Den 9. juni 2025 dro en konvoi med dusinvis av busser og hundrevis av biler, med flere tusen frivillige, fra den tunisiske hovedstaden Tunis på en 2500 kilometers reise til grenseovergangen Rafah, mellom Egypt og Palestina. Den kalles «Sumud»-konvoien (som betyr standhaftighet, red. anm.) for sitt budskap om motstandskraft, og den er organisert av tunisiske fagforeninger og sivilsamfunnsgrupper. Den er sammensatt av frivillige fra hele Maghreb, sammen med solidaritetsdelegasjoner fra det globale nord, som også blir med konvoien fra Kairo. Dette er den siste etappen av den globale marsjen til Gaza. Maghreb er et arabisk ord som betyr «landet der solen går ned», og det refererer til den vestlige delen av Nord-Afrika, vest for Nilen og nord for Sahara (red. anm).
Konvoien er vertskap for et team av helsepersonell, bærer en symbolsk mengde mat og medisinsk utstyr, og har som mål å bryte Israels dødelige beleiring av Gaza. Okkupasjonsstyrkenes pågående folkemord og blokade av humanitær hjelp har drept minst 54 000 palestinske menn, kvinner og barn de siste 21 månedene, og har utsatt to millioner innbyggere for en alvorlig sultkrise.
Mens Sumud-konvoien foretar sin reise østover gjennom Maghreb, har fotografer i delegasjonen fanget opp folks solidaritet underveis. Fra gater fulle av folk som deler ut mat og vann, til donasjoner av drivstoff fra de som eier bensinstasjoner. Blant konvoiens forgjengere er de mange humanitære flåter som har seilt til Gaza de siste 15 årene i forsøket på å oppheve Israels 18 år lange blokade av palestinsk territorium. Den seneste seilbåten, Madleen, med et internasjonalt mannskap på 12 medlemmer – aktivister som seilte mot Gaza første juni, deriblant svenske Greta Thunberg, ledet av organisasjonen Freedom Flotilla (red. anm.), ble tatt til fange av det israelske forsvaret i internasjonalt farvann.
Sumud-konvoien gir nytt liv til en tidligere transnasjonal konvoi – som en glemt historisk taktikk for panafrikansk og global antikolonial solidaritet.
Historisk tilbakeblikk
Fakta
Ghana var det første landet i Afrika som ble avkolonisert fra Europa i 1957. Francis Kwame Nkrumah var en ghanesisk politiker, politisk teoretiker og revolusjonær. Han var statsminister for Gullkysten fra 1952 til 1957, da landet oppnådde uavhengighet fra Storbritannia. Deretter ble han den første statsministeren og senere presidenten i Ghana, fra 1957 til 1966 (kilde: Wikipedia)
Det var den 6. desember 1959 at 18 medlemmer av «Sahara Protest Team» startet den 3500 km lange reisen fra Accra i det nylig uavhengige Ghana til oasebyen Reggane i den franske kolonien Algerie (i Sahara-ørkenen). Parallelt med sine brutale forsøk på å undertrykke antikoloniale nasjonaliststyrker under den algeriske uavhengighetskrigen, hadde den franske regjeringen også annonsert sin intensjon tidligere samme år om å begynne å bruke den overveiende amazigh-regionen i det algeriske Sahara som teststed for landets atomvåpenprogram. Ghanas første statsminister etter frigjøringen, Kwame Nkrumah, forklarte prøvesprengningene som et paradigmatisk eksempel på en fremvoksende «atomimperialisme», der den kalde krigen drev frem militariseringen av kolonimaktene og truet muligheten for selvbestemmelse for afrikanske folk på hele kontinentet. Konvoiens direkte aksjon utfoldet seg i tillegg til asiatiske og afrikanske staters innsats i FNs generalforsamling for å forhindre disse prøvesprengningene.
