Mens fordrevne personer ofte blir sett gjennom sårbarhetens linse, framstilles gründere som selve personifiseringen av det nyliberale idealet – modige risikotakere drevet av profitt og økonomisk suksess. Våre møter med kvinner som hadde flyktet fra den pågående krigen i Sudan til et naboland – et land som har tatt imot et betydelig antall sudanske flyktninger, og hvor disse kvinnene hadde etablert ulike mikro- og småbedrifter – nyanserte vårt syn både på flyktning-tilværelsen og entreprenørskap. De gripende historiene de delte med oss i oktober 2024 – 18 måneder etter krigsutbruddet – avdekket de rike og komplekse betydningene som bedriftseierskap kan ha i eksil. Gjennom ordene deres og den daglige rytmen i aktivitetene vi observerte, var det innvevd fortellinger om motstandskraft og etableringen av nye hjem, som viste hvordan entreprenørskap får nye betydninger i fordrivelsens skiftende landskap.
Den nådeløse krigen som brøt ut i april 2023, rykket familier fra alle samfunnslag opp med roten, og tvang dem til å flykte uten stort mer enn noen klær og litt sparepenger. Blant de 3,5 millioner menneskene som søkte tilflukt i regionen, var Maryams familie. De hadde tidligere bodd i et øvre middelklasse-område i Khartoum – helt til bombene falt, og flukten ble eneste utvei. Da de ankom nabolandet, til en by Maryam tidligere hadde besøkt, men aldri forestilt seg å bo i, sto de overfor den krevende oppgaven med å bygge opp livet på nytt. I begynnelsen klamret mange fordrevne sudanere seg til håpet om en rask retur, og trodde krigen bare ville vare i dager eller uker.
Men etter hvert som konflikten ikke viste tegn til å avta, snarere tvert imot, ble familiene tvunget til å tilpasse seg. De måtte manøvrere seg gjennom lokale restriksjoner på arbeid og næringsvirksomhet, og samtidig kjempe for å sikre seg et levebrød. For mange ble pengeoverføringer fra slektninger i Gulfen, Europa eller USA en livline som dekket grunnleggende behov, mens det vedvarende eksilet begynte å tynge.
Kvinner vi snakket med, fortalte at det virket vanskeligere for menn å finne arbeid eller starte egne virksomheter. Menns tradisjonelle rolle som forsørgere, dypt forankret i sudansk kultur og familielov, gjorde at de lette etter forretningsmuligheter som kunne gi familien et anstendig livsgrunnlag – muligheter som ofte krevde betydelig startkapital. Uten tilgang til slike ressurser valgte enkelte menn å heller vende tilbake til Sudan, og etterlot sine familier i vertslandet.
Sudanske kvinner, derimot, blir i hovedsak sett på som omsorgspersoner i familien, og de som har lønnet arbeid, har lovfestet rett til å beholde inntekten selv. Det gjør at selv kvinner som har råd til det, ofte blir fritatt fra forventningen om å forsørge husholdningen økonomisk. Denne dynamikken så ut til å åpne opp flere muligheter for kvinner til å drive næringsvirksomhet, fordi de kan begynne i det små. Noen bygger også forretningen rundt omsorgsrollen sin med hjemmebaserte bedrifter.
Økonomiske, sosiale og kulturelle faktorer påvirker hvor fordrevne sudanske familier slår seg ned i regionen. Kvinnene vi snakket med, tilhørte middelklasse eller øvre middelklasse, og hadde bosatt seg i nabolag med samme klasseidentitet. Der fant de også en voksende sudansk diaspora, som tilbød et marked for sudanske produkter og tjenester. Kvinnenes bedrifter omfattet restauranter med tradisjonell sudansk mat, butikker med sudanske varer, og skjønnhetssalonger for hud, hår og henna. I tillegg produserte kvinner med småbedrifter hud- og hårprodukter, kosmetikk, sudanske parfymer, bakhoor (røkelse) og kunst. Noen brukte sosiale nettverk og sosiale medier for privatsalg, mens andre leide plass i gallerier – som det Maryam driver – eller solgte produktene sine på de mange basarene organisert av andre sudanske flyktninger i området. Galleriene fungerer som permanente utstillingslokaler for hjemmelagde produkter, og drives ofte av en kvinne med arbeidstillatelse. Vi snakket også med kvinner som organiserte basarer og sudanske moteshow, samt en som hadde startet en sudansk skole.
