Noen få dager inn i sin andre presidentperiode oppfylte Donald Trump et løfte han hadde gitt under valgkampen. I januar i år signerte han en presidentordre om å avklassifisere og offentliggjøre alle gjenværende dokumenter knyttet til mordet på president John F. Kennedy i 1963. Ordren innebar også å frigi hemmeligstemplede dokumenter om drapene på senator Robert Kennedy og borgerrettsleder Martin Luther King i 1968.
Denne nye bunken med dokumenter gir fascinerende innsikt i CIA og USAs overvåkning, og krigsoperasjoner over hele Afrika. I 1972 kapret medlemmer av Black Liberation Army et Delta Airlines-fly og tvang mannskapet til å lande i Algerie. Etter at løsepenger var betalt, og passasjerene og flyet ble frigitt, lette amerikanske myndigheter etter flykaprerne. En av dem ble funnet boende i et leilighetskompleks i Dar es Salaam som opprinnelig var reservert av den tanzanianske regjeringen for kinesiske rådgivere.
Informanten som tipset de amerikanske myndighetene, hadde tidligere forsøkt å reise til Uganda, men ble stoppet ved grensen – en hendelse han opplevde som ydmykende. Han hadde håpet å møte president Idi Amin for å foreslå et økonomisk samarbeid med svarte muslimer i USA. Tilbake i Tanzania deltok informanten i en protest etter drapet på Amílcar Cabral, frigjøringslederen i Guinea-Bissau, i januar 1973.
CIAs etterretningsoffiser i Nairobi laget også en rapport om Vida Mae Gaynor, en amerikansk statsborger som jobbet som regnskapsassistent i den statlige utviklingsorganisasjonen National Development Corporation i Tanzania. Gaynor vokste opp i New York og hadde vært aktiv i borgerrettsgrupper som Jamaica Rifle Club, og som lærte afroamerikanere å skyte. Hun var en stor beundrer av Malcolm X og deltok i begravelsen hans sammen med enken til Martin Luther King. Videre fortelles det at hun hjalp en av sønnene sine med å slippe unna militærtjeneste i USA, og at hun ga husly og kontakter til afroamerikanere som kom til Dar es Salaam, hvor hun selv hadde bodd i to år. En av dem var en ung teknisk ekspert som møtte president Julius Nyerere, og lovet å utvikle en prototype av et M16-gevær for å vise på en messe. Denne rapporten nevner at Vida Mae Gaynor var frustrert over den langsomme utviklingen til revolusjonen i Tanzania, som hun mente trengte flere eksperter fra Kina og Nord-Korea.
Sørafrikanske frigjøringsbevegelser ble systematisk overvåket fra Tanzania. CIA-offiserer etablerte kontakt med representanter for African National Congress (ANC) og Pan-Africanist Congress (PAC) i Dar es Salaam for å skaffe etterretning om aktivitetene deres og få navnene på kollegaer som befant seg i Europa, med mål om å rekruttere dem som informanter for CIA.
Også i Etiopia ble besøkende borgerrettsaktivister overvåket. En kilde i landet deltok på et foredrag av Hosea Williams, som hadde jobbet sammen med Martin Luther King. Williams talte til rundt femti etiopiere og delte sine oppfatninger om at CIA hadde arrangert drapet på King, og også vært involvert i drapet på Malcolm X. Han ønsket å besøke Beijing for å organisere en samlet front mot rasediskriminering verden over, men oppfattet kinesiske myndigheter som motvillige, ettersom han hadde problemer med å få visum til landet. Williams fortalte også at han etter møter med etiopiere og sørsudanere på reisen, hadde innsett at afrikanere var fratatt individuelle friheter på samme måte som afroamerikanere.
I juli 1968 ba CIA sitt kontor i Addis Abeba om å lete i arkivene etter rapporter om William Wayne Dalzell, som hadde vært i den etiopiske hovedstaden i 1956. Han hadde nå vekket interessen til Jim Garrison, en statssadvokat i New Orleans som etterforsket drapet på president Kennedy. Kontoret, som ble instruert til kun å sjekke sine egne arkiver og ikke foreta eksterne undersøkelser, fant ingen flere spor etter Dalzell.
