I juni 2015 gikk en ung hvit mann ved navn Dylann Roof inn i Emanuel African Methodist Episcopal Church i byen Charleston i Sør-Carolina. Etter å ha takket ja til en invitasjon om å be sammen med menigheten, trakk Roof frem en Glock .45- kalibers pistol og begynte å skyte. I løpet av få minutter avfyrte han 74 skudd og drepte ni personer, deriblant pastoren og en senator. Senere kom det frem at Roof hadde på seg en jakke med to flagg – det ene fra apartheidregimet i Sør-Afrika og det andre fra Rhodesia (dagens Zimbabwe), som ble styrt av en hvit minoritet. Den 21 år gamle skytteren var en uttalt hvit makt-tilhenger som hadde droppet ut av videregående, og nå klandret afroamerikanere for situasjonen sin.
I de ti årene som har gått siden kirkemassakren, har medlemmer av høyreekstreme bevegelser i USA i økende grad sett til Rhodesia som modell for en stat styrt av hvite. De har særlig lovprist Selous Scouts, en brutal spesialstyrke i den rhodesiske hæren som drepte utallige sivile og opposisjonelle som kjempet for demokrati og flertallsstyre. Gjennom å fremme sine synspunkter på sosiale medier og i YouTube- videoer har disse ytterliggående stemmene fått flere hundre tusen følgere. De har også vekket interessen til flere klesprodusenter, som nå selger t-skjorter, hettegensere, plakater og strykemerker med Rhodesia-støtte til hvite nasjonalister og våpenelskere. En klesprodusent har gjort en vri på Donald Trumps slagord og selger et rødt og hvitt strykemerke med slagordet «Make Zimbabwe Rhodesia Again».
Året etter massakren ble Trump valgt til president, delvis som et resultat av antidemokratisk gerrymandering (partisk valgkretsinndeling) og skjerpede stemmerestriksjoner som hindret lavinntektsgrupper og etniske minoriteter i å utøve sine grunnlovfestede rettigheter. Noen måneder etter at Trump tiltrådte, samlet hundrevis av hvite nasjonalister seg i Charlottesville i Virginia for å protestere mot fjerningen av en statue til ære for sørstatsgeneral Robert E. Lee. De gikk til angrep på motdemonstranter, drepte én og skadet over tretti andre. Trump vakte nasjonal oppmerksomhet da han nektet å fordømme de hvite nasjonalistene, og i stedet hevdet at det var «veldig flotte folk på begge sider».
Som president tok Trump hvite nasjonalister inn i varmen. De som avviste demokrati, likestilling og fredelig maktoverføring, deriblant Proud Boys, Oath Keepers, QAnon og mer enn et dusin andre nynazistiske og nyfascistiske hvit makt-grupper, utgjorde kjernen blant Trump-tilhengere som stormet Kongressen etter valgnederlaget hans i 2021. Selv om forsøket på å rane til seg makten mislyktes, har rasister, fremmedfiendtlige og hvit makt-tilhengere vokst seg sterkere under Trump-administrasjonens beskyttende hånd.
Mens mange journalister har avdekket sammensetningen av og målene til disse høyreekstreme organisasjonene, er det få som har undersøkt den rhodesiske modellen som inspirerer dem. De har heller ikke utforsket hvordan moderate og liberale regjeringer offentlig fordømte Rhodesias rasistiske og antidemokratiske handlinger, samtidig som de ga stilltiende støtte til det hvite minoritetsregimet for å beskytte sine egne interesser. Når vi nå er vitne til at demokratiet forvitrer i USA, bør vi ta lærdom av hva som skjedde i Rhodesia for nesten seksti år siden.
Rhodesia var en britisk bosetterkoloni etablert i det sørlige Afrika i 1890, som ble styrt av et lite, hvitt mindretall av befolkningen. På 1960-tallet, da mange andre afrikanske kolonier var i ferd med å oppnå politisk uavhengighet, fikk de hvite i Rhodesia, som utgjorde kun 7 prosent av befolkningen, panikk. Hvite bønder, ranch- og gruveeiere, som var de som tjente mest på billig svart arbeidskraft, manipulerte den hvite arbeiderklassen til å frykte for sin egen skjebne hvis landet innførte demokrati. De svarte, som utgjorde de resterende 93 prosentene av befolkningen, levde langt under fattigdomsgrensen, med en inntekt per innbygger på 500 dollar, sammenlignet med 18 482 dollar for de hvite. Få oppfylte kravene til utdanning og inntekt for å få stemmerett.
Denne lille kolonien i periferien gikk stort sett ubemerket hen i resten av verden, men den 11. november 1965 ble den kastet inn på verdensscenen da Rhodesias statsminister Ian Smith kunngjorde en såkalt ensidig uavhengighetserklæring (UDI). Erklæringen brøt koloniens bånd til Storbritannia uten den nødvendige godkjenningen fra det britiske parlamentet. I øynene til verdens stormakter, som også hadde vært kolonisatorer og imperiebyggere, ble Smiths styre derfor ansett som ulovlig. Det samme hevdet nylige uavhengige afrikanske og asiatiske stater – men da fordi Smiths regime var fast besluttet på å holde makten på hvite hender.
