Tidlig i 2024 kunngjorde Shell planer om å selge alle sine landbaserte olje- og gassinteresser i Niger-deltaet i Nigeria, som en del av selskapets uttrekning fra det urolige området – en prosess som startet for over et tiår siden. Ordet «de-investering» blir ofte brukt for å beskrive disse aksje- og eiendomssalgene fra de store vestlige olje- og gasselskapene, som har høstet enorme overskudd på å utvinne den «søte råoljen» i flere tiår. Nigerianske reguleringsmyndigheter godkjente nylig den italienske oljegiganten ENIs salg av sine gjenværende landbaserte aksjer til nigeriansk-registrerte selskaper.
Blant alle salgene fikk Shells kunngjøring i januar mest oppmerksomhet, med protester fra lokalsamfunnene som har måtte leve med forurensningen i flere tiår. En offentlig underskriftskampanje fra berørte grupper ba myndighetene avvise aksjesalget – og kalte det et utspekulert svindelforsøk for å unngå å betale milliarder av dollar i erstatning for flere tiår med ødeleggelser av miljø, helse og levebrød. Ved å selge sine aksjer i Niger-deltaet til Renaissance – et konsortium som skal være grunnlagt av tidligere Shell-ledere i Nigeria og personer knyttet til makten – overfører Shell ansvaret til andre, som verken har kapasitet eller motivasjon til å gjennomføre den omfattende oppryddingen som er nødvendig.
Overføringen av de reelle kostnadene ved fossil energiproduksjon til stater og innbyggere, inkludert noen av de mest sårbare befolkningsgruppene, er en integrert del av Big Oil. Selv før man regner med global oppvarming, suger petroleumsutvinning livet ut av jorda og menneskene i utvinningsområdene. Niger-deltaet i Nigeria er sannsynligvis verdens største skrekkeksempel, hvor petroleumsutvinningen har ført til noen av de verste miljøødeleggelsene. Her har internasjonale olje- og gasselskaper lenge unndratt seg ansvar for enorme forurensingsnivåer i det som nylig ble kalt «et miljømessig folkemord» i en rapport fra Bayelsa State Oil and Environment Commission (BSOEC). Det er raseri over situasjonen i Niger-deltaet, i tillegg til bekymringer for klimaendringene, som ligger bak oppfordringene om at selskaper innen fossil energi bør de-investere til fordel for renere drivstoff.
Men Shell og de andre selskapene de-investerer ikke fra Nigeria. Mens de trekker seg tilbake fra operasjoner på land, utvider Shell og ENI sine investeringer i dypvannsboring i Guineabukta utenfor Nigerias kyst, langt unna lokalsamfunnene og hvor statens notorisk svake regulering er nærmest fraværende.
Shells historie i Nigeria, med sine komplekse og urovekkende realiteter, strekker seg tilbake til 1930-årene, da landet var under britisk kolonistyre. Selskapet var fra starten av en del av det britiske imperiets strategi for å utnytte ressursene. Siden den gang har Shell dominert Nigerias oljeindustri og smidd sterke bånd med de ulike regjeringene, inkludert noen av de mest brutale og korrupte militærdiktaturene. Denne arven har latt Shell få operere nesten ustraffet og ta i bruk hensynsløse metoder for å kutte kostnader, som har gått hardt ut over miljø, samfunn og økonomi. På 1990-tallet var nederlandske Bopp van Dessel stasjonert i Nigeria for å lede miljøavdelingen til Shell. Han forlot stillingen raskt, opprørt over selskapets totale mangel på hensyn til selv de mest grunnleggende miljøstandarder. Med van Dessels ord: «Hvert eneste Shell-anlegg jeg så, var forurenset.»
