Regjeringene i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) og Rwanda inngikk en fredsavtale i juni 2025, med sikte på å avslutte en krig som har vart i flere tiår i det østlige DRC. FN ønsket avtalen velkommen som «et betydelig skritt mot deeskalering, fred og stabilitet» i regionen.
Jeg har analysert flere fredsforhandlinger og avtaler. Det er viktig å skille mellom hva som trengs for å få de stridende partene til bordet, og hva det til slutt skal bli enighet om. I denne artikkelen undersøker jeg om avtalen mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda har de fire essensielle komponentene som vanligvis signaliserer at en avtale vil holde.
To hovedpoeng om fredsavtaler og én spesiell komplikasjon i DR Kongo – Rwanda saken.
For det første er én avtale sjelden nok til å løse en kompleks konflikt. De fleste inngås som del av en lengre kjede av avtaler, ofte mellom ulike aktører. Tidligere avtaler blir gjerne referert til i nye, og fungerer som byggesteiner i en pågående prosess.
For det andre er fred en prosess, og krever bred og vedvarende forpliktelse. Det er viktig at andre aktører, som væpnede grupper, blir inkludert. Viktigere er at dette også inkluderer aktører fra sivilsamfunnet. En avtale vil være mer legitim og effektiv hvis ulike stemmer blir hørt under forhandlingene.
«I stedet for å opptre som en nøytral mekler som prøver å få til fred, ser det ut til at Washington forfølger sine egne økonomiske interesser.»
En stor komplikasjon i forbindelse med avtalen mellom DR Kongo og Rwanda er at USA har vært hovedmegleren. I stedet for å opptre som en nøytral mekler som prøver å få til fred, ser det ut til at Washington forfølger sine egne økonomiske interesser. Dette lover ikke godt.
Det finnes ingen enkel oppskrift på en god fredsavtale, men forskning viser at fire elementer er viktige: en seriøs forpliktelse fra partene, presis formulering, klare tidslinjer og bestemmelser for korrekt implementering.
Hva ligger til grunn for en god avtale?
For det første må partene ta avtalen på alvor og være i stand til å forplikte seg til avtalens vilkår. Den må ikke brukes som et skalkeskjul for å kjøpe tid, gjenoppbygge eller fortsette kampene. Dessuten kan ikke varig fred inngås utelukkende på høyeste politiske nivå. Avtaler som er et resultat av mer inkluderende prosesser, med innspill og støtte fra de berørte lokalsamfunnene, har en høyere suksessrate.
For det andre må avtalen ta opp problemene den tar sikte på å løse, og bestemmelsene må utformes nøye og utvetydig. Når avtaler er vage eller tause om sentrale aspekter, er de ofte kortvarige. Tidligere erfaringer kan veilede fredsforhandlere og meklere i utformingsprosessen. Fredsavtaledatabaser etablert av FN og akademiske institusjoner er et nyttig verktøy for dette.
For det tredje er klare og realistiske tidslinjer avgjørende. Disse kan gjelde tilbaketrekking av væpnede styrker fra bestemte territorier, retur av flyktninger og internt fordrevne personer, og etablering av mekanismer som gir erstatning eller andre former for overgangsjustis.
For det fjerde bør en avtale inneholde bestemmelser om implementeringen. Ekstern støtte er vanligvis nyttig her. Tredjestater eller internasjonale organisasjoner, som FN og Den afrikanske union, kan få mandat til å føre tilsyn med denne fasen. De kan også gi sikkerhetsgarantier eller til og med utplassere en fredsbevarende operasjon. Det avgjørende er at disse aktørene er forpliktet til prosessen og ikke forfølger egne interesser.
For å vite hva man egentlig kan forvente av en spesifikk fredsavtale, er det viktig å forstå at slike avtaler kan ha svært forskjellige former. Disse spenner fra forhåndsforhandlinger og våpenhvileavtaler til omfattende fredsavtaler og implementeringsavtaler.
En varig løsning på konflikten bør ikke forventes når bare noen få parter i konflikten har inngått en midlertidig våpenhvile.
