Midt i rekken av presidentordrer utstedt av USAs president Donald Trump – alt fra å gjeninnføre plastsugerør, gi Mexicogolfen nytt navn og erklære at bare to kjønn eksisterer – ga ett ordre spesielt gjenklang; presidentordren «Addressing Egregious Actions of the Republic of South Africa», som inkluderte politikk om at «USA ikke skal gi bistand eller assistanse til Sør-Afrika» og at «USA skal fremme gjen-bosetting av afrikanerflyktninger usatte for regjeringsstøttet rasebasert diskriminering, inkludert rasemessig diskriminering».
Reaksjonen av kunngjøringen om at afrikanere (det hvite mindretallet red.anm) – historisk sett begunstigede av apartheidpolitikken, som inkluderte den mest grove statsstøttede fratagelsen av stemmeretten – nå selv ville bli stemplet som flyktninger, varierte fra latterliggjøring til entusiasme.
Blant Trumps betydelige base blant konservative afrikanere, var det en selvtilfreds begeistring etter det de leste som en anerkjennelse av klagene deres om at de ble truet, marginalisert og i fare for å miste landet sitt. Disse klagene har særlig blitt oppildnet og fremmet de siste årene av afrikanernes rettighetsgruppe AfriForum, som har fremmet en narrativ om hvitt folkemord i mange år.
«AfriForum avviste Trumps tilbud og sa at de fortsatt er forpliktet til landet. Utenom det konservative mindretallet av Trump-tilhengere – møtte presidentordren reaksjoner som spenner fra latterliggjøring til avsky. Regjeringen, politiske partier og sivilsamfunnsgrupper har fordømt det som en feilaktig fremstilling av sørafrikansk politikk og virkelighet. Stilt overfor den sterke motreaksjonen i landet avviste AfriForum Trumps tilbud, og sa at de fortsatt er forpliktet til landet, men de ga ANC-regjeringen skylden for Det hvite hus sin fiendtlighet.
Det er i stedet et kynisk trekk å fremstille seg selv som forsvarer av hvite mennesker «i kamp mot et angivelig hevngjerrig svart flertall». Dette lar Trump appellere til nativistiske konservative som normalt forakter flyktningeinntak i USA, men som vil gjøre et unntak når de aktuelle flyktningene er hvite og kristne.
(Nativisme brukes om en ideologisk posisjon der egen gruppe, «innfødte», settes opp mot og over dem man anser at kommer utenfra red.anm)
Sør-Afrika gir ham en praktisk «casestudie» for å støtte egne argumenter om farene ved woke- politikk og behovet for å beskytte den vestlige sivilisasjonen. Ved å tilby fristed til afrikanere signaliserer Trump at hans Amerika vil tjene som et fristed for de som ser ut og tenker som hans kjernevelgere, selv om det smeller døren igjen for andre.
Geopolitisk sett er den utøvende presidentordren i tråd med Trumps nasjonalistiske ideologi og bygger opp om hans mål om å isolere motstandere. Ordren stiller et påstått forsvar av en hvit sørafrikansk minoritet opp mot en bekreftelse av USAs støtte til Israel. Den fordømmer Sør-Afrikas «aggressive holdninger overfor USA og dets allierte, inkludert å anklage Israel, ikke Hamas, for folkemord i Den internasjonale domstolen».
Trump ønsker tydeligvis å bli sett på som en som straffer Sør-Afrika for å reise sak mot Israel. I denne forbindelse brukes afrikanere som er farmere, som brikker i et mye større geopolitisk spill. Ironien i å skape en falsk klasse av flyktninger, samtidig som situasjonen på Gazastripen skyver flyktninger til naboland, fordi Israel med støtte fra USA, gjorde denne til et gruslagt «rivingsplass», vil ikke hindre sørafrikanere i å kreve rettferdighet for palestinere.
I Sør-Afrika har media spilt en betydelig rolle i å sette dagsordenen rundt mord på farmere og forsterke AfriForums kampanjer. Selv om støtten til bevegelsen varierer på tvers av mediehus – mest positiv i mediehuset Maroela Media, etablert av Afriforum og paraplyorganisasjonen Solidariteit – har bevegelsen rutinemessig blitt omtalt som en «borgerrettighetsorganisasjon» i stedet for en organisasjon for afrikanernes rettigheter, og uttalelsene og kampanjene deres har fått bred mediedekning.