Situasjonen ble bare verre, selv da selskapet møtte økende globalt press gjennom kampanjen Shell Boycott. Denne vestlige kampanjen var i stor grad drevet fram av den sterke motstanden fra lokalsamfunnene i Niger-deltaet, spesielt Ogoni-folket og Bevegelsen for Ogoni-folkets overlevelse (MOSOP), ledet av miljøforkjemperen Ken Saro-Wiwa. Ogonienes kamp førte til at miljøødeleggelsene fra Shells oljeutslipp, gassfakling og avfallshåndtering, samt den bredere utnyttelsen av Nigerias ressurser, fikk verdens oppmerksomhet. Til tross for den økende internasjonale fordømmelsen fortsatte Shells operasjoner å ødelegge Niger-deltaet. Den nigerianske regjeringen manglet politisk vilje til å holde selskapet ansvarlig, og regjeringene i selskapets to hjemland – Storbritannia og Nederland – forble medansvarlige. Med materiell støtte og oppmuntring fra Shell slo den nigerianske militærjuntaen brutalt ned på lokal motstand, og i 1995 ble Saro-Wiwa og åtte andre Ogoni-aktivister henrettet. I løpet av denne perioden hentet Shell sitt største globale overskudd fra Niger-deltaet.
I kjølvannet av samfunnsprotester har vitenskapelige studier, som UNEPs rapport om Ogoniland fra 2011og BSOECs rapport om Bayelsa fra 2023, avdekket omfattende jordforurensning fra vedvarende oljesøl, som har gjort store jordbruksområder ufruktbare og fratatt lokalsamfunnene deres primære inntektskilder. Flere steder har den forurensede jorden, fylt med hydrokarboner, gjort det umulig å drive landbruk. Også drikkevannskilder er sterkt påvirket. BSOEC-rapporten dokumenterte alarmerende nivåer av giftige stoffer i Bayelsa, hvor mengden kreftfremkallende krom var over tusen ganger høyere enn nivåene som Verdens helseorganisasjon (WHO) anser trygge. Disse funnene gjenspeiler UNEP-rapporten, som avslørte at benzenkonsentrasjonene i drikkevannet i Ogoniland var sjokkerende 900 ganger høyere enn WHOs sikkerhetsgrenser. Luftforurensning forverrer problemet. Rutinemessig fakling (etterforbrenning) av overskuddsgass slipper kontinuerlig ut en cocktail av skadelige stoffer i atmosfæren og forårsaker helseproblemer — fra luftveisproblemer til kreft.
UNEPs rapport anslo at en omfattende opprydding i Ogoniland alene ville kreve minst én milliard dollar og ta over tretti år å fullføre, mens BSOEC beregnet at det ville kreve et minimumsbudsjett på én milliard dollar årlig over en periode på tolv år for å håndtere miljøskadene i Bayelsa. Sammen utgjør Ogoniland og Bayelsa bare en liten del av det større Niger-deltaet, noe som antyder at kostnadene for å rydde opp i hele regionen vil være eksponentielt høyere.
Å selge seg ut til lokale aktører for å unngå å ta ansvar for forurensning er ikke noe nytt for Shell. I 1985 solgte selskapet raffineriet sitt i den karibiske øystaten Curaçao til myndighetene for én symbolsk dollar, med en kontrakt som sikret at Curaçao aldri kunne holde Shell ansvarlig for forurensning, verken tidligere eller nåværende. Flere tiår senere sliter Curaçao fortsatt med et massivt forurenset landskap, en arv etter Shells operasjoner som etterlot seg forurenset jord, giftige utslipp og en økonomisk byrde øya fortsatt sliter med. Dette mønsteret med salg av eiendeler og infrastruktur maskert som et skritt mot bærekraft, eksemplifiserer Shells strategi: Selskapet overfører sine miljøforpliktelser til svekkede stater og lokalsamfunn, samtidig som det maksimerer sin egen profitt og opprettholder en fasade av bedriftsansvar.
Shells nylige trekk i Nigeria er siste steg i privatiseringen av samarbeidsprosjekter mellom Big Oil og staten, kontrollert av et nettverk av innflytelsesrike aktører som strekker seg fra presidentkretsen til lokale kriminelle. Disse kreftene har bygget et system der elitene tapper ressursrikdommen, mens lokalsamfunnene, som tar den største støyten av fossil energiutvinning, forblir fattige, forgiftede og maktesløse.
