I løpet av det siste århundret har temperaturen i Afrika steget med rundt 0,7 °C, noe som har utløst hyppigere og mer alvorlige tørkeperioder, oversvømmelser og hetebølger. Kontinentet varmes opp raskere enn det globale gjennomsnittet, og de katastrofale følgene rammer i uforholdsmessig stor grad de mest sårbare befolkningsgruppene. Til tross for at Afrika står i frontlinjen av klimakrisen mottar kontinentet bare en brøkdel – mindre enn 3 prosent – av den totale klimafinansieringen i verden.
Den nylige forpliktelsen fra FNs klimatoppmøte i Baku (COP29) om å kanalisere 300 milliarder dollar årlig i klimafinansiering til utviklingsland innen 2035, er en kjærkommen opptrapping fra det tidligere målet om 100 milliarder dollar. Økningen er imidlertid langt fra nok. Prognoser viser at utviklingslandene trenger 1,3 billioner dollar årlig for å håndtere konsekvensene av klimaendringene. For Afrika, der klimarelaterte tap kan komme opp i 15 prosent av BNP innen 2030, er dagens klimafinansieringsforpliktelser faretruende utilstrekkelige.
Bak tallene skjuler det seg et annet kritisk punkt: måten klimafinansieringen fordeles på. Det nye målet som ble vedtatt på COP29, mangler spesifikke bevilgninger til Afrika eller de minst utviklede landene. Enda verre er det at målet ikke prioriterer tilpasning, noe som er avgjørende for å bygge motstandskraft mot de pågående klimaendringene. At målet baserer seg på investeringer og lån fra privat sektor i stedet for tilskudd, undergraver ytterligere de afrikanske landenes evne til å tilpasse seg på en bærekraftig måte. Finansieringen av klimatilpasning er på langt nær tilstrekkelig, verken i kvantitet og kvalitet.
Verste – og beste – praksis
Finansieringen av klimatilpasning er allerede preget av systematisk ineffektivitet. Mellom 2017 og 2021 ble bare 66 prosent av de tildelte tilpasningsmidlene utbetalt til mottakerlandene. Selv når midlene når fram, bremses effektiviteten av byråkratiske hindringer, manglende tilpasning til lokale forhold og lite hensyn til lokalsamfunn. Ifølge Stockholm Environment Institute (SEI) går mindre enn 17 prosent av den internasjonale offentlige finansieringen av klimatilpasning til prosjekter som er spesifikt rettet mot lokalsamfunn.
Disse strukturelle manglene skyldes avstanden mellom finansieringsinstitusjonene og realitetene på bakken. Beslutningstakere utformer ofte prosjekter uten å forstå den lokale dynamikken eller utnytte lokalsamfunnets kunnskap. I tillegg påfører rigide rammeverk for ansvarliggjøring og usammenhengende finansieringssystemer mottakerlandene ekstra kostnader, noe som tar ressurser fra konkrete resultater.
For å løse disse utfordringene må finansieringen av klimatilpasning utformes på nytt og ta utgangspunkt i prinsipper om rettferdighet, bærekraft og lokalt eierskap. Prosjektene bør legge vekt på å inkludere lokale stemmer og lokal kunnskap. De bør gi lokalsamfunnene mulighet til å ta eierskap over tiltak for å bygge motstandskraft.
Arbeidet til Humana People to People, en sammenslutning av 29 medlemsorganisasjoner over hele verden, viser hvordan dette kan gjøres på en effektiv måte. Prosjektet Farmers’ Clubs gjør det for eksempel mulig for grupper av bønder å styrke samarbeidet, få opplæring, ta i bruk bærekraftige metoder og diversifisere inntektsmulighetene sine. Klimaendringene tas opp til diskusjon på samfunnsnivå – på skoler, landsbymøter og offentlige sammenkomster.
Samarbeidet med småbønder er spesielt viktig for klimatilpasningen, siden disse står i frontlinjen. Når forholdene gjør det mulig for dem å tjene til livets opphold, blir de værende og beskytter jorda som grunnlaget for levebrødet og kulturen sin. I Afrika er det anslagsvis 33 millioner småbruk som står for opptil 70 prosent av matforsyningen. Disse småbøndene dyrker hovedsakelig mat til eget forbruk. De dyrker ofte et bredt utvalg av avlinger, noe som bidrar til biologisk mangfold, et sunt jordsmonn og velferd i lokalsamfunnet. Imidlertid står de overfor alvorlige trusler fra klimaendringer, miljøødeleggelser og industrialisert landbruksvirksomhet. For at Afrika skal være motstandsdyktig, er det avgjørende at lokale matsystemer støttes.
De samme prinsippene for inkludering bør gjelde i alle lokale tilpasningsprosjekter. Fra bekjempelse av saltvannsinntrenging i Guinea-Bissau til håndtering av tørkerammede deler av Angola og Namibia – lokalt basert og ledet tilpasningsplanlegging er mest effektiv når den utformes av folket selv, som identifiserer utfordringer og tiltak. Arbeidet til de ulike organisasjonene i Humana People to People er rettet mot utsatte lokalsamfunn på landsbygda. I disse lokalsamfunnene gir prosjektene sårbare grupper som kvinner, ungdom, urfolk og mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å styrke sin stemme og motstandskraft i møte med klimaendringene.
Humana People to People kan bruke intern ekspertise og ofte egne midler til å løse tilpasningsutfordringer og få tilgang til klimafinansiering. Men få grasrotorganisasjoner fra det globale sør har kapasitet til å håndtere transaksjonskostnadene ved å skaffe midler fra internasjonale givere, og enda mindre kapasitet til å levere programmer i løpet av de korte finansieringssyklusene som kjennetegner feltet, eller den dagen finansieringen tar slutt.
Det betyr at uten betydelige reformer av klimafinansieringsmekanismene, vil Afrika fortsette å bære den tyngste klimabyrden. Selv om løftet om 300 milliarder dollar er et skritt i riktig retning, er det på langt nær nok. Det er på tide med et systemskifte i hvordan finansieringen av klimatilpasning utformes, leveres og overvåkes i og utenfor Afrika.
Dette er ikke bare et moralsk, men også et pragmatisk krav. Å investere i tilpasning i dag reduserer de menneskelige, miljømessige og økonomiske kostnadene ved morgendagens katastrofer. Det styrker økonomiene, beskytter liv og fremmer motstandskraft i møte med usikkerhet. Afrikas framtid – og dermed også verdens – er avhengig av vår kollektive evne til å handle modig, inkluderende og rettferdig. I dette avgjørende tiåret må vi forplikte oss til en transformativ visjon for finansiering av klimatilpasning. En visjon som prioriterer de menneskene som trenger det mest, og som sikrer at ingen blir overlatt til seg selv.
Opprinnelig publisert av African Arguments 11. desember 2024