Beslutningen til den amerikanske presidenten Donald Trumps administrasjon om å suspendere bistanden og stenge ned USAID-byrået har sendt sjokkbølger over utviklingsbransjen. I 2024 gikk nesten en tredjedel av de 41 milliarder dollarene i amerikansk bistand til Afrika, og bidro til å støtte ulike sektorer fra helsevesen til utdanning og sanitærforhold.
Men mens hjelpeorganisasjoner ringer i alarmklokkene og myndighetspersoner vrir hendene sine over suspenderte programmer, går vi glipp av det større bildet: Afrikas fortsatte avhengighet av utenlandsk bistand er et valg, ikke en nødvendighet. Kontinentet vårt ligger på toppen av noen av verdens største reserver av nettopp de mineralene som vil drive fremtiden, men vi er fortsatt fanget i sykluser av bistandsavhengighet. Det er på tide å endre det.
La oss være tydelige på hva som står på spill. Den demokratiske republikken Kongo leverer 70 prosent av verdens kobolt – den essensielle ingrediensen i batterier til elektriske biler. Sør-Afrika produserer 75 prosent av verdens platina og 50 prosent av palladium. Mosambik og Madagaskar har noen av de største grafittforekomstene globalt. Zimbabwe har de største forekomstene av cesium, et kritisk viktig metall som brukes i GPS- og 5G-systemer.
Mer enn bare steiner og metaller, disse er og nøkkelen til den globale overgangen til ren energi. Hvert elektrisk kjøretøy, solcellepanel og vindturbin er avhengig av mineraler som Afrika har i overflod.
«Regnestykket er irriterende: Vi selger rå kobolt for 26–30 dollar per kg, mens bearbeidede materialer av batterikvalitet innbringer 150–200 dollar.»
Likevel er vi her og fortsatt eksporterer vi råvarer som vasaller fra kolonitiden, mens vi ber om hjelp fra de samme landene som tjener på ressursene våre. Regnestykket er irriterende: Vi selger rå kobolt for 26–30 dollar per kg, mens bearbeidede materialer av batterikvalitet innbringer 150–200 dollar. Vi gir bort mer enn 80 prosent av verdikjeden til utenlandske prosessorer og produsenter. Dette er ikke bare dårlig forretning – det er økonomisk feilpraksis.
Det globale batterimarkedet alene vil nå 250 milliarder dollar innen 2030. Sektoren for fornybar energi vokser i et halsbrekkende tempo, med solcelleinstallasjoner som øker med 26 prosent årlig.
Afrikas mineralrikdommer representerer tydeligvis vår generasjons største økonomiske mulighet. Men i stedet for å posisjonere oss for å fange denne verdien, diskuterer vi hvordan vi skal tette hullene som er etterlatt av suspenderte bistandsprogrammer.
Kritikere vil si at vi mangler infrastruktur, ekspertise og kapital til å bearbeide disse mineralene selv. De har rett – foreløpig. Men det er nettopp her vi bør investere ressursene våre og fokusere vår politiske vilje. Kineserne forsto dette for flere tiår siden, og det er derfor de har brukt nesten 58 milliarder dollar på å sikre kontroll over kritiske mineralforsyningskjeder over hele Afrika. De så fremtiden mens vi var opptatt med å fylle ut bistandssøknadsskjemaer.
Løsningen er ikke komplisert, men utfordrende. Vi må bygge prosesseringsanlegg, ikke bare utvinningssteder. Vi må etablere spesielle økonomiske soner med mineralforedling, ikke bare eksportterminaler. Vi må investere i forsknings- og utviklingsanlegg som kan tilpasse og forbedre prosesseringsteknologier. Viktigst av alt, vi må tenke og handle regionalt.
Se for deg et initiativ for batterimaterialer i det sørafrikanske utviklingssamfunnet, der land samler ressurser og ekspertise for å bygge integrerte verdikjeder. Se for deg et østafrikansk rammeverk for samarbeid om sjeldne jordartsmetaller som gjør vår mineralrikdom om til høyteknologiske produksjonsmuligheter. Dette er ikke drømmer – de er tapte muligheter hver dag vi fortsetter som vanlig.
De som kritiserer på grunn av miljøet vil si at gruvedrift er skittent og ødeleggende. De tar ikke feil om risikoen, men de tar feil om løsningen. Svaret er ikke å la mineralene våre ligge i bakken; det er å sette våre egne høye standarder for bærekraftig utvinning og prosessering. Vi kan bygge en gruve- og prosesseringsindustri som beskytter miljøet vårt og gagner lokalsamfunnene våre. Det må vi, fordi alternativet er å se utenlandske selskaper gjøre det på sin måte mens vi håndterer konsekvensene.
«Den nåværende krisen må tjene som vår katalysator for transformasjon. Hver suspenderte bistandsdollar bør drive oss til å utvinne tidoblet verdi fra våre mineraler».
Det vi trenger nå er politisk mot og enhet i formålet. Vi trenger ledere som kan se utover neste valgperiode og se for oss et Afrika som finansierer sin egen utvikling. Vi trenger bedriftsledere som kan bygge prosesseringsanlegg i stedet for eksportterminaler. Vi trenger utdanningsinstitusjoner som utdanner kjemiingeniører og metallurger i stedet for bistands- og programadministratorer.
Den nåværende krisen må tjene som vår katalysator for transformasjon. Hver suspenderte bistandsdollar bør drive oss til å utvinne tidoblet verdi fra våre mineraler, og hver diplomatisk lettelse bør styrke vår besluttsomhet om å bygge afrikanske løsninger. Valget er klart: Vi kan bruke de kommende tiårene på å diskutere bistandsbudsjetter, eller vi kan endelig ta kontroll over vår skjebne gjennom strategisk utvikling av vår mineralrikdom.
Det er på tide at Afrika forvandles fra verdens råvarelager til sitt eget produksjonskraftverk. Ved å gjøre vår mineralrikdom om til varig velstand, kan vi gjøre utenlandsk bistand til det den burde ha vært hele tiden: unødvendig.
Leserinnlegget er oversatt og reprodusert av redaksjonen i www.afrika.no; med tillatelse fra forfatteren selv.