Da jeg flyttet til Sør-Afrika i 2021, var landet rangert blant de dødeligste stedene i verden å være kvinne. Med et av de høyeste tallene på femicid – kvinnedrap – globalt, hadde regjeringen i slutten av 2019 erklært at kjønnsbasert vold utgjorde en nasjonal krise. På tidspunktet da det ble kjent, var mediene fulle av historien om den 19 år gamle studenten Uyinene Mrwetyana, som ble voldtatt og drept av postbetjent Luyanda Botha, under et besøk på postkontoret.
Tall fra Sør-Afrikas politi for 2018–2019 viste senere at én kvinne ble drept hvert tredje time. En venn i Nairobi som bekymret seg for sikkerheten min, tilbød seg å komme. «Bare for noen uker», sa hun, «til du har funnet deg til rette.»
Fire år senere er jeg tilbake i Kenya, hvor en pågående kvinnedrapskrise har nådd den internasjonale nyhetsdekningen. En venn har fortalt at en kvinnelig kollega i Sveits vurderte å flytte til Nairobi for å fortsette karrieren der, men nå er usikker: Landet er ikke et trygt sted for kvinner, sier overskriftene.
Judy Ngina, kjønnsforsker ved Johns Hopkins University i USA, leder en pilotstudie om femicid i Kenya og Tanzania. Studien skal identifisere hull i eksisterende lover, utfordringer ved rettsforfølgelse og hindringer overlevende møter når de søker rettferdighet. «Det er faktisk mer enn én kvinne om dagen», sier hun. «Men du kan ikke telle ‘kommapersoner’, så funnene må si ‘én kvinne blir drept hver dag’.»
På grunn av mangelen på en samlet nasjonal oversikt finnes det varierende statistikker om kvinnedrapsraten i Kenya, men alle tegner et blodig bilde. Ifølge Citizen TV Kenya viste en rapport fra Kenyas nasjonale polititjeneste (NPS) i april at det i snitt blir drept 44 kvinner i landet hver måned – mer enn én hver dag. NPS-rapporten, som ble levert til presidentens nyopprettede arbeidsgruppe mot kjønnsbasert vold, registrerte også at 129 jenter og kvinner, fra babyer til eldre, ble drept i løpet av årets tre første måneder.
Til sammenligning var det «bare» 127 rapporterte kvinnedrap i hele 2024. Selv om Kenya ikke samler inn data om femicid som en egen forbrytelse, fant NPS at 60 prosent av rapporterte drap på kvinner og jenter ble begått av familiemedlemmer. Flertallet av disse drapene fant sted i offerets hjem. Offentlig rom er det nest vanligste åstedet og står for 20 prosent av tilfellene, mens 15 prosent av drapene skjedde i isolerte områder. «Denne volden ligner nå et land i krig mot sine kvinner», med kamplinjer trukket over hjem og gater.
«Det er skremmende å være kvinne i Kenya akkurat nå», sier Ngina. «Mens de fleste rapporterte femicid-tilfeller blir begått av partnere, ser vi også at følelsen av utrygghet generelt øker, selv på offentlige steder.»
En økning i femicid, drap på kvinner eller jenter på grunn av deres kjønn, sammenfaller ofte med en økning i normaliseringen av andre former for vold mot kvinner, inkludert seksuell trakassering, voldtekt og kjønnsbasert netthets. «Femicid er ofte ikke den første voldshandlingen», sier Ngina.
«Hvis vi avskrekker kvinner fra å rapportere om voldshendelser, bygger disse seg opp til drap.» Ngina forteller også om en nylig hendelse der en ung kvinne ble dopet ned og utsatt for overgrep på bussen fra Nairobi til Mombasa. Da hun våknet opp på et sykehus, sjokkert og forvirret, prøvde helsepersonell å overtale henne til å ikke rapportere saken.
En lang liste med statlige organer og forkortelser
Etter intens lobbyvirksomhet fra sivilsamfunns- og feministgrupper som organiserte seg under banneret #EndFemicideKE, ble president William Rutos tekniske arbeidsgruppe mot kjønnsbasert vold opprettet i januar – ett år etter at kenyanske kvinner og deres støttespillere gikk ut i gatene og krevde umiddelbar handling mot kvinnedrap. Marsjene i januar 2024, som fant sted etter de brutale drapene på Rita Waeni (20) og Starlet Wahu (26) i korttidsleiligheter i Nairobi, krevde at kenyanske myndigheter skulle erklære femicid for en «nasjonal krise» – en betegnelse som ville tvinge myndighetene til å iverksette en resolutt og koordinert respons, bevilge krisemidler og utstede direktiver til innenriks-, helse-, justis- og utdanningsdepartementene for å håndtere krisen raskest mulig.
I stedet føyer arbeidsgruppen seg til en lang liste med statlige organer og forkortelser som har fått i oppgave å redusere kjønnsbasert vold i landet. Disse inkluderer riksadvokatens kontor, departementets avdeling for likestilling og positiv særbehandling, Direktoratet for bekjempelse av kjønnsbasert vold, Nasjonalt senter for kriminalitetsforskning og Nasjonal handlingsplan for forebygging og respons på kjønnsbasert vold.
I realiteten skorter det ikke på gode ideer for å få bukt med kvinnedrap eller kjønnsbasert vold i Kenya; det kenyanske kvinner mangler er aktører fra myndighetene som virkelig kjemper for saken.
