En fredag tidlig i 1826 tok Robert Goldsborough ordet i Marylands lovgivende forsamling for å sikre det han mente var en god avtale for delstaten. Han informerte sine medrepresentanter om at en privat organisasjon hadde «pådratt seg utgifter ved en nylig deportasjon av 150 frie fargede personer til den afrikanske bosetningen i Liberia». Siden «tjue av disse frie fargede personene var fra delstaten Maryland», ba han statskassen tilbakebetale kostnadene for å sende dem ut.
Mottakeren var American Colonization Society (ACS) – en organisasjon bestående av prominente hvite menn, som hadde grunnlagt Liberia som en koloni hvor USA kunne sende sin frie svarte befolkning. Den selvutnevnte koloniseringsbevegelsen forente både slaverimotstandere og slaveeiere. Mange av medlemmene var prester som ivret etter å evangelisere og «frelse» Afrika. Selv om ACS ikke inntok noe offisielt standpunkt om slaveri, insisterte de på at frie svarte mennesker ikke hørte hjemme i det amerikanske samfunnet.
Spol to århundrer frem: Donald Trump bruker massedeportasjon for å gjøre USA om til en smålig og fascistisk politistat. Jamelle Bouie har sammenlignet grusomhetene vi er vitne til i dag – hvor maskerte agenter bortfører svarte og brune mennesker fra restauranter, rettsbygninger, gatehjørner og skoler – med Fugitive Slave Act fra 1850, som lovfestet at rømte slaver skulle returneres til sine eiere i sørstatene. Sammenligningen er treffende, men røttene til dagens katastrofale situasjon stikker enda dypere. Massedeportasjonen følger en plan for å utradere den svarte befolkningen som hvite koloniseringsforkjempere utarbeidet en generasjon tidligere.
Det skal sies at mange svarte utvandrere, enten de var født som slaver eller frie, dro til Liberia i håp om frigjøring. De så det som en retur til forfedrenes land. Fortsatt i dag er Liberias nasjonale motto: «Vår kjærlighet til friheten brakte oss hit.» Men selv om Liberia lovet frihet fra slaveri og rasisme, ble løftet brutt.
ACS hevdet at ingen ble sendt ut mot sin vilje, men valget var tvungent. Det var den gjennomgripende amerikanske rasismen som gjorde utvandring til et reelt alternativ. Enkelte slaveeiere tvang familier til å kjøpe seg fri på betingelse av at de reiste til Afrika. Mange svarte abolisjonister – med Frederick Douglass i spissen – fordømte ACS. Lenge før USAs sikkerhetsminister Kristi Noem kom med sitt giftige tilbud om å betale migranter for «selv-deportasjon», skapte koloniseringsforkjempere en illusjon om svart samtykke.
Koloniseringsbevegelsen hadde sterk innflytelse i Washington, med lovgivere, dommere og politiske ledere blant medlemmene. Disse makthaverne brukte offentlige embeter til å fremme ACS' interesser. President James Monroe, som selv var slaveeier og en glødende kolonialist, sikret finansiering til den nye kolonien – og fikk Liberias hovedstad Monrovia oppkalt etter seg. Lenge før entreprenører bygget konsentrasjonsleir i Florida-sumpen Everglades, brukte ACS føderale midler til sitt utslettelsesprosjekt.
I 1826 bemerket Goldsborough at tjue av emigrantene som ankom Liberia, «var fra delstaten Maryland» – og innrømmet dermed at de var hans egne medborgere. Likevel ville han ha dem fjernet. Lenge før Det hvite hus kjeftet på journalister for å kalle migranten Kilmar Ábrego García en «Maryland-mann», hevdet ACS at kun hvite kunne kalle USA sitt hjem.
ACS tok kontroll over en kyststripe i Vest-Afrika uten å forsøke å bosette emigrantene i områdene hvor forfedrene deres var blitt tatt som slaver. Etter at slavehandelen ble forbudt, patruljerte amerikanske krigsskip Atlanterhavet og «returnerte» slaver til Liberia – selv om de fleste var fra Kongo-bassenget. Ordet «Kongo» ble etter hvert en fellesbetegnelse for alle som endte opp i Liberia, uavhengig av opprinnelse. Ironisk nok ble Liberia grunnlagt som Afrikas første svarte republikk, til tross for at den nye nasjonen selv koloniserte land og undertrykte urbefolkningen.
