Den 29. utgaven av FNs klimakonferanse (COP29) finner sted i Aserbajdsjan 11.–22. november. Årets konferanse må gå inn for å holde selskaper og land ansvarlige for klimagassutslipp.
Prinsippet om at «forurenseren betaler» har vært en sentral del av klimadiskusjonene i årevis. Det innebærer at den som forurenser, skal bære kostnadene av forurensningen for å forhindre skader på menneskers helse og miljøet.
Selv om prinsippet er allment akseptert i teorien, har det ikke blitt konsekvent gjennomført i praksis, og det har heller ikke blitt håndhevet. Mange av de største forurenserne fortsetter sin virksomhet uten at skadene de forårsaker får økonomiske følger for dem.
Mange land, særlig utviklingsland, har måttet bære kostnadene ved klimatilpasning og -reduksjon, til tross for at de har minst ansvar for de globale utslippene.
COP29 må vise mer politisk vilje og engasjement for å oppnå de drastiske utslippsreduksjonene som er nødvendige for å begrense den globale oppvarmingen. Trusselen har aldri vært større. Verden varmes raskt opp. 17. november 2023 oversteg den globale temperaturen 2 °C over førindustrielt nivå for første gang i moderne historie.
Hvis vi ikke klarer å stanse alle klimagassutslipp innen 2050, kan det koste det afrikanske kontinentet 50 milliarder dollar årlig. Det forventes også å føre til rundt 250 000 dødsfall i året på verdensbasis mellom 2030 og 2050. Afrika vil bli hardt rammet.
Som professor i miljøvitenskap, og på bakgrunn av min forskning på forurensning fra fossilt brensel og dens innvirkning på lokalsamfunn i Sør-Afrika, mener jeg at COP29 kan fremme tiltak som holder forurenserne ansvarlige for utslippene sine.
Å skattlegge forurensere, få forurensere til å betale for tidligere forurensning og skape rom for at domstolene kan tilkjenne klimaskadeerstatning, er noen tiltak COP29 bør bli enige om.
Problemet med tidligere klimakonferanser
FNs tidligere klimatoppmøter har satt ambisiøse klimamål. Da jeg deltok på COP17 i Durban i Sør-Afrika i 2011, observerte jeg hvordan dette møtet resulterte i opprettelsen av en arbeidsgruppe for Durban Platform for Enhanced Action. Gruppen utarbeidet en plan og tiltak for hvordan alle landene som deltok på konferansen, skulle redusere utslippene.
Det var ikke nok til å sikre umiddelbare, drastiske og historisk enestående årlige utslippsreduksjoner ved kilden, nemlig fra de store forurenserne. Klimagassutslippene fortsatte.
Den juridisk bindende Parisavtalen fra 2015, som ble vedtatt på COP21, satte mer ambisiøse klimamål: 196 land ble enige om å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2 °C.
Men landene som har undertegnet avtalen, trenger bare å påta seg frivillige forpliktelser (Nationally Determined Contributions) for å redusere utslippene. De kan velge å ikke oppfylle disse forpliktelsene uten å bli straffet.
Mange har ikke innfridd løftene sine. For eksempel trakk USA – landet som slipper ut mest klimagasser på verdensbasis – seg fra Parisavtalen i 2017 med henvisning til økonomiske skadevirkninger. Men landet ble ikke ilagt noen straff eller sanksjoner for uttrekningen.
Tiltak for å styrke prinsippet om at «forurenseren betaler»
COP29 gir en ny mulighet, kanskje den siste, til å holde selskaper og land ansvarlige for utslippene sine. Dette er et avgjørende skritt mot klimarettferdighet og reduksjon av temperaturstigningen. COP29 må innføre straffereaksjoner for store forurensere som ikke klarer å oppfylle utslippsmålene sine. Disse kan omfatte:
- Få slutt på subsidier til fossilt brensel
Klimaansvar handler om å sikre at de som har forurenset mye, holdes ansvarlige for sine handlinger. De 20 største selskapene innen fossilt brensel har stått for 35 prosent av de globale utslippene siden 1965. Globalt utgjorde subsidiene til fossilt brensel sju billioner dollar i 2022, sammenlignet med 4,5 billioner dollar i 2015. Disse subsidiene har oppmuntret fossilindustrien til å fortsette å slippe ut klimagasser, og bør derfor avvikles.