De ghanesiske nedrustningsprotestene, organisert av Ghana Council for Nuclear Disarmament, inkluderte også aktivister fra Nigeria og Basutoland (Lesotho), samt de amerikanske borgerrettighetsorganisatorene Bayard Rustin og Bill Sutherland, som var anti-atomvåpen- og anti-apartheid-aktivister fra Storbritannia og Frankrike. Den amerikanske pasifisten A. Muste minnes at folkemengdene som sto langs den første etappen av konvoiens reise fra Accra til Kumasi «ropte 'Frihet!' og 'Sahara-teamet!' mens den enorme lastebilen og Land Roverne rullet forbi.» Protesten var like viktig som selve destinasjonen. Den planlagte ruten gikk fra det uavhengige Ghana gjennom de franske koloniene Øvre Volta (Burkina Faso), Fransk Sudan (Mali) og til slutt inn i det algeriske Sahara, og de politiske grensene som markerte kontinentets ufullstendige avkolonisering.
Deportering av konvoideltakere
Den egyptiske regjeringens pågående internering og deportering av konvoideltakere og ved ikke å gi konvoien tillatelse til å passere gjennom landet – er i likhet med forløperne – den undertrykkelsen som protestgruppen møtte den gang.
Medlemmer av protestgruppen ble arrestert av fransk politi og paramilitære styrker da de krysset grensen til Øvre Volta sent i desember 1959. De gjorde flere forsøk på å fortsette, men ble gjentatte ganger arrestert og deportert tilbake til Ghana, helt til de til slutt ble tvunget til å oppgi sine anstrengelser i januar 1960. Akkurat som forsøkene fra franske koloniale tjenestemenn på å blokkere protestgruppens vei fremover, som dramatiserer det vedvarende kolonistyret på kontinentet, har også den egyptiske regjeringens forsøk på å begrense konvoien hatt lignende konsekvenser. Egypt har opprettholdt den delikate
balansen mellom den utbredte folkelige støtten for palestinsk frigjøring og sin langvarige interesse i å bevare posisjonen som alliert med vestlige interesser i regionen.
Stilt overfor undertrykkingen som demonstrantene møtte ved sine første forsøk i 1960, argumenterte arrangørene for at ytterligere motstand mot atomimperialisme også krevde at konvoiens taktikk ikke bare måtte utføres av et team av erfarne aktivister, men også i mye større skala. Kwame Nkrumah formulerte selv den mest ambisiøse versjonen av sin visjon på «Positive Action Conference» i 1960, der han etterlyste «et ikke-voldelig forsøk på å fortsette mot området for testing av Algeries atomvåpenprogram» som skulle samle afrikanere fra hele kontinentet. «Da ville det ikke spille noen rolle,» fortsatte han, «om ikke en eneste person noen gang nådde fram til stedet. For effekten av at hundrevis av mennesker fra alle hjørner av Afrika og utenfra krysser de kunstige barrierene som deler Afrika, og risikerer fengsling og arrestasjon, ville være en protest som det franske folket og resten av verden ikke kunne ignorere.»
I det øyeblikket vaklet Kwame Nkrumahs oppfordring til å iscenesette en slik demonstrasjon av kontinentalt folkelig fellesskap. I møte med økende skepsis til effektiviteten av ikkevoldelig motstand, en motstand som krystalliserte seg i kjølvannet av Sharpeville-massakren (som fant sted 21. mars 1960 i Sharpeville, Sør-Afrika, hvor politiet åpnet ild mot en fredelig demonstrasjon mot apartheidens passlover, noe som resulterte i 69 drepte og 180 sårede, red. anm.), samt den uforsonlige franske volden i kolonitidens Algerie.
I dag, når vi er vitne til den transnasjonale deltakelsen av tusenvis av mennesker som har sluttet seg til Sumud-konvoien under banneret av pan-arabisk solidaritet, kan vi se både en folkelig irettesettelse av neokoloniale forhold og en kritikk av elitene som fortsetter å begrense solidariteten med Palestina. Samtidig kan vi ane konturene av et gjenoppstått kontinentalt folkelig fellesskap.
Først publisert 20.06.2025 av Africa is a Country.