Å håndtere tap
For fordrevne sudanske kvinner fra middelklassen og den øvre middelklassen er entreprenørskap mer enn et middel for økonomisk overlevelse – det er et pusterom fra krigens grusomheter, og gir en ny følelse av mening. For mange kvinner, som for Maryam, ble det å starte en bedrift en avgjørende form for mestring i en opprivende situasjon. Eieren av en familiedrevet sudansk restaurant fortalte at den hadde gitt både henne og andre i familien en etterlengtet følelse av mål og mening, og fungerte som en distraksjon fra sorgen og sjokket etter krigen. Nå finner hun tilfredsstillelse i det daglige arbeidet, som hun innrømmer er både slitsomt og økonomisk krevende – men hun elsker det, og den psykiske helsen hennes har blitt bedre.
Å drive en virksomhet har også ført til merkbare helsegevinster. «Jeg tar ikke sovetabletter lenger», fortalte en kvinne, «fordi jeg har funnet balansen igjen og åpnet den sudanske skolen vår.» På lignende vis fortalte en restauranteier og firebarnsmor hvordan hun i starten ble helt oppslukt av tankene på Sudan og alt hun hadde mistet – det tappet henne for krefter og distanserte henne fra barna. Men restauranten ble et ankerpunkt som flyttet fokuset hennes fra sorg til nåtid. Hun trengte ikke lenger sovetabletter, fordi hverdagens krav etterlot lite rom for grublerier om krigen eller bekymringer for slektninger som fortsatt var i Sudan. Nå dreier prioriteringene hennes seg om barna, kundene og å utvikle driften.
Disse virksomhetene er mer enn økonomiske foretak; de fungerer som tilfluktssteder der sudanske kvinner skaper en følelse av hjem i eksil. Maryam fortalte at hennes galleri er et fristed for kvinner som opplever diskriminering i vertslandet – et rom hvor de kan møtes, utveksle nyheter, le sammen og bygge fellesskap over en kopp kaffe eller te.
Maryam beskriver galleriet sitt som et lite Sudan – et hjem borte fra hjemmet. Ordene hennes gjenspeiler historiene til mange andre kvinner, og understreker hvordan disse virksomhetene hjelper kvinnene med å håndtere sin nye virkelighet. De viser hvordan entreprenørskap kan bli et redskap for motstandskraft og fellesskapsbygging. Bedriftene, enten de drives hjemmefra eller gjennom utsalgssteder, spiller en viktig rolle i å gjenopprette emosjonell og psykisk balanse. De gir håp, mening og en lengsel etter fornyelse og vekst – i manges øyne et tegn fra Gud på at denne tiden med smerte og omveltning kan lede til suksess og blomstring.
Forhandlinger om klasseprivilegier og status
At de har muligheten til å starte bedrifter, som en måte å takle de emosjonelle konsekvensene av krig og fordrivelse på, vitner om disse kvinnenes privilegerte posisjon. Selv om familiene deres ble hardt rammet av krigen i Sudan, og mistet både inntekt og oppsparte midler, bidro pengeoverføringer til å dekke grunnleggende behov. De som kan motta slike overføringer, har ofte hatt en høyere økonomisk status før de ble fordrevet. Disse støttemekanismene bidrar til å dempe de økonomiske belastningene som følger med tvungen migrasjon.
