Få internasjonale relasjoner er så komplekse og moralsk tvetydige som forholdet mellom USA og DR Kongo. I desember 2024 besøkte daværende president Joe Biden Angola for å promotere infrastrukturprosjektet Lobito-korridoren, en jernbanelinje som skal frakte mineraler fra DR Kongo ut til verden. Det er et moderne og snedig initiativ, men også en påminnelse om en mye mørkere historie med utnyttelse, som strekker seg over hundre år tilbake i tid.
Lobito-korridoren handler om mineraler som kobolt og kobber – essensielle for elbiler og smarttelefoner, men den har en menneskelig kostnad.
Tanken er at DR Kongos ressurser lettere skal nå globale markeder, et prosjekt støttet av USA som skal motvirke Kinas økende innflytelse i Afrika. Men om vi graver litt dypere, er det vanskelig ikke å se skyggene av den samme gamle historien. Til tross for at det blir framstilt som et utviklingstiltak, risikerer Lobito-korridoren å holde liv i Kongos ressursforbannelse, der landets rikdom tjener utenlandske makter i stedet for sitt eget folk.
For å forstå disse problemene i samtiden, må vi tilbake til Berlinkonferansen i 1884–1885, da europeiske kolonimakter og USA ga den belgiske kong Leopold 2. legitimitet som overhode for den nyopprettede Fristaten Kongo.
Under kong Leopolds brutale styre ble kongoleserne utsatt for lemlestelser, voldtekter og drap i regimets jakt på profitt fra elfenben og gummi – det er anslått at ti millioner kongolesere mistet livet. Den beryktede væpnende styrken Force Publique (FP) håndhevet gummikvoter med brutale straffer – pisking, mutilering og henrettelser. Kvinner ble tatt som gisler, barn kidnappet, og de som ikke oppfylte kvotene fikk hendene skåret av, som ble en makaber valuta for å bevise at straffen var utført.
Amerikanske misjonærer og aktivister, med George Washington Williams i spissen, var blant de første som fordømte disse grusomhetene. Williams’ åpne brev til kong Leopold i 1890 var en flengende anklage, hvor han detaljert beskrev overgrepene og krevde inngripen.
Appellen hans ble møtt med stillhet, inntil en transatlantisk reformbevegelse vokste fram. Gjennom etableringen av den amerikansk-britiske Congo Reform Association i 1904, samlet aktivister som forfatteren Mark Twain, den britiske journalisten E.D. Morel, og den irske poeten og frigjøringslederen Roger Casement, offentlig støtte og presset regjeringene i USA og Storbritannia til å handle. Journalisten Morel erklærte med gru: «Jeg hadde snublet over et hemmelig samfunn av mordere, med en konge som medsammensvoren.» I 1908 ble Fristaten Kongo annektert av den belgiske regjeringen, men ble værende under kolonialt styre.
For å bekjempe protestbevegelsen mot regimet foreslo Henry Wellington Wack, en av kong Leopolds amerikanske støttespillere, å gå inn med amerikansk kapital for å nøytralisere motstanden. Finansmannen J.P. Morgan traff kong Leopold i Dover, mens industrimagnatene Thomas Fortune Ryan og John D. Rockefeller Jr. møtte ham i Brussel. Innen 1906 hadde Ryan og Daniel Guggenheims selskap American Congo Company sikret seg en 99-års kontrakt for utvinning av gummi i et område på over 10 000 kvadratkilometer, pluss en tiårig opsjon på 2000 til.
Men den amerikanske finanseliten var ikke fornøyd med å utnytte kun landoverflaten. Som eiere i selskapet Société internationale forestière et minière du Congo, eller Forminière, sikret de seg et monopol på gruvedrift over et område som dekket halve Fristaten Kongo. På sitt kleptokratiske vis sørget kong Leopold og hans belgiske allierte for at de mottok betydelige andeler fra konsesjoner og opsjoner.
Disse forretningsforbindelsene ble rullet opp i William Randolph Hearsts avis New York American i 1906, som avslørte en kabal av amerikanske finansfolk: Thomas Fortune Ryan, James D. Stillman, Edward B. Aldrich, Daniel Guggenheim, J.P. Morgan og John D. Rockefeller Jr. (Sistnevnte fra en av USA rikeste familier gjennom historien, red.anm.). Disse menneskene hadde gjort seg til de facto medhjelpere for kong Leopolds blodige imperium og skjulte rå grådighet under dekke av sivilisasjon og handel.
I dag fortsetter DR Kongos naturrikdom å tiltrekke seg moralsk tvilsomme aktører. En av dem er den israelske milliardæren Dan Gertler, som ifølge det amerikanske finansdepartementet har tappet over 1,36 milliarder dollar fra DR Kongos statskasse med sine «ugjennomsiktige» gruvedriftsavtaler. Gertler er underlagt amerikanske sanksjoner, men hans eksempel gjenspeiler likevel et mønster – der utenlandske stater forsøker å renske opp i korrupsjon uten å ta tak i den strukturelle utnyttelsen.
Dette bringer oss til Lobito-korridoren i dag, et prosjekt som lover regional velstand, samtidig som det omdirigerer Afrikas ressurser til globale forsyningskjeder. På papiret er det et praktisk jernbane- og havnenettverk som forbinder DR Kongo og Zambia med Angolas kyst. I virkeligheten er det et ekko av fortiden – og et nytt kapittel av en lang tradisjon der DR Kongos rikdommer blir plyndret utenfra.
USAs rolle blir framstilt som en motvekt til Kinas innflytelse i Afrika, og prosjektet vil sannsynligvis skape arbeidsplasser og øke handelen. Likevel er det et tilfelle av «plus ça change, plus c’est la même chose» - «jo mer som endres, desto mer forblir ting de samme» – ett århundre senere er altså historien om utnyttelsen av DR Kongo den samme som før.
Bidens visitt i desember 2024 var første gang en amerikansk president besøkte Afrika siden 2015. Nå henger usikkerheten over Donald Trumps andre periode. Vil flaggskip-prosjekter som Lobito-korridoren overleve, eller vil agendaen om å sette «USA først» også skyve prioriteringer i Afrika til side?
Om ikke kongolesiske stemmer blir hørt og inngrodde ulikheter tatt tak i, risikerer Lobito-korridoren å bli en ny glitrende kanal, men for utnyttelse, med opprinnelse tilbake til de blodige junglene i Fristaten Kongo – der ambisjonene til en belgisk konge og amerikanske forretningsinteresser var rådende.
Opprinnelig publisert av Africa Is a Country 11. mars 2025