Mangel på data
I forbindelse med denne artikkelen snakket jeg med en annen forsker, «Pendo», som ba om å få være anonym. Hun forklarte at allerede i november 2020, åtte måneder inn i pandemien, fulgte forskere, beslutningstakere og sivilsamfunnsaktører med på en andre pandemi. Denne skjulte pandemien, eller «skyggepandemien» som FNs organisasjon for likestilling og kvinners rettigheter kalte den, rammet jenter og kvinner, og førte til en økning i alle typer kjønnsbasert vold, særlig vold i hjemmet.
Eskalerende voldsmønstre som følge av hjemme- karantene og det mentale stresset under pandemien, gjorde det urovekkende tydelig at hjemmet ofte er det farligste stedet for jenter og kvinner. Som svar på denne skyggepandemien forklarte Pendo at en gruppe menneskerettsorganisasjoner samarbeidet med Kenyas departementsavdeling for likestilling og positiv særbehandling for å foreslå et initiativ som skulle forbedre innsamlingen og delingen av data om kjønnsbasert vold. Informasjonsdelingsnettverket skulle gi sanntidsdata om hendelser relatert til kjønnsbasert vold, ofrene og gjerningspersonene
«Uten data er det bare en fortelling», sier Pendo, som selv deltok i arbeidet.
Dette prosjektet ville utvilsomt ha styrket Kenyas fragmenterte system for rapportering og sporing av kjønnsbasert vold.
For tiden er rapportering spredt over flere institusjoner som samler både administrative og private data, blant andre Kenyas nasjonale statistikkbyrå, Forbundet for kvinnelige jurister i Kenya, Riksadvokatens kontor, Nasjonal kjønns- og likestillingskommisjon, Direktoratet for kriminaletterforskning, FNs befolkningsfond, FNs organisasjon for kvinners rettigheter og likestilling, samt hjelpelinjen Healthcare Assistance Kenya.
Denne fragmenteringen begrenser hvor bredt data deles eller brukes, samtidig som det hindrer en koordinert nasjonal respons. Det foreslåtte systemet for datainnsamling og analyse skulle være utformet for å identifisere og adressere begrensninger i «responsen på kjønnsbasert vold på individ-, institusjons- og lokalsamfunnsnivå», ifølge Pendo.
«Det er vanskelig å følge sakene fra de blir rapportert og gjennom hele rettssystemet», legger hun til.
Drapsmenn usynliggjøres
«Hvis en kvinne oppsøker en politistasjon for å anmelde kjønnsbasert vold, og hun er så heldig å møte en forståelsesfull politibetjent eller en dedikert avdeling for slike saker, blir rapporten skrevet for hånd og lagt i en mappe på stasjonen. Når ofre må møte opp personlig på en politistasjon, velvitende om at forklaringen deres vil bli håndskrevet og oppbevart i en offentlig bygning, føles risikoen for eksponering, represalier eller innblanding i saken spesielt presserende. Håndskrevne rapporter som denne samles opp ved den lokale politistasjonen før de sendes videre til Riksadvokatens kontor i Nairobi, som fører en nasjonal database over kriminalitet.
Tilgang til denne databasen er ikke offentlig, bortsett fra i Riksadvokatens årlige rapporter, som ikke navngir gjerningspersoner. Det har fått enkelte til å spørre: «Hvor er drapsmennene?»
Hadde prosjektet fra koronaperioden blitt gjennomført, ville Kenya nå hatt fire år med samlede data som politisk kunnskapsgrunnlag for å bekjempe en nasjonal kvinnedrapskrise. Enten det skyldes manglende politisk vilje eller konkurrerende finansieringsprioriteringer, ble ikke prosjektet realisert. Og uten en nasjonal kriseerklæring, forklarer Pendo, mangler departementsavdelingen midler til å drive slike programmer på egen hånd. «Det betyr at vi er avhengige av folk som Bill og Melinda Gates.»
«Å sikre økt datadeling og analyse av kjønnsbasert vold og kvinnedrap er et utrolig enkelt og oppnåelig tiltak for myndighetsaktører– som virkelig ønsker endring»
En slik database ville ha bidratt til å identifisere voldsmønstre og vaneforbrytere med høy risiko for å begå kvinnedrap, og dermed til å hjelpe med å holde kvinner trygge og i live. Analyse av statistikk om kjønnsbasert vold og kvinnedrap ville også gitt innsikt i et politisk spørsmål som er lite utforsket, slik at aktører på feltet kan kontrollere og begrunne sine tiltak.
Selv om en sentralisert nasjonal database ennå ikke er en realitet, har vi allerede nok data til å handle. Når 60 prosent av kvinnedrapene i verden begås i hjemmet, av familiemedlemmer eller partnere, innebærer det å bekjempe Kenyas kvinnedrapskrise også å rette søkelyset mot familien som en arena for vold. Politi- og rettssystemer er utilstrekkelige for å møte utfordringen med å gjøre hjemmene våre til trygge steder for kvinner og jenter. Å feste sin lit til politi og rettsvesen som de eneste eller fremste aktørene, er å fraskrive seg ansvar og blindt fornekte arbeidet som virkelig kreves, for å bygge og pleie trygge sunne og støttende hjem i patriarkalske samfunn.
Som Andrea Smith skriver i The Revolution Starts at Home (2011): «Spørsmålet er ikke om en overlevende burde ringe politiet, men heller hvorfor vi ikke har gitt overlevende noe annet alternativ enn å ringe politiet.»
Opprinnelig publisert 29. mai 2025 av Africa Is a Country