Wakaliwood – filmmagi i ghettoen

Sammen med sjåfør Griffin er jeg på vei til ghettoen Wakaliga i utkanten av Kampala. Vi er invitert med på filmopptak med Wakaliwood, og det kan vi ikke gå glipp av. Vi havner midt i morgenrushet med biler, minibusser og motorsykkeltaxier på alle kanter. Tofeltsveien blir fem felt i rushtiden. To biler i hvert felt og motorsykler på hver side og i midten. Etter å ha tatt av fra hovedveien og inn i Wakaliga kjører vi oss vill på smale, humpete jordveier .

- Bare fortsett til dere ser et helikopter langs veien, sier en ung gutt vi spør.

Det bor rundt to tusen mennesker i ghettoen og alle vet hvor Wakaliwood holder til. Mange av innbyggerne har vært med på en filminnspilling eller bidrar med lokasjon i form av hus, kiosk eller andre rekvisitter.

Det er jo ikke helt vanlig med et helikopter i Kampalas ghettoer, men utenfor en hvit mur hvor det står Wakaliwood med store bokstaver er vidunderet plassert. Det hjemmelagde helikopteret har neppe vært veldig mange ganger i luften, men det har desto oftere medvirket i filmene til Wakaliwood. Nå fungerer det som turistattraksjon og et attraktivt lekestativ for ungene i Wakaliga.

Det er åtte år siden jeg besøkte en ghetto i Kampala for første gang. Siden har det blitt mange besøk, men etter det første besøket satt jeg fullstendig utmattet på en kafé i Kampala tre timer uten å foreta meg noen som helst. Hele sanseapparatet var satt ut av spill etter en eksplosjon av farger, lukter, lyder, energi og livskraft jeg ikke hadde opplevd maken til. Det er ingen grunn til å glorifisere det vi nordmenn kaller fattigdom i form av materiell velstand, men det må være lov å si at det er beundringsverdig hva menneskene i gettoen får til med enkle midler. Wakaliwood er et lysende eksempel på det.

Etter å ha balansert på trestokker over noen gjørmepytter ønsker Isaac oss velkommen til Ramon Studios. Det er nemlig det offisielle navnet på filmselskapet, som de fleste bare kaller Wakaliwood. Bak den hvite muren er det hus og rom for innspilling, rekvisitter, redigering, øvingslokale for musikere og plass til skuespillere eller andre bidragsytere som trenger en plass å overnatte. Isaac forteller det kommer folk fra hele landet for å prøvefilme hos dem.

- Det kommer skuespillere fra hele landet hit. Alle kan prøvefilme hos oss. Vi diskriminerer ingen. Når jeg ser en person og hører personen snakke vet jeg akkurat hvilken rolle som kan passe.

Isaac forteller at han vokste opp i Wakaliga under Idi Amins diktatoriske regime på 1970-tallet.

- Det var ikke enkelt, men siden min bestefar hadde tomt i område var vår familie ikke bland de aller fattigste. Han lærte meg også at du er en artist hvis du kan tegne. Så jeg lærte meg tidlig å tegne, så dermed var jeg artist allerede som barn!

Som tenåring på 80-tallet husker Isaac uroligheten og volden under borgerkrigen i landet, men også Hollywood-filmer som på mirakuløst vis havnet på kinolerretet i nærområdet. Han fikk ikke lov av foreldrene til til å dra på kino fordi det kunne være vold eller sex i filmene fra utlandet. Hans eldre bror Robert ble dermed inngang til filmens verden for Isaac..

- Robert snek seg inn på kinoen og fortalte etterpå med stor innlevelse om Bruce Lee, Chuck Norris, Bud Spencer og alle actionscenene. Vi ungene ble helt oppslukt og gikk to timer til fots inn til markene i sentrum av Kampala. Der fant vi kinesiske magasiner som viste kung fu og andre kampsporter. Etterpå løp vi hjem og øvde på de samme sparkene som vi så i magasinet. Allerede da begynte jeg å fabulere om å lage actionfilm, men ingen i område hadde kamera eller annet utstyr.

Isaac viste tidlig at han var en driftig mann. På begynnelsen av 2000-tallet hadde han ikke et sted å bo og ikke penger til å fortsette på universitetet. Så han tok skjeen i egne hender og lærte seg å lage murstein for å bygge sitt eget hus. Når han først var i gang med å bygge hus til seg selv bygde han like godt en skole i Wakaliga.

- Det var mange familier uten penger i Wakaliga, så jeg bygde en skole for at barna skulle ha et tilbud. Vi hadde ingen penger i begynnelsen, men allerede første uka etter skolen kom det mer enn hundre barn! Mange hadde ikke råd til å betale skolepenger, men de fikk begynne likevel. Jeg fikk seks lærere til å begynne uten lønn, men det gikk seg til etter hvert. Flere av barna som gikk på skolen hos oss, har senere medvirket i filmene mine.

Isaac hadde imidlertid ikke gitt opp drømmen om å lage film, og etter at andre ildsjeler tok over driften av skolen startet han Wakaliwood i 2005.

- Jeg bygde først et musikkstudio hjemme hvor jeg lærte meg Photoshop og andre redigeringsprogrammer. Med et billig videokamera jeg fikk låne av en venn begynte vi å lage musikkvideoer for folk i nabolaget. Jeg kan love deg at vi måtte gjøre mange kompromisser! Vi måtte bruke alt vi hadde tilgjengelig, noe vi fremdeles gjør!

