Googler du «Queen of Afrobeat», vil du sannsynligvis få opp bilder av den nigerianske artisten Tiwa Savage. Denne hederstittelen har hun vel fortjent – selv kunne jeg ha danset rundt til sangen «Somebody's Son» daglig. Men tittelen minner også om andre kvinner fra Nigerias populærkulturelle historie, nemlig det kollektivet jeg skriver om i Queens of Afrobeat: Women, Play, and Fela Kuti's Music Rebellion (2024). Medlemmene var arbeiderklassekvinner som bidro til Fela Kutis musikk og aktivisme, og som ble store kulturpersonligheter på begynnelsen av 1970-tallet. Da jeg skulle skrive denne første boklange studien om afrobeat-dronningene, utfordret jeg meg selv til å skape levende fortellinger om kvinnene og deres undervurderte rolle i å bygge opp sjangeren. Livet deres som dansere og korister på Felas nattklubb, sammen med de moralske kontroversene rundt deres seksuelle forhold til ham (noen av dem var fortsatt i tenårene), gjorde at Fela og «jentene» ble heftig diskutert på 1970-tallet. I dag ville man nok ha sagt at de «gikk viralt» – bortsett fra at oppmerksomheten varte i flere år.
I starten var det skremmende å skulle skrive om disse ikoniske dronningene. Men med min fenomenale veileder, en svart, feministisk og skeiv performanceforsker, ble det en overkommelig utfordring og – som jeg senere innså – en gave. Etter å ha hørt på Fela Kutis musikk i årevis, kjente jeg tekstene og kunne mime instumentene med en nærmest demonisk fortrolighet. Jeg var fast bestemt på å vie doktorgradsarbeidet mitt til afrobeat-musikk og den tilhørende subkulturen. En større utfordring var hvordan jeg skulle gå inn i (og utvide grensene for) en allerede omfattende vitenskapelig samtale om Fela Kutis liv, aktivisme og utgivelser, og samtidig gi rom for flerdimensjonale historier om kvinner i en sjanger så tett spunnet rundt Felas mystikk og kjendisstatus. Jeg ble tidlig forundret over hvordan såpass synlige kreative kunstnere hadde kunnet unndra seg seriøs vitenskapelig oppmerksomhet i så lang tid.
Ved første øyekast ser det ut til at deres kreative arbeid har vært for svertet til å kunne brukes til et politisk, for ikke å si feministisk, formål. Den historiske fortielsen skyldes nok også at Felas refleksjoner om kvinner og kjønn i låtene sine har blitt tatt som et uomtvistelig bevis på de faktiske kvinnenes verdi og verdensbilde. Det ble raskt klart at et for snevert blikk på Felas musikk, som hadde høy sjokkfaktor når det gjaldt kjønnstemaer, forhindret et meningsfullt møte med kvinnene som definerte afrobeat. I sin kritikerroste biografi Arrest the Music! (2004) oppfordrer Tejumola Olaniyan oss til å motstå trangen til å se på «Felas kvinner» som enten ulykkelige ofre eller fullstendig frie individer. At begge deler kunne være sant samtidig og betinget av spesifikke historiske omstendigheter, ble et styrende prinsipp for den konseptuelle og historiske vinklingen i Queens of Afrobeat. Jeg oppdaget verdifulle og relevante tverrfaglige arbeider om lek som en meningsfull sosial handling. Disse tekstene utforsker hvordan lek kan oppstå innenfor definerte sosiale og kulturelle rammer, og gi seg ut for å oppløse strukturer eller faktisk gjøre det. Leken skaper nærmest alltid glede, gir den som leker handlekraft, fremmer kontakt og kan være både omveltende og vanskelig å få grep om. Også innenfor lekens ramme finnes det farer og skadepotensial. Mange har skrevet om teorien rundt lek, men disse fire har vært nyttige i min egen analyse:
- Achille Mbembes refleksjoner om lek / homo ludens i On the Postcolony (2000)
- Omi Osun Joni L. Jones’ Theatrical Jazz (2015), spesielt utforskningen av lek, improvisasjon og svarte skeive fellesskap
- Kyra Gaunts The Games Black Girls Play (2006)
- Benjamin Shepards Play, Creativity, and Social Movements (2011)
Det tilsynelatende paradokset i at løssluppenhet og glede kan tjene et viktig formål eller nærme seg meningsfulle politiske mål, var ikke bare konseptuelt rikt. Det la også til rette for flytende og dynamiske lesninger av det lystbetonte og det aktivistiske aspektet (iblant begge deler samtidig) i afrobeat-dronningenes arbeid. Lek – og spesielt begrepet om «seriøs lek» – forstått som en kroppslig atferd som former og konstruerer virkeligheten, har vist seg nyttig for å tolke et bredt spekter av estetiske og hverdagslige handlinger, fra improvisert solodans og korsang på scenen til eksperimenter med ansiktssminke og yabis, afrobeatens praksis med spøkefulle verbale utskjellinger (som i «roasting»). Leken kan romme glede, risiko, handlekraft, skade og undergraving, samtidig som den holder disse rebelske impulsene i fruktbar spenning. En slik ramme er helt nødvendig for å yte rettferdighet til den komplekse hverdagen for flere generasjoner av kvinner som arbeidet for å gi liv til Felas musikk. Her følger en ufullstendig skisse over tre kategorier av tekster og vitenskapelige arbeider som jeg stadig vendte tilbake til underveis, i forsøket på å bygge et rammeverk for flere tiår med fortellinger om kvinner i afrobeat.
