Åndelig minne, diasporisk rettferdighet: Å anerkjenne Aladura-kirker som levende afrikansk kulturarv

Under gudstjenestene i Aladura-kirkene deltar menigheten i ritualer som fører kulturelle verdier videre på tvers av generasjoner. Barn lærer å snakke joruba gjennom sang og lovsang, menigheten bærer hvite klær og hodeplagg som symboliserer renhet og identitet, og helbredelsesbønner påkaller åndelig kraft og forfedrenes nærvær. Disse praksisene bevarer ikke bare tradisjonen – de tilpasser og fornyer den aktivt i diasporaen.

I dag skjer denne overføringen også digitalt. Kirker som Palace of Joy sender direkte fra viktige fellesskapsmarkeringer – kirkejubileer, profetiske samlinger, helbredelsesarrangementer – på TikTok, Facebook, Instagram og YouTube. Disse digitale seremoniene blander joruba og engelsk, og sender ut sterke åndelige budskap. Et av Facebook-klippene fra Palace of Joy som jeg analyserte, viser en profetisk samling med intens forkynnelse, rytmisk vekselsang på joruba og engelsk, og et kollektivt helbredelsesritual.

I Aladura-seremonier blir musikk, vitnesbyrd og koreografi del av et levende arkiv – det som kan kalles «kulturarv i bevegelse». Sosiale medier fungerer, bevisst eller ubevisst, som uformelle arkiver for immateriell kulturarv. Dette er i tråd med UNESCOs definisjon: praksiser som «overføres fra generasjon til generasjon» og blir gjenskapt av samfunn og grupper «i relasjon til deres miljø, i samspill med naturen og historien». Etter disse kriteriene kvalifiserer Aladura-kirker klart som kulturarvinstitusjoner. Likevel anerkjennes de nesten aldri som det.

Denne forbigåelsen er ikke tilfeldig. Globale kulturarvssystemer – inkludert UNESCO-konvensjonen – har lenge favorisert sekulære, nasjonalt forankrede og materielle kulturformer. I mange land anerkjennes historiske religiøse bygninger som katedraler, templer eller moskeer som kulturarv, men som oftest fordi de har arkitektonisk verdi, er fortidslevninger og samsvarer med dominerende nasjonalfortellinger. Omvendt blir åndelig forankrede tradisjoner – særlig de som tilhører nylig etablerte eller transnasjonale diasporasamfunn – ofte ekskludert fordi de oppfattes som «for religiøse», for lokalt preget, eller for vanskelige å klassifisere innenfor konvensjonelle kategorier.

Åndelige, improviserte og kroppsbaserte praksiser, som i Aladura-seremonier, blir derfor ofte marginalisert i bevaringspolitikken. De regnes først og fremst som trosuttrykk eller en del av lokalt samfunnsliv, ikke som kulturarv i seg selv. Som en følge nektes slike samfunn tilgang til verneordninger, nasjonale registre og kulturarvsmidler.

Det finnes eksempler på at åndelig basert kulturarv har blitt anerkjent. Den kosmiske forståelsen til Kallawaya-folket i Andes og spådomssystemet Ifá ble begge oppført på UNESCOs liste i 2008. Men slik anerkjennelse er ofte knyttet til nasjonale grenser og formalisert tradisjon, og favoriserer kulturarv som kan knyttes til én enkelt stat eller regulert praksis. Diasporiske praksiser – som er hybride, transnasjonale og i stadig endring – er vanskeligere å klassifisere (men ikke mindre viktige), og sliter derfor med å få tilgang til de samme plattformene og ressursene. Det gjør dem ikke bare mindre synlige i den offisielle diskursen om kulturarv, men kan også vekke spørsmål om hvor autentiske disse praksisene er, siden de ikke passer inn i de faste, nasjonsbaserte modellene som fremmes av dominerende rammeverk for kulturarv.

For å tette dette gapet må kulturarvinstitusjoner gjøre tre viktige endringer. For det første må de ha større fleksibilitet i å anerkjenne rituelle, åndelige og emosjonelle praksiser som legitime former for kulturarv. For det andre må de gi transnasjonal anerkjennelse av diasporiske praksiser som krysser grenser, språk og institusjonelle rammer, og slik synliggjøre ulike former for ritualer. For det tredje må de sørge for digital inkludering og verne kulturarven på sosiale medier og andre plattformer der disse samfunnene er aktive.

Aladura-kirker utøver allerede kjernefunksjonene til kulturarvinstitusjoner: De bevarer, omtolker og viderefører joruba-tradisjonens kulturelle minne gjennom ritualer, muntlig historiefortelling og digital tilstedeværelse. Det de mangler, er institusjonell anerkjennelse.

Å anerkjenne Aladura-kirker som kulturarv krever en omdefinering av kulturell verdi. Disse kirkene representerer ikke bare religiøs kontinuitet, men også kulturell bærekraft og motstand.

Når UNESCO og nasjonale aktører nå revurderer sine strategier, må de sette de levde erfaringene til diasporasamfunn i sentrum – samfunn der kulturarven er åndelig, kroppslig og kollektiv. Det innebærer ikke å omdefinere trospraksiser som sekulære, men å akseptere at for mange samfunn er kultur og ånd uatskillelige.

Aladura-kirkene er ikke ubetydelige for afrikansk kulturarv, men tvert imot viktige forvaltere av den i diasporaen. Å anerkjenne dem vil være et meningsfullt skritt mot en virkelig mangfoldig og avkolonisert kulturarvdiskurs. Uten denne anerkjennelsen forblir disse samfunnene oversett – til tross for at de utfører nettopp den rollen kulturarvinstitusjoner hevder å verdsette.

__________________________________

[1] Til casestudien i denne artikkelen intervjuet jeg Her Grace Prophetess Elizabeth Onanuga og Prophetess Ekua Olayo ved Palace of Joy Global Church i Oldham i Manchester.

__________________________________

Artikkelen ble opprinnelig publisert av African Arguments 8. september 2025, som en del av serien Debating Ideas.