Mens mannlige familiemedlemmer møtte utallige utfordringer i forsøket på å skaffe en inntekt, var det pengeoverføringer som holdt husholdningene gående. Kvinners inntekter fra egen virksomhet gjorde det mulig å dekke ytterligere behov for seg selv og barna. For noen ga denne ekstrainntekten en grad av økonomisk uavhengighet og frihet til å kjøpe «luksusvarer» uten å belaste familiens knappe ressurser. Med luksus siktet de til klær, parfyme, sminke og kostbart servise, eller muligheten til å gå ut og være sosial med venner. Dette gjenspeiler kvinnenes sterke ønske om å gjenvinne sin klasseidentitet. Slike utgifter var viktige for deres psykiske og sosiale velvære, og bidro til en følelse av kontinuitet, normalitet og «hjem» i en kontekst preget av voldelige brudd med fortiden.
Deres evne til å videreføre deler av livsstilen fra før krigen gjennom gründervirksomhet viser at klasse ikke bare er en strukturell kategori, men også et konkret fenomen som fortsetter å forme ambisjoner, selvbilde og mestringsstrategier etter krig og tvungen forflytning.
Klasse er ikke en statisk konstruksjon, men en bevegelig størrelse som forhandles om når mennesker krysser territorielle og kulturelle grenser. Samtidig som kvinnene jobbet hardt for å opprettholde en viss klasseposisjon, måtte de også navigere i og utøve klasse i sine nye, lokale kontekster. Iblant utfordret de tradisjonelle begreper om middel- og overklasseidentitet. Noen engasjerte seg i forretninger som i Sudan ville blitt ansett som upassende for kvinner fra deres samfunnslag, men inntektene fra disse virksomhetene gjorde det mulig å kjøpe varer som fungerte som klassesymboler. Selv om de befant seg i økonomisk usikkerhet og hadde «mistet alt», kunne de fortsatt bruke sine sosiale nettverk til å få pengeoverføringer, starte virksomheter og få tilgang til markeder.
Historien til disse sudanske kvinnene avdekker ikke bare den utvidede betydningen entreprenørskap har fått i livene deres, men også de vedvarende økonomiske avhengighetsforholdene de må navigere i. Noen tjener mer enn sine ektemenn, noe som peker på nyvunnen selvstendighet og endringer i kjønnsdynamikken i hjemmet. Men avhengigheten av pengeoverføringer holder dem i en sårbar posisjon. I tillegg er det ofte usynlig omsorgsarbeid utført av andre kvinner som gjør det mulig for dem å drive forretningene sine. Utover å bidra til økonomisk overlevelse, framstår bedriftseierskap i en kontekst med krig og eksil som en kompleks og dypt kjønnet erfaring – en erfaring som omformer klasseidentiteter og utfordrer en reduktiv målestokk på suksess.
Gjennom å framheve de ikke-økonomiske sidene ved å drive næringsvirksomhet i eksil, beriker erfaringene til sudanske kvinner den akademiske litteraturen om entreprenørskap blant innvandrere. Tilfellet deres kaster ikke bare lys over de ofte oversette entreprenørreisene til fordrevne personer, men viser også hvordan det å eie en bedrift kan være både en form for motstandskraft og en strategi for å forhandle om kjønn og klasse i vertslandet.
___________________________________________________________________
Opprinnelig publisert av African Arguments 5. juni 2025
Denne artikkelen inngår i serien The Sudan War, som er et samarbeid mellom Center for Economic, Legal, and Social Studies and Documentation – Khartoum (CEDEJ-K), Sudan-Norway Academic Cooperation (SNAC) og African Arguments – Debating Ideas. Gjennom temaer som utforsker krysningspunktene mellom krig, fordrivelse, identitet og kapital, løfter sudanske forskere – mange av dem selv fordrevet – fram sine egne erfaringer, de særegne dynamikkene i krigsrammede samfunn, og mulige framtider for disse samfunnene.