For å låne kapitteloverskriften din: hvorfor lese afrikansk klimafiksjon?
Den beste grunnen er selvfølgelig at det finnes noen flotte historier der ute! Afrikansk science fiction – i tillegg til fantasi og grøss – er den neppe en ny eller nylig fremvekst, men den nyter økt synlighet og popularitet.
«Noen forskere og miljøaktivister har oppfordret forfattere og andre kunstnere til å hjelpe dem med å formidle klimavitenskap mer effektivt og overtale folk til å endre holdninger og atferd.»
Det finnes spennende eksempler på god afrikansk spekulativ fiksjon som når «mainstreamen». Fra Disneys Iwájú til den nigeriansk-amerikanske forfatteren Tomi Adeyemis bestselgende serie «Legacy of the Orisha» og den zambiske forfatteren Namwali. Serpells prisvinnende roman The Old Drift.
Jeg ble interessert i afrikansk klimafiksjon gjennom fantastiske historier, som den nigeriansk-amerikanske forfatteren Nnedi Okorafors. Men jeg ble snart interessert i hvordan disse historiene utfordrer mye av det vi tenker om global klimapolitikk. Jeg har nærmet meg dem fra dette perspektivet. Som forsker på miljøpolitikk snarere enn som en akademiker av afrikansk litteratur.
I boken har jeg forsøkt å bruke dem som en måte å evaluere eksisterende klimastrategier og å forestille meg nye måter å leve på, i bedre klimaendrede verdener.
Noen forskere og miljøaktivister har oppfordret forfattere og andre kunstnere til å hjelpe dem med å formidle klimavitenskap mer effektivt og overtale folk til å endre holdninger og atferd.
Det finnes argumenter for dette, spesielt gitt hvor pressende klimakrisen er. Men jeg er mer interessert i den bredere og dypere rollen historier spiller. Å hjelpe oss å forstå hvem vi er og hvordan vi kommer hit. Å se verden fra andre perspektiver, mulig til og med fra ikke-menneskelige perspektiver. Å holde opp et speil for verden vi lever i og vise oss at det er mulig å forestille seg andre verdener.
Historier har makt. Som den nigerianske forfatteren Ben Okriadvarer oss:
«Vær forsiktig med historiene du leser og forteller: subtilt, om natten, under bevissthetens vann, forandrer de din verden.»
Hvis dette er sant, og historier faktisk har kraft, er det veldig viktig å reflektere over hvilke historier vi leser.
Denne boken oppsto også fra en frustrasjon over at de fleste diskusjoner om at klimafiksjon setter søkelys på europeiske og nordamerikanske forfattere og miljøer. Afrikansk klimafiksjon er fantastisk – og likevel blir den altfor ofte ignorert eller marginalisert.
Dette er bekymringsfullt, ikke bare med tanke på mangfoldet av perspektiver, men fordi afrikansk klimafiksjon er spesielt god til å vise hvordan fortid, nåtid og fremtid overlapper hverandre. Og hvordan menneskeheten forholder seg til ikke-menneskelige og mer-enn-menneskelige måter å være på. Den er også svært sterk i å stille spørsmål ved rasisme, sexisme og andre former for urettferdighet.
Hvilke omgivelser bruker historiene, og når utspiller de seg?
Jeg setter søkelys på romaner av Lauren Beukes (Sør-Afrika), Doris Lessing (Rhodesia/Storbritannia), Alistair Mackay (Sør-Afrika), Nnedi Okorafor (Nigeria/USA), og Tochi Onyebuchi (USA).
Jeg anmelder noveller av Terh Agbedeh (Nigeria), Mame Bougouma Diene (Senegal/Frankrike/USA), Osahon Ize-Iyamu (Nigeria), Vuyokazi Ngemntu (Sør-Afrika), Nnedi Okorafor, Suyi Davies Okungbowa (Nigeria), Chinelo Onwualu (Nigeria), Tlotlo Tsamaase (Botswana) og Jessica Wilson (Sør-Afrika).
Og jeg diskuterer filmene Black Panther (USA) og Pumzi (Kenya). Så det finnes et bredt spekter av settinger og tidsrammer. Men alle foregår helt eller i stor grad et sted i Afrika, i en endret nåtid eller fremtid, nær eller fjern.
Historiene tar oss med fra Johannesburgs kloakksystemer til skyskrapere i utopiske Lagos, høyhastighetsjernbaner, oversvømte slumområder og solcelledrevne lektere på Kongo. Fra futuristiske østafrikanske boligkomplekser til koselige økolandsbyer i Nigerdeltaet, og ørkener fra Sahara til Kalahari.
Noen historier forteller om kollapsen av karbondrevet kapitalisme, som Okorafors «The Book of Phoenix» eller Mackays «It Doesn’t Have to Be This Way». Andre finner sted hundrevis eller tusenvis av år inn i fremtiden etter at miljøendringer har forandret planetens ansikt, som Chinelo Onwualus «Letters to my Mother» eller Lessings «Mara og Dann».
Hvilke politiske spørsmål reiser de?
Jeg ønsker å vise hvordan disse historiene har implikasjoner for hvordan vi tenker om steder, tid, økologi og politikk.
For å ta bare ett eksempel: mange av disse historiene – som i science fiction mer generelt – handler om kuppelbyer, enklaver beskyttet mot farlige miljøer. Et slående eksempel er Tsamaases digitale dystopi i Virtual Snapshots.
Disse historiene ber oss tenke over: hvem er «inne» og hvem er «ute»? Er byer og hjem trygge eller farlige steder? Hvordan blir kulturene fra tidligere samfunn på disse stedene – forfedrene – gjenoppfunnet eller minnesverdiggjort? Hvordan blir byer delt med ikke-menneskelige arter?
Disse klimahistoriene – som jeg beskriver, i etterfølgelse av Okorafor, som afrikansk futurist – utfordrer også hvordan vi kan tenke på heltene og skurkene i klimaendringene.
I sterk kontrast til offentlige myndighetenes klimastrategier tar ikke disse historiene knekken på skurkene: koloniale regimer, hyklerske og imperialistiske vestlige regjeringer og selskaper, og korrupte «stormenn» politikerne.
Heltene deres er mangfoldige, og mange er unge, svarte og kvinner. Noen er skeive, noen er funksjonshemmede eller nevrodivergente, mange er ufullkomne eller utstøtte. Ikke alle av dem er mennesker: det finnes vingede mutanter, karakterer som er mer maskiner enn mennesker, og krokodiller, edderkopper og en sint sverdfisk!
Disse historiene kan hjelpe oss å tenke mer kreativt om former for politisk handlekraft for å håndtere klimakrisen.
Hva håper du leserne tar med seg?
Til syvende og sist er håpet for denne boken å overbevise leserne om at historier er politiske og har makt. Som Okorafor sa:
«Science fiction er en av de største og mest effektive formene for politisk skriving. Det handler om spørsmålet: hva om?
Å skrive, lese og diskutere historier er en politisk intervensjon. Og hvis vi ønsker å overleve for å fortelle nye historier i en levelig fremtid, må vi raskt og radikalt transformere karbonøkonomien.