Rhodesias fremstøt satte Storbritannia i en knipe. Uavhengighetserklæringen kom midt i en omfattende avkoloniseringsprosess på det afrikanske kontinentet. Massebevegelsene for politisk uavhengighet vokste seg sterkere etter andre verdenskrig, da afrikanske tropper ble innrullert i den britiske hæren og afrikanske bønder ble tvunget til å brødfø kolonimaktens hær og befolkning. Innen midt på 1960- tallet hadde Storbritannia blitt tvunget til å gi de fleste av sine afrikanske kolonier uavhengighet basert på prinsippet om flertallsstyre.
Mange av de nye afrikanske statene var sterkt påvirket av resolusjonene som ble vedtatt på Bandung-konferansen for asiatiske og afrikanske stater i 1955. Deltakerne hadde vedtatt å bekjempe kolonialisme og imperialisme, og å fremme økonomisk og kulturelt samarbeid i hele det globale sør (den gang kalt «den tredje verden»). De uttrykte særlig støtte til avkolonisering og nasjonal frigjøring i Afrika.
Storbritannia visste at de nye afrikanske medlemmene i FN og Samveldet av nasjoner aldri ville anerkjenne Rhodesias ensidige uavhengighetserklæring. London fordømte derfor det rhodesiske styrets ulovlige handling og nektet å anerkjenne landets uavhengighet før det viste seg villig til å innføre flertallsstyre. Samveldet, som besto av Storbritannia og dets tidligere kolonier, var et mektig symbol på britenes storslåtte fortid. Svekket av andre verdenskrig og desperat etter å holde Samveldet samlet, ble Storbritannia tvunget til å gi innrømmelser til de afrikanske medlemmene. Afrikanske land krevde en enda sterkere reaksjon mot regimet i Rhodesia. Under slagordet «Ingen uavhengighet før flertallet styrer» truet mange med å forlate Samveldet hvis London ikke gjorde flertallsstyre til en forutsetning for rhodesisk uavhengighet.
USA sto overfor et lignende dilemma. Washington fryktet at hvis de ikke motsatte seg det ulovlige regimet, kunne det føre til at nye, uavhengige afrikanske stater ble drevet bort fra amerikanernes innflytelsessone og over til kommunistmaktene. Dessuten kom Rhodesias ensidige uavhengighetserklæring på høyden av den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, og krevde dermed en rasesensitiv respons. Mange i den amerikanske regjeringen hadde imidlertid sympati for de hvite rhodesierne. USA var også hemmet av andre bekymringer. Washington hadde sterke bånd til Portugal, et NATO-medlem som bidro med viktige tjenester for USA under den kalde krigen, og til apartheidregimet i Sør-Afrika, der USA hadde betydelige økonomiske interesser. Begge landene ga livreddende støtte til Smiths styre i Rhodesia.
Stilt overfor motstridende krav utviklet amerikanske myndigheter en todelt strategi. Offentlig støttet de flertallsstyre og fordømte den illegitime staten, men i det skjulte deltok de i handlinger som forlenget statens liv – og beskyttet både Portugal og Sør-Afrika. Da FN innførte sanksjoner, ignorerte USA, i likhet med mange andre vestlige makter, at deres egne selskaper brøt dem.
Selv om Storbritannia sympatiserte med de hvite i Rhodesia, hvorav mange hadde emigrert fra de britiske øyene etter andre verdenskrig, var de klar over holdningene blant afrikanerne og nektet å anerkjenne den rhodesiske staten. Men de undergravde raskt sin offisielle motstand. London beskrev det hvite regimet som britiske «slektninger», men erklærte at de ikke ville bruke makt for å innføre et legitimt styre i Rhodesia, og motsatte seg full økonomisk krigføring. I stedet foreslo de begrensede økonomiske sanksjoner, som ikke hadde til hensikt å tvinge statsminister Smith i kne, men å få ham til å «ta til fornuft». De oppfordret det internasjonale samfunnet til å gjøre det samme.
FNs sikkerhetsråd fulgte Londons oppfordring og vedtok målrettede frivillige sanksjoner i april 1966, som begrenset salg av petroleumsprodukter til Rhodesia. I desember samme år ble det innført målrettede obligatoriske sanksjoner som blokkerte importen av en rekke rhodesiske produkter, deriblant sukker, tobakk og strategiske mineraler, samt eksporten av olje, våpen og militært utstyr til Rhodesia. Først i mai 1968 innførte Sikkerhetsrådet omfattende obligatoriske sanksjoner, som forbød ethvert økonomisk eller diplomatisk forhold til den illegitime staten.
