Hvilke spenninger ligger bak den offisielle åpningen av demningen?
Striden om fordeling og bruk av vannet i Nilen har pågått i mange år. Den har blitt forverret av klimaendringer og økt etterspørsel etter mat og vann til voksende befolkninger.
De elleve landene som deler på elvevannet, blant andre Etiopia, Egypt, Sudan, Rwanda, Tanzania og Kenya, har også konkurrerende utviklingsmål.
Egypt og Sudan ligger nedstrøms, så vannet kommer først hit etter å ha passert gjennom de ni landene oppstrøms.
I starten protesterte nedstrømslandene, spesielt Egypt, mot byggingen av demningen, som de mente var en trussel mot deres vannrettigheter.
Likevel fortsatte Etiopia med byggingen. Egypt og Sudan endret da målet for forhandlingene for å sikre en avtale om fylling og drift av demningen.
De to nedstrømslandene foreslo at demningen burde fylles over en periode på 12 til 21 år for å beskytte deres vannforsyning. Av innenrikspolitiske og økonomiske grunner ønsket Etiopia en kortere fyllingsperiode. I tillegg hevdet Egypt og Sudan at fylling av reservoaret uten en juridisk bindende avtale skjøv deres interesser og rettigheter til side.
Nå som demningen er helt fylt opp og offisielt åpnet, er imidlertid spørsmålet om en bindende avtale for fylling i praksis utdatert.
I sin politiske og diplomatiske innsats har Egypt og Sudan argumentert for at det er ulovlig av Etiopia å drifte demningen på egen hånd uten en juridisk avtale. Til tross for meklingsforsøk fra Den afrikanske union (AU) og USAs regjering, samt appeller fra Egypt til FNs sikkerhetsråd, har de tre landene ikke klart å bli enige om en avtale.
En del av årsaken er at Egypt har insistert på at forhandlinger om vannfordeling må ta utgangspunkt i rettighetene landet fikk i en avtale med Sudan i 1959.
I denne avtalen ble Egypt tildelt 66 prosent av Nilens anslåtte gjennomsnittlige årlige vannføring på 84 milliarder kubikkmeter, mens Sudan fikk 22 prosent. Avtalen ignorerer oppstrømslandenes juridiske krav om en andel av vannet, siden 10 milliarder kubikkmeter ble holdt av til lekkasje og fordampning. Etiopias høyland står alene for over 86 prosent av vannet som renner inn i Nilen.
Egypt hevder fortsatt at demningen truer deres vannforsyning og har varslet at de vil innføre tiltak – om det skulle bli nødvendig – for å beskytte det de omtaler som sine «historiske rettigheter» til Nilens vann.
Egypt er avhengig av Nilen: Over 90 prosent av landets ferskvann kommer herfra. Vannbehovet har økt i takt med befolkningsvekst og økonomisk ekspansjon.
Men Egypt og Sudans krav om å beholde sine historiske vannandeler framstår verken rettferdig eller rimelig. Egyptiske myndigheter har heller ikke foreslått en vannforvaltningsstrategi som anerkjenner oppstrømslandenes legitime rettigheter til Nilens vann.
I stedet for å forbedre og modernisere sin vanninfrastruktur, redusere sløsing og generelt effektivisere vannforbruket, har Egypt satset på storslåtte megaprosjekter som legger press på regionens knappe vannressurser.
Sudan, som har vært rammet av en ødeleggende borgerkrig siden 2023, har uttrykt bekymring for at Etiopias demning vil påvirke driften av deres egne demninger, og dermed gjøre det vanskeligere for myndighetene å gjennomføre sine utviklingsplaner.
Hvorfor er det så vanskelig å oppnå enighet om Nilen?
Det juridiske rammeverket for å regulere fordelingen av Nilens vann, har i hovedsak bestått av avtaler fra kolonitiden. Disse har blitt omfavnet av Egypt og Sudan, men avvist av de ni oppstrømslandene.
To av de viktigste avtalene ble gjort mellom Storbritannia og Egypt i 1929, og mellom Egypt og Sudan i 1959.
1959-avtalen økte den vannandelen Egypt og Sudan var blitt tildelt i 1929-avtalen. Begge avtalene ga også Egypt vetorett mot byggeprosjekter på Nilen eller sideelvene.
Betingelsene i disse avtalene er imidlertid bare mulige å innfri dersom de ni oppstrømslandene ikke har tilgang til eller bruker vann fra Nilen eller sideelvene.
Mest kritisk er det at de gjør vannrettighetene til de andre Nilen-landene avhengige av velviljen til Egypt og Sudan.
Etiopia og andre oppstrømsland har lenge argument med at de ikke var parter i avtalene fra kolonitiden, og derfor ikke er bundet av dem.
Hvilke internasjonale prinsipper regulerer vannbruk på tvers av landegrenser?
De viktigste prinsippene i konvensjonen om grenseoverskridende vassdrag er:
- Rettferdig og rimelig utnyttelse
- Plikt til å unngå vesentlig skade
- Plikt til samarbeid
Internasjonale rettseksperter har påpekt at 1959-avtalen bryter med disse prinsippene. Avtalen overser de andre Nilen-landenes suverene rett til en rettmessig andel av vannet og hemmer deres utvikling.
Hva vil demningen bety for etiopierne?
Den store etiopiske renessansedemningen er et symbol på nasjonal enhet og stolthet. Det har mye å si at byggingen ble gjennomført uten økonomisk støtte fra eksterne aktører, som internasjonale finansinstitusjoner eller store industriland.
Demningens strømproduksjon kan få stor betydning for Etiopias videre utvikling:
For det første vil den gi pålitelig strøm til industrialisering på landsbygda og redusere avskoging, ettersom husholdninger ikke lenger trenger å hogge ved til fyring.
For det andre vil den redusere forurensning fra fyring med ved, dyreekskrementer og andre typer biomasse til matlaging og oppvarming.
For det tredje vil den lette tilgangen til utdanning, blant annet ved å sørge for lys så skoleelever kan gjøre lekser om kvelden. På varme dager kan strøm brukes til å kjøle ned klasserom og gi bedre læringsmiljø.
For det fjerde vil økt strømproduksjon også styrke internettforbindelsen i rurale områder, og koble folk til resten av verden.
Demningen kan også bidra til flomkontroll i Sudan og beskyttelse mot tørke i Egypt – men bare dersom de tre landene samarbeider.
Opprinnelig publisert av The Conversation 8. september 2025.