De frigitte dokumentene inneholder også et notat om Etiopia fra februar 1998. Det bygger på samtaler og møter med en egyptisk diplomat i Addis Abeba, som informerer om aktiviteten til besøkende og delegasjoner fra Egypt, Sudan, Russland og Israel. Diplomaten er stamgjest på eksklusive nattklubber og utro mot ektefellen, men ser ut til å være verdsatt til tross for sin mangel på diskresjon. Han er sannsynligvis i JFK-arkivet fordi han har fortalt CIA-kilden sin teori om at Israel hadde drept president Kennedy.
Andre dokumenter stammer fra tiden før Kennedy ble president. Et av dem omhandler en interessant diplomatisk hendelse som involverer Den forente arabiske republikk (United Arab Republic- UAR) – en union mellom Egypt og Syria inngått i 1958.
UARs ambassadør i USA kontaktet William J. Fulbright, leder av Senatets utenrikskomité, for å klage på en tale som daværende senator John F. Kennedy hadde holdt på en sionistisk kongress. Talen handlet om løsninger på den arabisk-israelske konflikten, og ambassadøren mente den inneholdt feilaktige påstander og nedvurderte rettighetene til befolkningen i UAR. Fulbright kontaktet Kennedy og kom tilbake med en unnskyldning. Han forklarte at Kennedy hadde holdt talen av politiske grunner – han ville sikre seg jødiske, katolske og svarte stemmer for å kompensere for tapet av stemmer fra protestanter, som var imot ham fordi han var katolikk. Forsikringen om at talen ikke var et uttrykk for den politikken partiet - eller regjeringen ville føre - dersom Kennedy vant, så ut til å berolige ambassadøren. Han kom fram til at de som hadde blåst opp innholdet i talen, bedrev en sionistisk politikk for å så splid mellom UAR og andre regjeringer.
Kenya nevnes ikke ofte i de avklassfiserte dokumentene, men dokumentene avslører at et rådgivende utvalg for utenlandsk etterretning (Foreign Intelligence Advisory Board) som møttes noen uker etter Kennedys død, godkjente en politisk operasjon i Kenya – uten å spesifisere hva slags. De vage møtereferatene om Kenya nevner også at britiske etterretningstjenester var samarbeidsvillige, og konkluderer med at president Jomo Kenyatta kunne overtales til å støtte Vesten mer aktivt.
Et notat fra november 1963 nevner bekymringer om at Sovjet-blokken snart ville få en viktig propagandakanal i Øst-Afrika, nærmere bestemt i det nylig uavhengige Kenya, så fort den nye regjeringen hadde fått etablert et statskontrollert nyhetsbyrå. Det ville skje under kommunikasjonsminister Achieng Oneko, som hadde gode kontakter innad i Sovjetblokken. Det sovjetske nyhetsbyrået TASS hadde gått med på å donere utstyr. Kenya var også i samtaler med myndighetene i Tsjekkoslovakia om teknisk og økonomisk bistand, og kenyanske journalister som ble opplært i Praha, ville ha en stilling som ventet i det nye byrået.
Dette henger godt sammen med et annet offentliggjort dokument, nemlig en omfattende studie fra CIA om bruken av radio som et verktøy for «aggressiv psykologisk krigføring» under den kalde krigen. Studien fant at vestlige makter lå etter Sovjetunioen, Kina og deres allierte når det gjaldt antall timer sendt på radio i «den frie verden». Kommunistene økte dette forspranget ytterligere ved å blokkere vestlige radiosignaler og straffe innbyggere som lyttet til utenlandske sendinger.