I dag sender Det hvite hus internerte migranter til såkalte «tredjeland», en eufemisme for land de aldri har satt sin fot i – og hvor de ofte utsettes for stor fare. Mest beryktet er El Salvador, hvor den høyreradikale diktatoren Nayib Bukele har inngått en motbydelig pakt med Trump. Men Gulag-leirene de to lederne har opprettet i sine egne land, er bare del av en større global strategi.
De fleste landene som presses til å ta imot deporterte migranter fra USA, er afrikanske. I juni godkjente USAs høyesterett utvisningen av åtte internerte personer, som hadde tilbrakt måneder i en skipskonteiner i Djibouti, til Sør-Sudan. Det har også gått fly til Eswatini og Rwanda. Liberia står på listen over potensielle mottakerland – sammen med Gabon, Guinea-Bissau, Libya, Mauritania, Nigeria, Senegal og Uganda. (Også Honduras og Palau er under press.)
For å være tro mot den famøse betegnelsen Trump brukte i sin første periode, kan «de verste av de verste» sendes til hvilket som helst afrikansk land. Og selv om afrikanske regjeringer kan be om motytelser for å ta imot migranter, har kuttene i midler til bistandsorganisasjonen USAID ført til at mange land, og særlig Liberia, har mistet innflytelse. I tillegg har et nytt amerikansk innreiseforbud vært spesifikt rettet mot folk fra store deler av Afrika – med unntak for hvite «flyktninger» fra Sør-Afrika, selvsagt. Ikke rart at Trump nylig ble så opprømt over at Liberias president Joseph Boakai henvendte seg til ham på engelsk. For å sitere aktivister i Eswatini: Det hvite hus ser på Afrika som «en dumpingplass».
USA er ikke alene om å videreføre den globale «fargelinjen». Trumps metoder minner om Australias praksis med å sende migranter til Papua Ny-Guinea og Nauru. Storbritannia fortsetter med massedeportasjoner, til tross for sitt mislykkede forsøk på å sende asylsøkere til Rwanda. Og så har vi Israels omtalte innsats for å deportere palestinere som overlever folkemordet i Gaza, til Sør-Sudan – en uhyggelig parallell til nazistenes Madagaskar-plan.
Men i det amerikanske statsapparatet er det få som ser massedeportasjonen som nykolonialistisk – eller at kolonialistisk også beskriver USA for to hundre år siden. For Goldsborough og hans meningsfeller var frie svarte mennesker et uutholdelig problem. De så Afrika som redningen – en mulighet, som koloniseringsforkjempere i Norfolk hadde uttrykt det noen uker tidligere, til å «få fjernet hele denne svarte og truende ondskapen, gradvis, trygt og til stor glede, fra vårt land».
Afrika blir nå brukt for å oppfylle det løftet som brakte Trump tilbake til makten: å frelse USA fra migranthordene som angivelig «forgifter blodet i vårt land». Det er det samme om de er venezuelanske, afghanske, haitiske eller liberiske – alle som truer nasjonens hvithet, kan sendes «tilbake» til Afrika.
«Vi har ingen planer om å dra til Liberia», erklærte Frederick Douglass i 1849. «Vi har bestemt oss for å leve her hvis vi kan, eller dø her hvis vi må, så ethvert forsøk på å fjerne oss vil være, slik det også bør være, forgjeves.» Ordene hans var profetiske.
To hundre år etter at ACS ble dannet, består Liberia som en suveren republikk – et mangfoldig land som representerer friheten i all dens kompleksitet. Det svarte USA har ikke forsvunnet. Koloniseringsdrømmen om å herske over Liberia og gjøre USA hvitt mislyktes. Det må også dagens arvtaker gjøre.
Opprinnelig publisert 9. september 2025 av Africa Is a Country