I et nylig møte i Abuja med direktøren for Nigerian National Petroleum Corporation Limited (NNPC), ble en dyster realitet lagt frem. Det såkalt nasjonale energiselskapet, som i lang tid har vært et byråkratisk dekke for plyndringen av offentlige verdier, er på randen av kollaps. Direktøren bekreftet det vi alle vet: Den nigerianske oljeindustrien er en massiv svindel. Råolje- og gassrørledninger har, utrolig nok, blitt operert i flere tiår uten et målesystem, noe som gjør det umulig for reguleringsmyndighetene å fastslå nøyaktig hvor mye petroleum som når eksportterminalene. Denne gjennomgripende mangelen på åpenhet har gjort det mulig for både internasjonale olje- og gasselskaper og statlige representanter å bedrive utstrakt oljetyveri. Samtidig klager disse aktørene på hyklersk vis over de mindre oljemengdene som går tapt til uformelle småskala-raffinerier.
Selv om disse ulovlige raffineriene er synlige i offentligheten og ofte blir beskyldt for forurensning, skjuler de miljøødeleggelsen forårsaket av Shell og andre store aktører. Ved å tillate at disse uformelle aktivitetene får vokse, unngår staten, Shell og andre internasjonale oljeselskaper å måtte ta ansvar for sin egen stjeling og rolle i miljøødeleggelsen. De leder skylden videre på utarmede lokalsamfunn som tvinges til ulovlig raffinering på grunn av systemisk fattigdom, manglende tilgang til strøm i utvinningsområder, og fravær av levedyktige økonomiske alternativer. Denne korrupte ordningen tar oppmerksomheten bort fra de dypere strukturelle feilene og lar de virkelige skyldige gå fri, mens lokalsamfunnene i Niger-deltaet får lide.
Samtidig som miljøaktivister presser på for avkarbonisering, gir Niger-deltaet oss en viktig påminnelse: Uten lokalt miljøansvar og erstatning til berørte lokalsamfunn, kan energiomstillingen verken være rettferdig eller fullstendig.
Det er ingen tvil om at de-investering fra fossil energi er avgjørende for å håndtere klimaendringer. Men samtidig som vi forsøker å oppnå våre avkarboniseringsmål, kan vi ikke forsømme lokalsamfunnene som har betalt prisen for utvinningen. En rettferdig overgang må inkludere et rettferdig rammeverk for de-investering som prioriterer reparasjoner, miljøopprydding og bærekraftig utvikling for de lokalsamfunnene som har fått land og liv ødelagt i profittens navn. Grønn energi må ikke bli et nytt kapittel i en lang historie om ulikhet. De samme maktstrukturene som muliggjorde utvinning av fossil energi, kan ikke få bli med inn i fremtiden.
Shell bør ikke få lov til å bare pakke sammen og forlate sine landbaserte aktiviteter i Niger-deltaet, og svikte menneskene og samfunnene som har holdt ut flere tiår med miljømessige og sosiale ødeleggelser. En ansvarlig uttrekning krever at selskapet oppfyller sine forpliktelser til landet det har skodd seg på, og tar tak i den katastrofale arven det etterlater seg. Det krever, for det første, en omfattende miljøopprydding. Shell må fullt ut betale for opprydding av forurensede jorder, vann og luft. Disse prosjektene må oppfylle strenge standarder og innebære uavhengig tilsyn for å sikre grundig restaurering. For det andre krever det erstatning: Shell må betale en nødvendig kompensasjon for helsekriser, økonomiske tap og sosial uro forårsaket av selskapets operasjoner.
Niger-deltaet står som et vitnesbyrd om det presserende behovet for en rettferdighets-sentrert tilnærming til energiomstillingen – en tilnærming som prioriterer velferd for de som har båret miljø- og samfunnskostnadene ved utvinning av fossil energi. Klimatiltak er utilstrekkelige om de ikke tar hensyn til utvinningens menneskelige pris. Etter at det nylige klimatoppmøtet i Baku (COP29) feilet i å komme med løsninger, må debatten om klimafinansiering adressere de harde realitetene som utvinningssamfunn står overfor, og sette petroleumsselskaper i sentrum for spørsmålet om ansvar: Forurenseren betaler!
Opprinnelig publisert av Africa Is a Country 12. desember 2024