Også andre metoder ble brukt for å samle etterretning i Afrika. I 1968 undersøkte et amerikansk tidsskrift 145 ideelle organisasjoner som de mistenkte at var finansiert av eller samarbeidet med CIA. En av dem var Phelps-Stokes Fund på Manhattan, som fungerte som et skalkeskjul da en person utga seg for å være en offisiell representant fra fondet på besøk i Kenya og Øst-Afrika i 1963. Fondet ga to tilskudd til reisen, som den senere fikk refundert.
I 1974 uttrykte Algerie bekymring over at det ble stadig flere amerikanske statsborgere i landet på grunn av økte forretningsforbindelser med USA, og mistenkte at mange av dem var etterretningsagenter. En ansatt i utenriksdepartementet fortalte dette til en amerikansk forretningsmann og hevdet at de hadde identifisert seks personer som de overvåket tett.
Et annet CIA-dokument viser at journalister ble brukt til spionasje. Blant dem var Charles Wiley, som reiste mye i Afrika, Europa og Asia, og skrev artikler for publikasjoner som Reader’s Digest. Reiseutgiftene hans ble refundert av CIA. Han ga CIA informasjon om personer som deltok på ungdomsfestivaler og kommunistiske arrangementer, og organiserte hemmelige besøk fra anti-kommunistiske grupper til Algiers.
Den demokratiske republikken Kongo er det afrikanske landet som har flest etterretningsfiler iden nylig frigjorte dokumentbunken. Disse avslører at CIA kjente til flere kupp- og drapsplaner som på ulike tidspunkt ble lagt mot ledere i landet, inkludert statsministerne Patrice Lumumba, Cyrille Adoula og Moïse Tshombe, samt president Mobutu Sese Seko – sistnevnte en plan som CIA varslet ham om, tidsnok til at han rakk å forhindre den.
Det finnes flere dokumenter om Patrice Lumumba, og selv om enkelte har blitt offentliggjort tidligere, har det aldri før kommet så tydelig fram hvor høyt oppe i det amerikanske statsapparatet diskusjonene om hvordan man skulle håndtere ham, faktisk gikk.
De nylig frigitte dokumentene inkluderer uredigerte rapporter, notater, transkripsjoner og personalmapper som tidligere var arkivert hos Representantenes hus’ spesialkomité for attentater (HSCA) og Senatets spesialkomité for granskning av regjeringsoperasjoner og etterretningsaktiviteter (den såkalte Church-komiteen). Sistnevnte publiserte en rapport om påstått amerikansk involvering i attentatplaner mot ledere i den «tredje verden» – som Fidel Castro på Cuba, Rafael «El Jefe» Trujillo i Den dominikanske republikk, general René Schneider i Chile, Ngô Đình Diệm i Sør-Vietnam og Patrice Lumumba i DR Kongo.
CIAs etterretningsoffiser i Léopoldville (dagens Kinshasa), som vitnet for Church-komiteen, gjorde det under dekknavn fordi han fortsatt drev en privat virksomhet i landet og ville vært i fare dersom han ble knyttet til historiene. Da han ble sendt til DR Kongo i juni 1960, var det ingenting i briefingene på forhånd, som tydet på planer om å drepe Lumumba. Men dette ser ut til å ha endret seg etter at Lumumba, som var nyutnevnt statsminister i det unge landet, gjorde sin internasjonale debut, og ledet en delegasjon til USA og FN i juli 1960. Møtene hans med amerikanske tjenestepersoner og diplomater i New York og Washington D.C. overbeviste CIA-ledelsen om at han «ikke var mentalt stabil» Et referat forteller at da president Dwight D. Eisenhower ble orientert om Lumumbas aktiviteter, vendte han seg til CIA-sjef Allen Dulles og sa at han måtte elimineres.