USA var klar over at de målrettede obligatoriske sanksjonene som ble innført mot Rhodesia etter den ensidige uavhengighetserklæringen, bare ble «løst overholdt». Selv om Storbritannia og USA var imot innføringen av omfattende obligatoriske sanksjoner, ble de enige om å diskutere disse forslagene for å forhindre «mer radikale tiltak» fremmet av afrikanske og asiatiske medlemmer i FNs generalforsamling. Disse tiltakene omfattet bruk av makt mot Smith-regimet og utvidelse av de økonomiske sanksjonene til Portugal og Sør-Afrika, der de vestlige maktene hadde betydelige økonomiske og militære interesser. Selv om de helst ville tette smutthullene i sanksjonene og bruke makt for å få Rhodesia til å føye seg, så afrikanske og asiatiske stater på innføringen av omfattende obligatoriske sanksjoner i mai 1968 som en seier.
I oktober 1968 fremmet afrikanere og asiater igjen et forslag i FNs generalforsamling som krevde bruk av makt. London advarte sine allierte om at de ville nedlegge veto mot forslaget, og bemerket at «hvis vestlige land fortsetter å avholde seg fra å stemme, vil det utelukkende oppmuntre til ytterligere press og ekstreme krav fra militante afro-asiater». USA fulgte Storbritannias eksempel og stemte imot resolusjonen.
De mer enn to årene som gikk før det ble innført omfattende obligatoriske sanksjoner, ga Rhodesia tid til å restrukturere økonomien, utvikle nye markeder og finne sofistikerte metoder for å selge produktene sine i det skjulte. Landet fant villige handelspartnere på flere kontinenter. Noen av FNs medlemsland ignorerte åpent sanksjonbestemmelsene. Apartheidregimet i Sør-Afrika og det portugisiske kolonistyret i Mosambik fungerte som kanaler for rhodesisk import og eksport. De ignorerte FNs oppfordring til boikott av rhodesiske varer – og hjalp den illegitime staten med å selge sine produkter og forsyne den med petroleum, militært utstyr og utenlandsk valuta.
Hendelser som fulgte, avslørte at også USAs støtte til flertallsstyre var ren fasade. I 1971 vedtok Kongressen Byrd-tillegget til Military Procurement Authorization Act, som tillot import av «strategiske og kritiske» materialer fra Rhodesia, inkludert krom og 21 andre mineraler, så lenge det ikke fantes et tilsvarende forbud mot slik import fra kommunistland. En Rhodesia-lobby, støttet av sørstatsfolk i Kongressen som var for segregering, samt en rekke amerikanske bedrifter, hadde presset hardt på for lovtillegget.
Dette smutthullet forlenget livet til det hvite minoritetsregimet med flere år ved å forsyne staten med utenlandsk valuta som den trengte for å kjøpe våpen og olje på det svarte markedet. De vestlige maktenes vegring mot å stille Rhodesia til ansvar kulminerte i en 14 år lang krig mellom afrikanere som kjempet for frigjøring, og de rhodesiske sikkerhetsstyrkene – en konflikt som kostet rundt 20 000 mennesker livet. Selv med støtte utenfra var Rhodesia i en vanskelig situasjon. På slutten av 1970- tallet tvang krigen, en verdensomspennende lavkonjunktur og sanksjonene Rhodesia til forhandlingsbordet. I 1979 ble det illegitime regimet tvunget til å godta en løsning som til slutt førte til flertallsstyre.
Parallellene mellom Rhodesia for over et halvt århundre siden og dagens USA er urovekkende. Både i Rhodesia og USA har ekstremistiske politikere forkastet de grunnleggende prinsippene for demokrati og flertallsstyre, og manipulert den hvite arbeiderklassen med skremselspropaganda om at de vil bli erstattet av ikke-hvite befolkningsgrupper. I dag står USA overfor en gruppe hvite som føler seg truet av rase- og etniske minoriteter født på amerikansk jord og innvandrere fra det globale sør. Noen har åpent omfavnet Rhodesia som en modell for å bevare et hvitt minoritetsstyre. I begge tilfeller har ekstremistiske politikere og næringslivsledere alliert seg med antidemokratiske krefter som gjør det skitne arbeidet for dem. Den blinde støtten fra denne velgergruppen var og er avgjørende for at styret skal lykkes med sitt endelige mål: å beskytte den velstående hvite befolkningens interesser i næringslivet og industrien.
Som historisk eksempel har Rhodesia også mye å lære oss om hvordan selverklærte kritikere av et illegitimt regime hevdet å støtte menneskerettigheter, demokrati og respekt for rettsstaten, men i realiteten prioriterte sine egne interesser og forlenget regimets levetid, noe som til slutt førte til borgerkrig. Nå som det amerikanske presidentvalget nærmer seg med stormskritt, er det for sent å få de innbitte tilhengerne av en ekstremistisk minoritet til å skifte mening. Men kanskje kan lærdommen fra Rhodesia overbevise dem som fortsatt sitter på gjerdet.
Opprinnelig publisert 12. september 2024 av Africa Is a Country