2024 har vært nok et brutalt år for Afrika når det gjelder klimaendringer. Fra Afrikas horn til Mosambik, Malawi og Kongo-elva har kontinentet opplevd rekordhøye temperaturer, ødeleggende oversvømmelser og alvorlige tørkeperioder forårsaket av El Niño. Deler av Afrika varmes opp raskere enn det globale gjennomsnittet, og hver ekstra varmegrad får stadig større konsekvenser for kontinentets matproduksjon, matsikkerhet og vanntilgang, samt levebrødet og mobiliteten til millioner av mennesker.
Men til tross for at Afrika er en av de mest klimautsatte regionene i verden, mottar landet bare 20 prosent av den globale økonomiske støtten til klimatilpasning. Enda mer bekymringsfullt er det at mesteparten av denne finansieringen kommer i form av lån. Dette bidrar til å øke gjeldsnøden i land som sliter med å håndtere klimapåvirkningene i tillegg til andre sosioøkonomiske problemer.
Som den siste rapporten fra Verdens meteorologiorganisasjon (WMO) bekrefter, bærer Afrika en stadig tyngre klimabyrde, samtidig som de nødvendige tilpasningstiltakene innebærer uforholdsmessig høye kostnader. En av de største hindringene for klimatiltak er det økende gapet mellom finansiering og behov for tilpasning. I rapporten Adaptation Gap 2023 anslår FNs miljøprogram at det mangler mellom 194 og 366 milliarder dollar til klimatilpasning i året, og at utviklingslandenes tilpasningsbehov er over 50 prosent høyere enn tidligere antatt.
På verdensbasis har fremdriften i planlegging, gjennomføring og finansiering av klimatilpasning i stor grad stagnert. Denne passiviteten øker sårbarheten til dem som står i frontlinjen for skadevirkningene av klimaendringer. For mange i Afrika er klimatilpasning den eneste livlinen de har.
Dette reiser et kritisk spørsmål: Hvis finansieringen av klimatilpasning er utilstrekkelig og urettferdig, hvordan kan landene tilpasse seg på en effektiv måte? Når regjeringer ikke får internasjonal finansiering og må omdisponere nasjonale budsjetter for å dekke klimakostnader, går det ut over andre viktige sektorer. Etter flommen i Libya i 2023 måtte for eksempel to milliarder dinarer (446,4 millioner dollar) kanaliseres fra statsbudsjettet til gjenoppbyggingsfondet for de rammende byene Benghazi og Derna.
Alternativt må landene ta opp mer gjeld om de skal finansiere tiltak for å håndtere klimaskapte katastrofer. Dette presser opp inflasjonen, noe som gjør hverdagen dyrere og mer uutholdelig for befolkningen. I Kenya kom nesten 80 prosent av de 3,51 millioner dollarene som landet fikk i tilpasningsfinansiering mellom 2000 og 2021, i form av lån. Kenyas befolkning må bære kostnadene for en krise de i liten grad har forårsaket.
Fart i klimatilpasningen på COP29
I de globale klimaforhandlingene har tilpasning historisk sett blitt overskygget av målet om å redusere klimautslippene. Denne ubalansen fortsetter til tross for enigheten om det globale tilpasningsmålet (Global Goal on Adaptation, GGA) på COP28, som var en hardt tilkjempet seier for den afrikanske forhandlingsgruppen.
Dette rammeverket for klimatilpasning skisserer elleve ambisiøse delmål som skal settes i verk på COP30 i Brasil. Dette er et framskritt. Delmålene er imidlertid ikke uttrykt i målbare størrelser og derfor vage, og det mangler eksplisitt støtte til gjennomføringen av dem – for eksempel finansiering, teknologioverføring og kapasitetsbygging.
Forhandlingene på COP28 gikk nesten i stå på grunn av uenighet om hvorvidt støtte til tilpasningstiltak burde inkluderes i teksten. Utviklingslandene argumenterte for, mens industrilandene mente at finansieringen burde tas opp i de bredere forhandlingene om «det nye kollektive kvantifiserte målet for klimafinansiering» (The New Collective Quantified Goal on Climate Finance, NCQG) – som skal vedtas på COP29.
De rike landene vant fram. I NCQG-diskusjonene som har funnet sted gjennom året, har det imidlertid ikke blitt gjort noen kobling til det globale tilpasningsmålet. Uten solid finansiell støtte i forhandlingene om det globale tilpasningsmålet eller det nye målet for klimafinansering, risikerer klimatilpasningen og finanseringen av den å bli ren retorikk.
Når verden nå vender blikket mot COP29, som har blitt kalt «The Finance COP», er det avgjørende å bygge bro mellom de ambisiøse klimatilpasningsmålene og den finansielle støtten som trengs for å gjøre dem til virkelighet. Denne koblingen bør fungere på to nivå.
Det ene nivået gjelder klimafinansieringsmålet, NCQG. Under dette målet må de økonomiske midlene til tilpasning møte utviklingslandenes skiftende behov. Derfor bør offentlig finansiering prioriteres, og avtalen bør inkludere både kvalitative og kvantitative forpliktelser. NCQG bør knytte delmålene for tilpasningsfinansiering sammen med delmålene i GGA. Klimafinansieringsmålet bør også være åpent for jevnlig revidering etter hvert som behovene utvikler seg.
Det andre nivået gjelder det globale tilpasningsmålet, GGA. Selv om det ennå ikke finnes klare delmål og statusindikatorer for hvordan dette målet skal oppnås, bør disse likevel diskuteres på klimatoppmøtet. COP29 gir en anledning til å inkludere indikatorer for å vurdere landenes gjennomføringsmidler i teksten. Dette vil gjøre det mulig for landene å kvantifisere tilpasningsbehovene sine nøyaktig og øke sannsynligheten for å nå delmålene.
Det faktum at vi har et globalt tilpasningsmål, viser at det haster med å iverksette tilpasningstiltak. Men uten midler til å gjennomføre dem, vil gapet mellom tiltak og behov bare bli større, og føre til enda verre klimakonsekvenser og mer lidelse. Å tro at vi kan øke klimatilpasningen uten tilstrekkelig økonomisk og teknisk støtte, er en farlig feilslutning. Utviklede land må innse at finansiering, teknologioverføring og kapasitetsbygging ikke er valgfrie tillegg. De er grunnleggende for å gjøre tilpasningsmålet til virkelighet.
For de afrikanske samfunnene som står i frontlinjen, betyr finansiert tilpasning overlevelse. Det betyr liv.