Bistanden kuttes, men imperiet består

Oppfordringer om å gjenvinne suverenitet kan imidlertid ikke løsrives fra bistandens historie og rollen til de ikke-statlige bistandsorganisasjonene, NGOene på kontinentet. Tiden vi nå er inne i, handler ikke bare om budsjettkutt. Situasjonen krever en grundigere forståelse av hvordan bistands- og utviklingsprogrammer har fungert som kontrollverktøy – hvordan de har uthulet afrikanske stater og erstattet politisk kamp med giverstyrte prosjekter. Bistand er mer enn en post i budsjettet – det er et maktsystem. Snarere enn å bryte med fortiden avslører disse kuttene de dypere avhengighetsstrukturene som lenge har bundet Afrika til vestlige utviklingsmodeller.

Ideen om at bistand handler om støtte eller solidaritet har alltid vært en nøye konstruert illusjon. Allerede i 2002, i artikkelen «The Missionary Position: NGOs and Development in Africa», kalte Firoze Manji og Carl O’Coill bistandsorganisasjonene for «nyliberalismens misjonerende arm» – ikke nøytrale hjelpere, men sentrale aktører i et system som restrukturerte afrikanske stater under reformens fane.

Manji og O’Coills arbeid er fortsatt relevant i dag. De avdekket hvordan strukturtilpasningsprogrammene (SAP), som ble innført av Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken på 1980-tallet, førte til kutt i offentlige utgifter og privatisering av statlige funksjoner, noe som ødela lokal infrastruktur og etterlot et tomrom som NGO-er raskt rykket inn for å fylle. Organisasjonene ble det viktigste forbindelsesleddet mellom afrikanerne og myndighetene deres, men staten var blitt erstattet av utviklingsbyråer og internasjonale givere.

Manji og O’Coill viser også at fremveksten av bistandsorganisasjoner ikke bare handlet om myk makt – det var en videreføring av kolonial kontroll med andre midler. Da afrikanske land ble selvstendige på 1960- og 1970-tallet, forsvant ikke de tidligere kolonimaktene – de fikk bare ny drakt. Imperiets åpenlyse rasehierarkier ble avløst av et nytt språk om «utvikling». På dette tidspunktet dukket det opp organisasjoner som fylte tomrommet etter kolonimaktenes tilbaketrekning.

Utviklingsdiskursen erstattet formuleringene om Vestens siviliserende oppdrag, men dynamikken med dominans og paternalisme besto. Under dekke av å hjelpe fortsatte organisasjonene å styre over afrikanske befolkninger og territorier, men nå med humanitarismens moralske autoritet.

Bistandsorganisasjoner i Afrika, for det meste finansiert av giverland utenfor kontinentet, sørget for skoler, klinikker, matprogrammer og til og med veier. Men som Manji og O’Coill viser, var det ikke snakk om en nøytral eller velment inngripen. Organisasjonene erstattet det politiske med det tekniske. De omdefinerte fattigdom som et problem knyttet til ferdigheter og ressurser, ikke som et resultat av globale ulikheter eller feilslåtte økonomiske modeller. Utvikling, som en gang var et politisk prosjekt for frigjøring og omfordeling, ble en administrativ oppgave og satt bort til utenlandsfinansierte organisasjoner.

Dette skiftet var ikke bare institusjonelt, men også språklig. Som Manji og O'Coill påpeker, ble selve språket om utvikling forvandlet. Signalord som «myndiggjøring», «kapasitetsbygging» og «deltakelse» ble strippet for politisk innhold og omgjort til apolitiske styringsverktøy. Diskursen handlet ikke lenger om rettferdighet eller strukturell ulikhet, men om effektivitet, mønsterpraksis og resultater. Utvikling var nå noe som ble gjort for folk, snarere enn sammen med eller av dem. Dette bidro til å legitimere NGO-er som nøytrale aktører, selv om de arbeidet innenfor – og bidro til å reprodusere – strukturer som skapte global ulikhet.