I meldinger sendt til Léopoldville var Washington svært bekymret over Lumumbas karisma og åpenhet overfor Sovjetunionen. De advarte om at Lumumba hadde en usedvanlig evne til å snu motgang til sin fordel, og at han – dersom han fikk muligheten – igjen kunne påvirke utviklingen i sin favør. Da Mobutu Sese Seko tok makten i et statskupp 14. september (1965) fikk Lumumba beskyttelse av FN-styrker. Samme måned ba kongolesiske senatorer som var motstandere av Lumumba om et mindre antall våpen til en gruppe som kunne gripe inn om nødvendig. Opposisjonspolitikere fortalte amerikanske tjenestepersoner at Lumumba var like farlig utenfor embetet som da han satt med makten, og at han nå kunne fortsette å operere i skjul bak FN-styrkenes skjold.
CIA-sjef Allen Dulles skrev til etterretningsoffiseren i Léopoldville at Lumumbas fortsatte eksistens, ville føre til kaos og ende med en kommunistisk maktovertakelse i DR Kongo – noe som ville være katastrofalt både for FN og interessene til den frie verden. Å fjerne ham var et hovedmål og skulle få høyeste prioritet av hemmelige operasjoner.
Etterretningsoffiseren fikk fullmakt til å iverksette enda mer aggressive tiltak så lenge de kunne holdes hemmelige. Dulles fikk også tillatelse til å bruke inntil 100 000 amerikanske dollar dersom han ikke hadde mulighet til å rådføre seg med hovedkvarteret. Dokumentene antyder at den amerikanske ambassadøren i DR Kongo foretrakk å ikke vite noe, og at etterretningsoffiseren fikk frie tøyler til å handle på egen hånd. På den måten kunne ambassadøren på troverdig vis nekte for amerikansk involvering dersom planen ble avslørt.
CIA-agenter vurderte å sende et lyddempet jaktgevær via diplomatpost til kontoret i DR Kongo. Etterretningsoffiseren fikk senere tilsendt giftstoffer som skulle blandes i mat, drikke, tannkrem eller noe annet Lumumba kunne få i seg. Offiseren var ikke opplært i bruk av giftstoffer og visste ikke hvordan han skulle håndtere dem, så han låste giften inn i en safe og gravde den senere ned i nærheten av Kongo-elva – men først etter at Lumumba var avsatt.
Da etterretningsoffiseren mottok giften, spurte han sine overordnede i CIA om hvem som hadde gitt autorisasjon og instruksjoner til å utføre ordren. Svaret var at ordren kom fra toppen, og det ble antydet at når CIA-sjef Dulles viste til høyere hold, mente han USAs president. Etterretningsoffiseren destruerte senere alle dokumenter knyttet til attentatplanene før han forlot DR Kongo. Var oppdraget hans å forgifte Lumumba, etter at etterretningsoffiseren ikke klarte å finne noen i DR Kongo som kunne utføre det?
En annen agent, med kodenavn WI-ROGUE, er nå identifisert som tyskeren Ernest G. Maycrink. CIA fikk ham til DR Kongo ved hjelp av et østerriksk pass med endret serienummer og falskt navn. Maycrink fikk økonomiske problemer og begynte å kjøre sitt eget løp, noe som bekymret kontaktpersonene hans. De mente at han kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko og i verste fall begynne å arbeide for andre «tjenester». De vurderte ulike tiltak, som å få tak i det falske passet, og truet med å avslutte samarbeidet dersom han ikke fulgte ordre. En intern vurdering beskrev Maycrink som en skruppelløs fyr som drev med ulovlige aktiviteter. Han ble sagt opp i september 1961 med en kontantutbetaling, men to uker senere var han tilbake i Léopoldville.
Maycrink dukket opp igjen i Europa i 1962 og hevdet at Kongos regjering hadde hyret ham inn for å undersøke om de kongolesiske tjenestepersonene som var sendt til Europa for å kjøpe militærfly til kraftig oppskrudde priser i stedet hadde underslått pengene. Maycrink sa også at han forsøkte å hjelpe regjeringen med å skaffe militærfly fra andre vestlige land.
Opprinnelig publisert av The Elephant 20. mai 2025. Republisert med tillatelse fra artikkelforfatteren.