Queens of Afrobeat går i dialog med en rekke afrikanske/svarte feministiske forskere og tekster om afrikanske/svarte kvinners håndverk og kreativitet, fra nyere utgivelser til feministiske klassikere som Oyèrónkẹ́ Oyěwùmís The Invention of Women (1997), Cheryl Johnson-Odim og Nina Mbas For Women and the Nation (1997), Patricia Hill Collins’ Black Feminist Thought (1990), Mary Modupe Kolawoles Womanism and African Consciousness (1997) og Ama Ata Aidoos essay «To Be an African Woman Writer: An Overview and a Detail» (1988). Abosede Georges Making Modern Girls (2014), en bok om de historiske stridene om jentelivets betydninger og grenser i det senkoloniale Nigeria, og Ayo Colys «Un/clothing African Womanhood» (2012) var spesielt innsiktsfulle. Andre tekster om kvinners arbeid og tilstedeværelse som dansere i populære musikkgrupper, var også givende lesning: Msia Kibona Clarks Hip-Hop in Africa (2018), særlig kapitlet om kjønn og seksualitet i afrikansk hiphop, Achille Mbembes «Variations on the Beautiful in the Congolese World of Sounds» (2005) og Lesley Nicole Brauns «The Artistry of Kinshasa's Concert Danseuses» (2014).
En av bokas oppgaver var å bøte på utviskingen av afrobeat-kvinnenes solide medvirkning til musikkens tilblivelse, utvikling og spredning, så vel som til ungdomsaktivismen under militærstyret. Livsverket deres kan nemlig ikke forstås utelukkende ut fra bidraget til populærkulturen og fremveksten av en viktig subkultur (selv om det er sentralt). Vi må også se på de motsetningsfylte resultatene av deres innsats for å utvide terrenget for kvinners synlighet og representasjon i en tid hvor tilgangen til medborgerskap ble snevret inn i kjølvannet av Nigerias uavhengighet. Fela og musikken hans kan derfor forstås som ufullkomne kanaler for kvinnenes personlige og politiske ønsker. Arbeidet deres kan også knyttes til den pulserende, kreative aktivismen som ulike ungdomskollektiver drev med under det autoritære regimet – med en livskraft som gjorde dem til målskiver for statsapparatets brutale makt. Jeg ble oppmerksom på hvordan disse kvinnelige kunstnerne brukte stemmen, kroppen og kreativiteten sin til å synliggjøre både den konkrete og den mer fordekte volden som gjennomsyret hverdagen deres den gang, og som fortsatt preger samfunnslivet i dagens Nigeria. De rettet også kritikk mot organiseringen av den Fela-ledede kommunen «Kalakuta Republic», hvor de knapt ble belønnet for det huslige og kunstneriske arbeidet de gjorde. Queens of Afrobeat opererer derfor med en sammensatt maktforståelse som knytter det statlige patriarkatet til kommunens patriarkat, og åpner opp de dyrebare mellomrommene som kvinnene skapte kunst i.
