Under og over jorden

Det har utvilsomt blitt mer risikabelt å være skeiv i Uganda at president Museveni signert en av de strengeste anti-homofililovene i verden i fjor. Flere organisasjoner har blitt tvunget til å stoppe aktivitetene sine eller operere i hemmelighet på grunn av trusselen om rettsforfølgelse.

For Amooti er det uaktuelt å sminke seg eller kle seg som hun vil offentlig. Hun har også blitt fysisk angrepet flere ganger på gaten for måten hun går på. Ugandiske journalister som skriver om skeive har også blitt banket opp av politiet som følge av loven. Utenlandske journalister har blitt deportert. Så det er greit å være på den sikre siden når en transperson, homofil og journalist skal samles.

Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim uttaler til Afrika.no at Norge opprettholder støtte til menneskerettighetsforkjempere i Uganda, inkludert støtte til skeive MR-forkjempere og organisasjoner som bistår LHBT+-miljøet med relokalisering, helsetjenester og juridisk bistand. Det er vel og bra, men hvordan er situasjonen for skeive og organisasjoner som jobber for LGTBQ+-rettigheter i Uganda i dag når medieoppmerksomheten har sluknet?

Det er en nok en solrik og het dag i Entebbe, byen hvor Uganda møter verden gjennom sin internasjonale flyplass. Jeg står midt på markedsplassen etter en frisk halvtime bakpå en boda boda – motorsykkeltaxiene som gir deg herlig aircondition med på kjøpet. Til slutt fant jeg og sjåføren i fellesskap fram til stedet hvor Amooti ba meg møte. Mest sjåføren vel og merke. Ugandere har en formidabel evne til å finne frem til plasser som hverken har adresse eller andre holdepunkter.

På markedsplassen pulserer det ugandiske hverdagslivet, hvor folk selger alt fra frukt og grønsaker til klær, sko, elektronikk og andre livsnødvendigheter. Fra små boder selges et variert utvalg av billig gatemat og bakevarer. En mann forkynner og roper ut bibelens ord med stor innlevelse. Mens jeg står og venter tilsynelatende uten noe formål, kommer en boda boda-sjåfør bort og spør om hvor vi skal dra. Etter å ha ventet en halvtime er jeg lettere rastløs og svarer kort at jeg skal noe sted, men bare venter på noen. Ingen steder er bra, bare slapp av, sier han med et smil.

Ugandere kan kunsten å vente. Er t-banen fem minutter forsinket i Oslo, merker man rastløsheten brer seg blant flokken som frenetisk veksler mellom å se seg rundt og ned på mobilen for å se hva som er riv ruskende galt. Ugandere er tilsynelatende uanfektet hvis busser eller folk er forsinket. Som en ugandisk venn av meg sa «we make friends if the bus is delayed». Slett ikke noe dårlig tips.

I den stekende solen har jeg funnet frem til mannen som står og lager rolex. Det har absolutt ikke noe med sveitsiske klokker å gjøre, men er desto mer smakfull og Ugandas mest populære street food. En billig og mettende wrap laget av chapati, et mykt flatt brød, fylt med stekt egg, tomat og løk.

Plutselig dukker Amooti opp fra intet ved siden av meg, mens jeg gomler på rolex og snakker med grillmesteren om alt mulig. Jeg har lurt av meg noen fraser på luganda, som er det største lokalspråket i Uganda, noe som alltid skaper god stemning og kan legge grunnlaget for et vennskap hvis man ikke har hastverk. Amooti har på seg mørke solbriller og er på ingen måte innstilt på småprat og mingling.

- La oss gå, sier hun med lav og bestemt stemme.

Vi forlater markedet og asfalten og på en humpete jordvei følger jeg etter Amooti som en lydig hund. Små skur og avskallede murhus hvor folk både bor og har en liten bod gjerne med frukt og grønnsaker utenfor ligger side ved side med staselige eneboliger og blokker med moderne leiligheter. Det er kort vei mellom heseblesende markedsplasser og idyllisk natur i Uganda, og etter å ha spasert i ti minutter dukker det opp fristende frukttrær fra eviggrønne trær langs veikanten. Alene på veien forteller Amooti at livet ikke har blitt lettere de siste månedene.

- Det har heller blitt verre. Venner av meg blir arrestert og banket opp. Hele livet dreier seg å gjemme seg.

Til slutt kommer vi frem til en liten blokk som skjuler seg nesten helt bak en stor port og noen store trær.

Den lille leiligheten til David er komfortabelt innredet med kunst på veggene og lystette gardiner foran døra som vender ut mot bakgården.

- Her er mitt skjulested fra omverden, sier han og ler lettere ironisk.

David forteller at han må være anonym og ikke kan stå frem offentlig som homofil.

- Hva kan skje med meg når jeg representerer klienter og det blir kjent med at jeg selv er homofil, sier han lakonisk.

Organisasjonen David jobber i har rundt 40 ansatte og holder i tillegg åpent hele døgnet for å gi hjelp til dem som trenger øyeblikkelig hjelp. De mottar ingen statelig støtte og har mistet flere givere og donorer de siste året. Han forteller at den nye loven fikk store konsekvenser for hvordan organisasjonen opererer og jobber.