Avtalen mellom DR Kongo og Rwanda: et viktig skritt med den har flere mangler
Det er vanskelig å si hvor seriøse DRC og Rwanda er når det gjelder å skape fred, og om deres engasjement vil være tilstrekkelig på dette tidspunktet. Deres påstand om at de vil respektere hverandres territorium og avstå fra aggresjonshandlinger er absolutt viktig. Men Rwanda har en historie med direkte militære aktiviteter i DRC siden 1990-tallet. Og avtalen inneholder ganske vage referanser til «Rwandas tilbaketrekking av styrker eller oppheving av forsvarstiltak». Den nevner ikke spesifikt tilbaketrekkingen av de angivelige tusenvis av rwandiske soldatene som er utplassert i Øst-DRC.
Den rwandiske regjeringen, ledet av Paul Kagame, har også støttet tutsi-dominerte væpnede grupper i Den demokratiske republikken Kongo siden folkemordet i Rwanda i 1994. «Le Mouvement du 23 Mars» (M23) er den primære aktøren østlige delen av DR Kongo. Men avtalen mellom regjeringene i DR Kongo og Rwanda inkluderte ikke den primære aktøren i det østlige Kongo, M23 eller andre grupper. De to regjeringene forplikter seg kun til å støtte de pågående forhandlingene mellom Den demokratiske republikken Kongo og M23 som tilrettelegges av Qatar.
Avtalen forutsetter en «nøytralisering» av en annen væpnet gruppe, den hutu-dominerte «Forces Démocratiques pour la Libération du Rwanda» (FDLR). Denne væpnede gruppen hevder å beskytte rwandiske hutuflyktninger i DRC, mens det anses som «folkemord» av den rwandiske regjeringen. FDLR har reagert på denne planen ved å etterlyse en politisk løsning og en mer inkluderende fredsprosess.
Hva er det som må til?
Avtalen mellom DR Kongo og Rwanda inneholder vedtak som er viktige for de menneskene som er hardest rammet av konflikten, slik som tilbakevendingen av millioner av mennesker som er fordrevet å grunn av kampene i den østlige delen av DR Kongo. Men den tar ikke opp andre viktige spørsmål.
Som et eksempel – bortsett fra en generell forpliktelse til å fremme menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett – er det ingen henvisning til de utbredte bruddene på menneskerettigheter og krigsforbrytelser som angivelig er begått av alle sider. Disse inkluderer summariske henrettelser og seksuell- og kjønnsbasert vold og vold mot barn.
I denne situasjonen bør man vurdere en eller annen form for rettferdighets- og forsoningsmekanisme for å håndtere slik storstilt vold, som for eksempel den ganske vellykkede avtalen fra 2016 mellom den colombianske regjeringen og Colombias revolusjonære væpnede styrker – Folkehæren (FARC).
Dette kan bidra til å forhindre ytterligere brudd, ettersom det sender et klart signal om at det ikke vil bli belønnet å begå forbrytelser . Det hjelper også befolkningen med å forsones og gir freden en bedre sjanse.
Det finnes ingen enkelt modell for dette, og såkalt overgangsjustis (definert som «spekteret av prosesser og mekanismer knyttet til et samfunns forsøk på å bearbeide en arv av store tidligere overgrep, for å sikre ansvarlighet, tjene rettferdighet og oppnå forsoning») er fortsatt svært kontroversielt. For eksempel kan det å insistere på krigsforbryterrettssaker sees på som å sette en skjør fredsprosess i fare.
Men fredsavtaler over hele verden, fra Libya til Den sentralafrikanske republikk, har de siste tiårene beveget seg bort fra generelle amnesti. De har i økende grad inkludert bestemmelser for å sikre ansvarlighet for alvorlige forbrytelser. Avtalen mellom Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda er taus om disse spørsmålene.
En vri i historien
Avtalen mellom DR Kongo og Rwanda er gjort mer komplisert av Washingtons rolle og forfølgelse av egne økonomiske interesser.
De to statene ble enige om å opprette en felles tilsynskomité, med medlemmer fra Den afrikanske union, Qatar og USA. Avtalen forutser et «regionalt økonomisk integrasjonsrammeverk», som har blitt kritisert for å åpne døren for utenlandske interesser for DR Kongos rike mineralressurser. Landet er for eksempel verdens største produsent av kobolt, som er svært viktig, også for den fornybare energisektoren.
En slik neokolonial «fredsavtale for utnyttelse» sender ikke et positivt signal. Og den vil sannsynligvis ikke bidra til å få slutt på en væpnet konflikt, som forsterkes og opprettholdes av utnyttelsen av naturressurser.
Først publisert av The Conversation 14.07.2025.