å ivareta dette ansvaret sender IMF sine ansatte på to grunnleggende typer oppdrag til medlemsland.
Tilsynsoppdrag
Den første typen er tilsynsoppdrag. Artikkel IV i vedtektene sier at IMF skal føre «fast tilsyn» med medlemmenes innsats for å føre en økonomisk og finansiell politikk som fremmer balansert økonomisk vekst og stabil prisutvikling.
Derfor sender IMF jevnlig – som regel årlig – en delegasjon for å vurdere den makroøkonomiske tilstanden i hvert land, risikoene landet står overfor, og landets evne til å utvikle seg bærekraftig. Delegasjonen møter vanligvis ledelsen i finansdepartementet og sentralbanken. I tillegg kan de be om å møte andre myndigheter – for eksempel kan de ha ønsket å møte helsemyndighetene under koronapandemien.
I tillegg møter IMF-delegasjonen vanligvis medlemmer av parlamentet og representanter fra næringslivet og fagbevegelsen. De kan også møte representanter fra sivilsamfunnet.
Det er fire viktige punkter å merke seg om disse oppdragene:
For det første gir IMF noen føringer for sine ansatte, men de er ikke pålagt å følge bestemte prosedyrer for å informere interesserte parter om at de besøker landet. Resultatet er at det ofte er vanskelig for dem som ønsker, å få til et møte med delegasjonen eller bidra med informasjon.
For det andre finnes det i prinsippet ingen begrensning på hvilke saker IMF kan ta opp under oppdraget. IMF-ansatte kan derfor stille hvilke som helst spørsmål og be om akkurat den informasjon de mener er relevant for å vurdere landets makroøkonomiske situasjon. Dette har ført til en gradvis utvidelse av hvilke temaer IMF ønsker å drøfte, som nå kan være alt fra finanspolitikk, inflasjon, arbeidsledighet og betalingsbalanse til hvordan landet håndterer klimaendringer, kjønnsdiskriminering, folkehelse og økonomisk ulikhet.
For det tredje resulterer oppdraget i en landrapport, som diskuteres av IMFs styre. Rapporten blir vanligvis offentliggjort sammen med en pressemelding.
IMF bruker også informasjonen i sine rapporter om verdensøkonomien.
For det fjerde kan IMF komme med anbefalinger til regjeringen om tiltak for å håndtere utfordringene de har funnet.
Disse anbefalingene er bare rådgivende. I prinsippet kan landet velge å ignorere dem. Det kan være tilfellet for land som er sikre på at de ikke vil trenge IMFs finansiering i framtiden. Dette er grunnen til at innbyggerne i rike land vanligvis ikke bryr seg om at IMF er på besøk. Den samme luksusen har ikke land som tror de vil trenge støtte fra IMF, eller hvis tilgangen deres til internasjonale finansmarkeder påvirkes av IMFs vurderinger. Dette gjelder selvsagt de fleste afrikanske land.
Finansieringsoppdrag
Den andre typen oppdrag gjennomføres når et land ber om lån fra IMF.
Formålet med disse oppdragene er å vurdere landets behov for økonomisk støtte og forhandle om vilkårene for å få den.
Som långiver er IMF i praksis en siste utvei for landene. Derfor nøler regjeringer ofte med å be om hjelp, med mindre de ikke klarer å skaffe nok utenlandsk valuta fra andre kilder.
IMF gir lån uten sikkerhet, men for å sikre tilbakebetaling knytter de lånene til betingelser, kalt «kondisjonaliteter». Premisset for disse betingelsene er at landet lever over evne og må redusere sine utgifter til samme nivå som inntektene, medregnet midlene fra IMF. Kort sagt krever IMF at landet gjør ofre.
Det er ikke til å unngå at IMFs lånebetingelser er omstridte. For det første er det vanskelig å avgjøre hvor store ofre som må til for å gjenopprette makroøkonomisk stabilitet. Det avhenger av vurderinger av årsakene til krisen, framtidsutsiktene for økonomien, regjeringens evne til å gjennomføre reformer og befolkningens evne og vilje til å akseptere dem. Disse spørsmålene kan folk naturlig nok ha ulike syn på.
For det andre kan det variere hvor omfattende eller detaljerte betingelsene er. IMF kan nøye seg med å si hvor mye budsjettet må kuttes, eller hvor mye ekstra inntekter som må skaffes – og overlate til landet selv å velge hvordan. Andre ganger kan IMF spesifisere hvilke budsjettposter som skal kuttes, hvilke skatter som skal økes, og hvilke strukturelle reformer som må gjennomføres for å få lånet.
I praksis betyr det at betingelsene er gjenstand for forhandlinger mellom regjeringen og IMF, og at utfallet avhenger av maktbalansen mellom dem. IMF blir dermed en aktør i utformingen av landets økonomiske politikk.
Men IMF er ikke underlagt de samme juridiske kravene til deltakelse eller åpenhet som andre politiske aktører. IMF står også mindre ansvarlig overfor dem som blir påvirket av beslutningene, enn regjeringen selv.
Opprinnelig publisert av The Conversation 10. august 2022.