Det som benevnes som Farm murders får også dekning fra medier som har en tendens til å tillegge hvite dødsfall mer betydning enn svarte. Spesielt afrikaans´ medier har over mange år bidratt til en offerfortelling, og konstruert for leserne disse som et folk under beleiring. Organisasjonen er også svært dyktig til å bruke sosiale medier. Selv om de nå benekter å ha påvirket den amerikanske presidenten, ser det ut til at AfriForum har glemt hvordan de skrøt på sosiale medier om sine forsøk på å «skaffe støtte og lobbye mot rasistisk tyveri» siden 2018.
Spørsmålet om desinformasjon er relatert mediedekningen. Den sørafrikanske regjeringen har uttrykt bekymring for det de kalte Trumps «kampanje med feilinformasjon og propaganda som tar sikte på å feil-representere vår store nasjon». Ikke bare har ikke et eneste stykke land blitt ekspropriert uten kompensasjon av den demokratiske regjeringen siden 1994, men loven har ennå ikke trådt i kraft og vil være underlagt grunnloven. Ironisk nok, ved å påpeke feilinformasjonen, er ANC nå tvunget til å innrømme at tempoet i jordreformen har vært svært sakte.
Ideen om at hvite afrikanere er spesielt utsatt for voldelig kriminalitet er også feil, selv om det er en rådende fortelling i følelsesladede argumenter om et påstått hvitt folkemord, inkludert innlegg på X av Trumps «sidekick», milliardæren Elon Musk, hvis hvite og privilegerte oppvekst ser ut til å fortsette å prege hans syn på fødelandet.
Farm murders – voldelige og avskyelige som de måtte være – bør sees på bakgrunn av et massivt kriminalitetsproblem i landet. Bare i fjor ble 27 000 mennesker drept, noe som tilsvarer 45 personer per 100 000. Men statistikk viser at drapskrisen er enda mer akutt for landets svarte flertall, hvor drap er hyppigere, men får langt mindre mediedekning. Forskning indikerer at mens hvite sørafrikanere utgjør rundt 8 prosent av befolkningen, står de for mindre enn 2 prosent av drapsofrene. Og det bør legges til at hvite sørafrikanere eier 73% av all privateid jord i Sør-Afrika, selv om de utgjør i underkant av åtte prosent av befolkningen.
Ingen av statistikkene gir gjenklang i Musks billige angrep på kontroversielle politikere som Julius Malema, (parlamentsmedlem på ytre venstre fløy og grunnlegger av EFF- Economic Freedom Fighters red.anm.) hvis opphetede, teatralske retoriske stil ikke er så langt unna Trumps egen populistiske sjanger.
Hvis Trump hadde håpet at presidentordren skulle føre til underdanighet og frafall fra Sør-Afrika har responsen stort sett vært den motsatte.
Det er ingen tvil om at amerikanske sanksjoner og opphør av bistand vil ha en alvorlig innvirkning på landets økonomi og kanskje øke elendigheten spesielt for det fattige, svarte flertallet.
Hvis noe, vil dette skade USAs myke makt i Sør-Afrika og føre til at Sør-Afrika i større grad forfølger sine egne strategiske interesser innenfor BRICS-gruppen av land, og spesielt Kina, som allerede er landets største handelspartner. Det har allerede vært en nedgang i den positive oppfatningen av USA blant sørafrikanere, noe Afrobarometer-undersøkelser har vist. Dette kan også ha resonans over hele kontinentet. USA kan ikke lenger hvile på laurbærene i det stadig mer omstridte globale medierommet på kontinentet, hvor det konkurrerer med strategiske narrativ fra Kina, Russland, Tyrkia, Iran og andre utenlandske makter som søker å påvirke opinionen. Studier viser allerede at anti-amerikanske, anti-imperialistiske og muligens anti-vestlige budskap resonnerer med et betydelig antall angolanere, etiopiere, sørafrikanere og zambiere, og at disse holdningene er en sterk indikator på tiltro til kinesiske og russiske narrativ.
Trumps presidentordre som tar sikte på å straffe Sør-Afrika kan derfor på lang sikt vise seg å ha flere negative konsekvenser for USA, enn å måtte ønske en gruppe hvite flyktninger med et offerkompleks velkommen til sine bredder.
Først publisert av Africa is a Country 18.02.2025.