- Homoseksuelle og særlig transpersoner blir mer stigmatisert enn drapsmenn. Fordi de blir gjenkjent og er mer blikkfang i offentligheten. Så etter at loven ble vedtatt forandret vi strategi fra å jobbe for skeive til å jobbe for «marginaliserte grupper» i samfunnet. Det gjør at vi fremdeles kan operere og fortsatt hjelpe utsatte mennesker i miljøet.

David forteller videre at organisasjonen har mistet støtte og finansiering fra givere etter den nye loven.

- Vi opplever at flere internasjonale organisasjoner frykter å bli identifisert med oss. De er redde for å bli stemplet som støttespillere av LGBTQ+-miljøet og dermed risikere reaksjoner fra myndighetene. Det samme gjelder myndigheter i enkelte land, som unnlater å støtte oss av frykt for å «promotere» LGBTQ+ i Uganda. Et annet «problem» er at vi ikke tar imot bestikkelser. Politi, dommere og andre i rettsvesenet forventer betaling under bordet for å gjøre jobben sin, sier han.

Den nye loven har også ført til at flere yrkesgrupper som yter bistand til skeive har støtt på store problemer.

- Både leger og advokater som bare gjør jobben sin kan få vanskeligheter med å få jobb senere for å ha hjulpet skeive. Vi samarbeider med noen legesentre som tar imot skeive, men sentrene må gjøre det i skjul for ikke å havne i trøbbel. Advokater som må møte retten har ikke samme mulighet til å skjule seg. Jeg kjenner til flere saker hvor selv dommere sier til advokater at disse folkene ikke burde få hjelp. Noen advokater blir til og med stemplet som homoseksuelle selv fordi de forsvarer skeive.

Amooti, som har sittet taus en stund, legger til at rettssikkerheten heller ikke er stor for skeive i landet for øyeblikket.

- Hvis vi går til politiet fordi noen angriper eller trakasserer oss kan vi selv ende opp med å bli arrestert eller banket opp.

David forteller at henvendelser fra skeive med psykiske problemer har eksplodert det siste året.

- Det er jo ikke rart at mange får problemer når de har blitt kastet ut fra huset de bor i, fått sparken fra jobben og ikke har penger til mat.

Han tror det er nødvendig med flere tiltak for å bedre situasjonen for skeive i landet.

- Jeg tror vi trenger både stille diplomati og sanksjoner fra internasjonale organisasjoner og regjeringer. For vanlige folk stikker ikke fordommene mot skeive så dypt. Det er regjeringen som setter premissene, men til slutt er du nødt til å snakke med dem du er uenig med.

David peker også på den manglende støtten fra Ugandas politiske opposisjon.

- Vi får ingen støtte fra andre partier, heller ikke fra NUP, det nest største partiet, som snakket så mye om «freedom» og demokrati under forrige valg. Det er virkelig skuffende.

Til tross for mange utfordringer, har David en klar oppfordring til det internasjonale samfunnet.

- Vi og andre organisasjoner trenger støtte og givere for å kunne fortsette arbeidet vårt. Og, hvis en skeiv person kommer til landet ditt, gi personen oppholdstillatelse. Det kan være livsviktig!

Før vi avslutter intervjuet forteller David at han ikke har tenkt å flytte fra Uganda med det første.

- Foreløpig kjenner jeg meg trygg her, men samtidig kjenner jeg flere homofile som har blitt arrestert uten grunn og satt i fengsel. Så fremtiden er uviss og vi homofile går rundt med en konstant frykt for at hva som helst kan skje.

Før jeg går ut av døren til David spør han meg om hva jeg liker best med Uganda. Menneskene, svarer jeg.

- Det er jo den egentlige grunnen til at jeg også fremdeles er her. Menneskene er jo fantastiske!

På vei mot markedsplassen forteller Amooti at hun har begynt å jobbe i en organisasjon som hjelper skeive med blant annet informasjon om hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer.

- Vi får litt penger til å reise rundt, men det er mest som et frivillig arbeid. Det er likevel fint å ha noe meningsfullt å gjøre.

Hun forteller at hun har lyst til å studere jus eller journalistikk i fremtiden.

- Det er dessverre verken økonomisk mulig eller trygt sånn situasjonen er nå.

Med markedsplassen i syne forteller hun at det er viktig at folk fortsetter å bry seg.

- Historiene våre må deles, ellers er det som om vi ikke eksisterer. Det kan være en liten begynnelse på frihet, fordi hvis det bare skrives om loven får ikke verden vite hvordan situasjonen egentlig er.

Fremme på markedsplassen blir Amooti stille. Øynene hennes følger menneskene som handler, prater, roper og spiser. Hun stopper opp et øyeblikk og trekker pusten dypt.

- Dette er også livet. Her kan jeg innimellom føle meg litt som en del av et fellesskap. Bare være her, blant folk, uten at noen vet hvem jeg egentlig er. Men det er alltid en risiko fordi jeg aldri kan stole på en fremmed lenger.

Ordene hennes henger igjen etter at Amooti forsvinner inn i folkehavet. Det er ingen tvil om at situasjonen for skeive i Uganda fremdeles er utfordrende og preget av usikkerhet. Historiene til David og Amooti er dessverre på ingen måte unike og illustrerer hvordan den nye lovgivningen påvirker både de skeive og organisasjonene som arbeider for deres rettigheter.