USAID spilte en nøkkelrolle i institusjonaliseringen av denne modellen. Det amerikanske bistandsdirektoratet har lenge vært en av de største bidragsyterne til NGO-er i Afrika. Å gi direkte økonomisk støtte til regjeringer fører med seg forventninger om transparens og politisk engasjement. Når bistandsgivere som USA og Storbritannia kanaliserte penger gjennom organisasjoner i stedet, fikk de mer kontroll og støtte på færre hindringer og mindre offentlig granskning. Dermed kunne de gjøre prioriteringer og gjennomføre utviklingstiltak uten å måtte forholde seg til statlige institusjoner.

Denne logikken råder fortsatt i dag. Selv om de politiske relasjonene mellom USA eller Storbritannia og land som Uganda, Kenya eller Etiopia blir mer anstrengte, rammer det ikke nettverket av organisasjoner som finansieres av bistandsprogrammene deres. I Uganda har USAID for eksempel finansiert hundrevis av tiltak innen utdanning, landbruk og helse. Selv om noen av disse tiltakene har gitt resultater, er de også symbolske for en utviklingsmodell som setter myndighetene på sidelinjen og behandler afrikanske borgere som mottakere og ikke aktører.

Det er derfor situasjonen nå føles både viktig og villedende. Ja, afrikanske stater må bygge opp uavhengige systemer. Men det virkelige problemet er ikke bare at pengene forsvinner, men arven de har etterlatt seg. I flere tiår har utenlandsk bistand bidratt til å flytte ansvaret fra folkevalgte regjeringer til eksterne bistandsgivere. Bistanden har avpolitisert fattigdom og institusjonalisert avhengighet, samtidig som giverne har hevdet å fremme utvikling.

Resultatet er altså ikke en modell for suverenitet, men for strukturell avhengighet. Manji og O’Coill beskriver bistandsorganisasjonene som «instrumenter for pasifisering» snarere enn mobilisering. I stedet for å gi folk styrken til å kreve rettferdighet eller endring, demper de motstand, omdirigerer den politiske handlekraften inn i profesjonalisert tjenesteyting og ender opp med å beskytte de globale systemene som skapte underutviklingen i utgangspunktet. At USA eller Storbritannia nå kutter i bistanden, endrer ikke på denne virkeligheten – den blir bare enda tydeligere. Så hva må gjøres?

Situasjonen inviterer ikke bare til å rette kritikk, men også til å velge strategi. Når bistanden forsvinner, er det presserende spørsmålet ikke hvordan vi skal erstatte den, men hvordan vi skal klare oss uten. Suverenitet kan ikke bety å bytte ut vestlige giverland med private investorer eller nye geopolitiske støttespillere. Det må bety å gjenoppbygge offentlige institusjoner, ta et oppgjør med nyliberalismens vrakrester fra SAP-tiden og stanse «NGO-iseringen» av staten. Men denne visjonen blir ikke en realitet av seg selv. Det vil kreve politisk kamp – i de afrikanske statene, i sivilsamfunnet og i globale fora. Hvis bistand bidro til å avpolitisere utvikling, betyr det å klare oss uten bistand at utvikling må gjøres politisk igjen.

NGO-modellen har overlevd bistandsstrømmene som skapte den. Den lever videre i klinikker, skoler og lokalsamfunnsprogrammer rundt om i afrikanske land – ofte gjør de et helt nødvendig arbeid, men alltid innenfor rammer som er definert av bistandsgiverne. Manji og O’Coill advarer oss mot å forveksle denne virkeligheten med frigjøring. Nå som bistandsbudsjettene krymper, handler det ikke bare om å overleve kuttene, men også om å avvise systemet som gjorde bistanden så viktig i utgangspunktet.

Opprinnelig publisert av Africa Is a Country 29. april 2025.