Da jeg satte meg ned for å intervjue noen av de overlevende dronningene og andre kvinner som hadde jobbet tett med Fela, ble det klart at maktperspektivet i boka måtte være nyansert og ærlig. Forskere innen performativ etnografi var spesielt nyttige for å finne en tilnærming som både gir undertrykte stemmer plass og trekker «underliggende og skjulte makt- og kontrolloperasjoner frem i lyset», som D. Soyini Madison skriver. Arbeidene til Dwight Conquergood, E. Patrick Johnson, Amber Johnson og Omi Osun Joni L. Jones bidro til å utvikle en etnografisk metode som setter historiene og perspektivene til tidligere marginaliserte aktører i sentrum. Å lese Michel-Rolph Trouillots Silencing the Past: Power and the Production of History (1995) i den tidlige fasen av prosjektet føltes styrkende; forfatteren understreker hvordan fortellingene vi produserer om fortiden (enten det er som historikere, eller som historieinteresserte etnografer) i stor grad er maktoperasjoner – felt for kunnskapsproduksjon som kan bestrides. Hvis det er sant at historie er det feltet der striden om bevis og narrativer utspiller seg, må det ha vært mer ved dronningenes liv enn det som har fått plass i den historiske diskursen om afrobeat. Åpenbaringene jeg fikk fra Trouillots tekst (og andre lignende tekster) var monumentale og gjorde meg ydmyk.
En rekke tekster innenfor det vi kan kalle «afrobeat-studier» har bidratt til å sette sammen de brikkene som er nødvendige for å tegne et tydelig bilde av kreativitet, overlevelse, glede, traumer, jenteliv, hedonistiske eventyr, samarbeid og søsterskap. Selv om kvinnene har hatt en marginal plass i nesten alle viktige bøker og filmer om Fela og afrobeat-sjangeren, inneholder sporene av deres tilstedeværelse dynamiske fortellinger som bobler rett under overflaten. I Queens of Afrobeat har jeg sydd sammen fragmenter fra ulike medier: en omtale i forbifarten her, en flyktig opptreden der, et fotografi et sted, et biografisk utdrag et annet sted. Jeg håper at boka tegner levende portretter av enkeltkvinners liv, av kollektivet, og av de historiske hendelsene der kvinner alltid har vært hovedpersoner. I tillegg til Fela: This Bitch of a Life (1982) av Carlos Moore, et toneangivende verk i historieskrivingen om afrobeat, har jeg hentet noen av de mest glitrende fragmentene fra disse nøkkelutgivelsene:
- Michael Veals Fela: Life and Times of an African Musical Icon (2000)
- Tony Allen og Michael Veals Tony Allen: An Autobiography of the Master Drummer of Afrobeat (2013)
- Tejumola Olaniyans Arrest the Music! (2004)
- Sola Olorunyomis Afrobeat! Fela and the Imagined Continent (2003)
- Majemite Jaboros The Ikoyi Prison Narratives (2009)
- Mabinuori Kayode Idowus Fela: Phenomenon and Legacy (2013)
- To essays: LaRay Denzers «Fela, Women, Wives» og Vivien Goldmans «Thinking Afrobeat: Afrobeat Aesthetic and the Dancing Queens» (begge 2003)
- Fire dokumentarfilmer: Fela Kuti: Music Is the Weapon (Stéphane Tchalgadjieff og Jean Jacques Flori, 1982), Ginger Baker in Africa (Tony Palmer, 2015), Konkombe: The Nigerian Pop Music Scene (Fela Kuti mfl., 1979) og Finding Fela (Alex Gibney, 2014)
Jeg har alltid ønsket å skrive en lettlest bok – en bok som er tilgjengelig ikke bare i kraft av sine klare argumenter, men også i språk og fortellerform. Jeg er mest stolt over at jeg grep sjansen til å skrive Queens of Afrobeat både som en kritisk-historisk tekst og, forhåpentligvis, som en samling medrivende fortellinger. Fortellinger om afrobeat-dronningene som historiske skikkelser, og som levende, pustende samtidsaktører. Fortellinger om kjente hendelser fortalt i et litt annet register. Fortellinger om min søken etter de legendariske kvinnene, full av omveier og tilfeldigheter. Enten Queens of Afrobeat blir plukket opp av en afrobeat-entusiast, en feministisk forsker eller en «afrobeats»-fan som forveksler boka med en biografi om Tiwa Savage, håper jeg at hver enkelt leser finner glede i å lese en kvinnehistorie om nigeriansk populærmusikk, eller en myldrende etnografi om de fascinerende livene til kvinner som har blitt forskjøvet til historiens utkant.
Opprinnelig publisert av Africa Is a Country 25. november 2024