Etter hvert ble flere involvert i Wakaliwood og etter å ha laget mange musikkvideoer med kjente Ugandiske artister kom filmvendepunktet i 2010 med “Who Killed Captain Alex”.

- Jeg hadde jo aldri sett en kjærlighetsfilm, så det måtte bli en actionfilm! Vi laget filmen med skuespillere fra nabolaget. Rekvisitter og våpen ble laget av PVC-rør, stekepanner og det vi fant av metalldeler fra søppelfyllinger.

Etter lanseringen ble filmen invitert til flere filmfestivaler over hele verden. Siden 2010 har Isaac og folkene i Wakaliwood laget rundt 50 filmer. Ghettoen er fremdeles bakgrunn og lokasjon i de fleste filmene. Noen har kritisert ham for at det er mye vold i filmene.

- Komedien ligger i bunn i alle filmene mine. En del eldre folk i Uganda forstår ikke budskapet vårt. De tror også filmer må koste millioner av dollar. Derfor er unge folk vårt største publikum. De bryr seg ikke om filmen koster masse penger i samme grad.

Bak de actionfylte filmene skjuler det seg også mer alvorlige temaer som reflekterer over kolonialismens arv, kampen for rettferdighet og en og annen politisk brodd til myndighetene.

- Filmens kraft ligger ikke i store budsjetter, men i kreativitet, lidenskap og en vilje til å fortelle historier som betyr noe. Vi har fått støtte fra offentlige institusjoner, og de ber oss om å ikke blande inn den sittende regjeringen i filmene våre. Det kravet følger vi selvfølgelig, men hvis de forsto hva filmene mine egentlig handler om ville de kanskje arrestert meg, sier Isaac og smiler.

Før filminnspilling begynner får jeg tilbud om å bli med på omvisning i Wakaliga sammen med en gjeng kinesere som nettopp har kommet. Wakaliwood har nemlig utviklet seg til å bli en aldri så liten turistattraksjon, og hver uke kommer det turister som får en omvisning i filmstudioet og en rundtur i Wakaliga. Kineserne er utstyrt med store digitalkameraer og knipser entusiastisk løs på alt de ser. Dagens guide og Wakaliwoods altmuligmann Abdul forteller med et smil at det er greit å spørre om folk vil bli tatt bilde av.

Vi vandrer forbi kanaler med tykk kloakk, unge menn som ligger og sover på motorsykler, eldre herrer som spiller ludo, kvinner som selger frukt og grønt og barn som henter vann fra en av vannkildene i ghettoen. Overalt er folk vennlige og imøtekommende. De har blitt vant til nysgjerrig turister og lar den noe absurde prosesjonen ta bilder til de er fornøyde.

Tilbake fra ghettoen gir Isaac instrukser til skuespillerne som varmer opp på gårdsplassen før innspillingen. Mustafar Kasekende, som bare kalles Mustafar Lee, har svart belte i Kun-fu og viser kunster på høyt nivå. I tillegg til å være skuespiller i filmene, trener han også barn i nærområdet i den edle kampsporten. Sminken foregår utenfor et av husene hvor Abdul har inntatt rollen som assistent.

Klare for dagens innspilling går filmcrewet ut av porten til Wakaliwood med meg og kineserne på slep. Dagens lokasjon er rundt hjørnet til filmstudioet lite. En kiosk som selger streetfood fungerer som rekvisitt og kulisse. Isaac skriver som regel bare manus halvparten av filmene på forhånd. Resten av filmen skytes på sparket, akkurat som i de tidlige Hollywoodfilmene.

Konsentrert med kameraet i hånden som et våpen roper Isaac «action». Mustafar Lee beskytter kiosken mot fiender som prøver å ta over businessen. En av elevene hans angriper med et imponerende kung-fu-spark som Mustafar prøver å parere. Publikum klapper og jubler som om favorittlaget har scoret mål i en fotballkamp. Scenen ser perfekt ut, men Isaac vil ha flere tagninger og publikum blir servert flere mål.

Etter hvert har også folk fra nærområdet kommet for å se heltene i Wakaliwood. Selv om filminnspilling er dagligdags i området, er det en liten begivenhet når filmcrewet rigger opp utstyret og skyter film. Etter et høyflyende spark som nesten sender Mustafar gjennom kiosken, roper Isaac «done» og slår ut med armene. Isaac er fornøyd, vi i publikum er fornøyde og nok en vellykket scene er i boks. Filmcrewet pakker sammen utstyret, kineserne marsjer samlet til bussen og innbyggerne i Wakaliga går tilbake til sine daglige gjøremål.

Før vi drar forteller Isaac at han snart skal i gang med oppfølgeren til «Who Killed Captain Alex».

- Budsjettet blir nok litt høyere enn på den første filmen, men det er fremdeles mikroskopisk i forhold til Hollywoodproduksjoner. Jeg lager gjerne en film med et høyt budsjett, men er helt komfortabel med de midlene vi har. Vi blir tvunget til å være kreative og det er også tilfredsstillende.

Til slutt gir han et råd til unge som drømmer om å lage film:

– I dag har nesten alle en smarttelefon, så det finnes ingen unnskyldning for å vente. Jeg har selv laget en film på én uke – manuset skrev jeg på en onsdag, og uken etter var filmen ferdig. Bruk det du har, og sett i gang nå!