- Obligatoriske ansvarsmekanismer for klimafinansiering
COP29 bør presse på for et globalt rammeverk for klimaansvar. Dette vil gjøre det obligatorisk for selskaper som er ansvarlige for store utslipp, å kompensere berørte regioner. En modell til etterfølgelse er ansvarsordninger for oljesøl og andre miljøkatastrofer, der selskaper er forpliktet til å betale for oppryddingskostnader og skader.
Store forurensere bør bidra til et globalt fond for klimaskader. Dette kan finansiere klimatilpasning, utslippsreduksjon og skadebegrensende tiltak.
- Karbonprising og beskatning av utslipp ved kilden
Karbonprising beregner de offentlige kostnadene ved flom eller tørke forårsaket av klimaendringer. COP29 må utvide denne mekanismen for å gjenspeile de reelle miljømessige og sosiale kostnadene ved karbonutslipp, slik at forurenserne betaler for disse skadene.
Med karbonskatt fastsetter myndighetene en avgift som forurenserne må betale for hvert tonn klimagasser de slipper ut. Dette gjør det dyrere å forurense og gir insentiver til å ta i bruk renere teknologi. Sverige har for eksempel den høyeste karbonavgiften på 116,33 euro (rundt 1393 kroner) per tonn karbonutslipp, noe som har bidratt til å redusere klimagassutslippene.
Jeg mener imidlertid at kvotesystemer og handel med utslippskvoter må avskaffes, siden de ikke har klart å redusere utslippene i tilstrekkelig grad, og har gjort det mulig for industrien å fortsette med «business as usual». I noen tilfeller har kvotehandel gjort miljømessige urettferdigheter verre. For eksempel har Bisasar-deponiet i Durban i Sør-Afrika, kontinentets største søppelfylling, ført til økt avfallsproduksjon for å generere metan som gir karbonkreditter.
- Juridisk ansvar for klimaskader
COP29 bør framheve rollen til Den internasjonale domstolen i Haag og andre internasjonale rettsinstanser i behandlingen av saker om miljøskader og tilkjenningen av klimarelatert erstatning. Det er behov for nye internasjonale juridiske rammeverk. Disse bør gjøre det mulig å reise klimarelaterte søksmål mot regjeringer, selskaper og andre som er ansvarlige for store utslipp. Tidligere rettslige seire, som dommen fra Distriktsdomstolen i Haag i 2021, der Royal Dutch Shell ble pålagt å redusere utslippene sine med 45 prosent innen 2030, har skapt en viktig presedens.
- Reguleringer for finansiell transparens
COP29 bør oppfordre til strengere lover om finansiell transparens. Utvidede rammeverk som Task Force on Climate-related Financial Disclosures kan tvinge selskaper til å rapportere om miljøødeleggelser, ressursutvinning og utslipp de forårsaker. Denne åpenheten vil hjelpe myndigheter og internasjonale organer med å identifisere forurensere og håndheve klimaerstatninger på en mer effektiv måte.
- Regelverk for finansiell transparens
COP29 bør oppfordre til strengere lover for selskapers finansielle rapportering. Utvidede rammeverk som Task Force on Climate-related Financial Disclosures kan tvinge selskaper til å rapportere om miljøødeleggelser, ressursutvinning og utslipp de forårsaker. Denne åpenheten vil hjelpe myndigheter og internasjonale organer med å identifisere forurensere og håndheve klimaerstatninger på en mer effektiv måte.
- Ansvarlighet for historiske utslipp
Selskaper som driver med fossilt brensel, og som i stor grad har vært uregulert i mange år, bør holdes ansvarlige for sine tidligere utslipp. COP29 kan opprette en mekanisme som tvinger disse selskapene til å betale inn til et formelt globalt fond for «klimaerstatning».
Framskritt på COP29
Det internasjonale samfunnet må etablere robuste mekanismer som sikrer at store klimagassutslippere stilles til ansvar. Dette innebærer å kreve økonomiske bidrag fra nasjoner og selskaper med høye utslipp. Disse bidragene skal finansiere tiltak for å redusere og tilpasse seg klimaendringene i sårbare samfunn.
Klimatoppmøtets suksess vil avhenge av den kollektive viljen hos regjeringer og selskaper til å omfavne prinsippene om rettferdighet, likebehandling og transparens. Dette vil sikre at byrden med å håndtere klimaendringene ikke bare faller på dem som har minst ansvar, for eksempel land i Afrika.
Opprinnelig publisert 27. oktober 2024 av The Conversation