Ghana og Zambias offisielle kreditorer presser dem til å misligholde lån til to afrikanske multilaterale finansinstitusjoner: African Export-Import Bank (Afreximbank) og Trade and Development Bank (TDB).
Disse kreditorene krever i praksis at de to landene skal prioritere tilbakebetalinger til seg selv over betalinger til disse bankene.
Som akademikere som har jobbet med utfordringer knyttet til finansiering av bærekraftig utvikling i Afrika, mener vi at denne tilnærmingen er kortsiktig.
Handlingene fra Ghanas og Zambias offisielle kreditorer har to betydelige implikasjoner.
For det første krever de at de to landene skal behandle Afreximbank og Trade and Development Bank som kommersielle kreditorer. Dette vil undergrave bankenes kredittvurderinger og øke deres lånekostnader. Det vil også redusere deres evne til å finansiere bærekraftig utvikling i Afrika.
For det andre vil presset på Ghana og Zambia til å misligholde, fremfor å støtte en pragmatisk restrukturering tilpasset deres sterke vekstutsikter, forverre landenes finansielle sårbarhet. De vil enten måtte bruke knappe ressurser på å betale denne gjelden eller misligholde forpliktelsene sine, noe som kan føre til at bankene saksøker dem.
Sitater fra Ghanas og Zambias finansdepartementer tyder på at beslutningen om å misligholde skyldes dem selv. Likevel har de vært gjenstand for intens press fra sine offisielle kreditorer for å behandle de to afrikanske multilaterale finansinstitusjonene annerledes enn sine øvrige multilaterale kreditorer.
Hvorfor er denne differensierte behandlingen viktig?
Multilaterale finansinstitusjoner, inkludert Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken, har status som foretrukne kreditorer. Denne statusen anerkjenner den spesielle rollen de spiller. De forventes å tilby relativt lavkostnadsfinansiering for offentlige investeringer, økonomisk stabilitet og langsiktig bærekraftig utvikling i lav- og mellominntektsland.
Deres status som foretrukne kreditorer sikrer at når et land opplever gjeldsnød, blir deres utviklingsmandat prioritert fremfor bekymringene til kommersielle kreditorer. Kommersiell kreditorer finansierer normalt sett kun kommersielt levedyktige transaksjoner, og de krever høye renter for å kompensere for risikoen for mislighold.
Både Afreximbank og Trade and Development Bank ble opprettet for å fylle et gap i Afrikas tilgang til kritisk utviklingsfinansiering. De gir finansiering for prosjekter og transaksjoner som kommersielle institusjoner og andre multilaterale finansinstitusjoner verken kan eller vil tilby, ofte på grunn av kapital grenser, reguleringer eller risikovurderinger.
For eksempel bemerker Afreximbanks charter at:
«[…] nedgangen i afrikanske eksport har negativt påvirket økonomiene til afrikanske stater og hindret deres evne til å oppnå selvstendig utvikling.»
Videre understrekes det at stimulering av økonomisk utvikling
«[…] best kan oppnås gjennom opprettelsen av en internasjonal handels finansieringsinstitusjon hvis hovedformål er å tilby og mobilisere nødvendige finansielle ressurser.»
Historisk har disse institusjonene hatt status som foretrukne kreditorer for å støtte sin rolle i å oppfylle dette formålet.
Hvorfor utfordres den foretrukne kreditorstatusen?
De to landenes offisielle kreditorgrupper, kredittopplysningsbyrået Fitch, og andre kommentatorer utfordrer den foretrukne kreditor statusen til de to afrikanske institusjonene. De argumenterer for at de to bankene skiller seg fra multilaterale finansinstitusjoner som Verdensbanken og Den afrikanske utviklingsbanken, og at disse sistnevnte kun har stater som aksjonærer. De antyder at de private aksjonærene i de to afrikanske bankene ikke bør nyte godt av denne statusen, men heller få samme status som kommersielle kreditorer.
Denne oppfatningen ignorerer grunnen til at Afreximbanks og Trade and Development Banks medlemsland ga dem rett til private aksjonærer. Dette var et bevisst og pragmatisk tiltak for å fylle et mangel i Afrikas tilgang til rimelig utviklingsfinansiering.
Målet var å skape nye multilaterale institusjoner som kunne hente kapital raskt og fleksibelt på betingelser som de enkelte afrikanske statene ikke kunne oppnå alene. Flere andre regionale utviklingsbanker har en lignende hybridmodell, inkludert CAF, en høyt vurdert utviklingsbank i Latin-Amerika.
Det er underlig at denne kreative og pragmatiske tilnærmingen til å fylle et mangel i det globale finanssystemet nå er blitt brukt mot de to afrikanske bankene.
Konsekvensene
Kapitalkostnadene for de to afrikanske finansinstitusjonene vil øke dersom de behandles som kommersielle kreditorer. Dette vil redusere deres utlånsmuligheter, og finansieringen deres vil bli dyrere. I tillegg vil det øke ulikheten i det globale finanssystemet. Til slutt vil det øke risikoen for framtidige afrikanske suverene gjeld mislighold.
Med andre ord; det å nedgradere deres status risikerer å undergrave selve stabiliteten som de offisielle kreditorene hevder å verne om. Dette vil også skape nye hindringer for Afrikas innsats for å sikre stabile, forutsigbare og rimelige strømmer av utviklingsfinansiering.
Den endelige utgangen av de offisielle kreditorenes handlinger vil avhenge av forhandlingene mellom Ghana og Zambia og deres kreditorer. Dette vil inkludere de to afrikanske institusjonene. Det vil også påvirkes av hvordan ulike grupper av kreditorer oppfører seg i forhold til andre afrikanske suverene gjeldsrestruktureringer.
Likevel kan det internasjonale samfunnet søke å påvirke utfallet av disse forhandlingene ved å handle i passende internasjonale fora.
Globale ledere ser etter måter å øke og styrke kapasiteten til regionale og subregionale utviklingsbanker som Afreximbank og Trade and Development Bank. Dette krever respekt for deres statuser som foretrukne kreditorer, samt en økning i deres tilgang til rimelig kapital.
Dette er imidlertid akkurat det motsatte av hva som nå skjer.
Det er fortsatt tid for de finansierende landene til å endre kurs ved å vise sin støtte til afrikanske multilaterale finansinstitusjoner.
Først publisert av The Conversation 27.06.2025