I slutten av mai var vi blant de mange rundt om i verden som sørget over den kenyanske fjellklatreren Cheruiyot Kirui, som døde på Mount Everest da han forsøkte å nå toppen uten ekstra oksygen. Av oss to var Gitonga spesielt berørt, siden han kjente Cheruiyot personlig og tidligere har forsøkt å bli den første svarte kenyaneren til å bestige Mount Everest. Gitonga og Cheruiyot delte en forkjærlighet for å utforske naturen og sprenge grenser.
En annen som vil sprenge grenser, er Zoe Wanjiru. Den kenyanske eventyreren var en av 13 kvinner – hvor kun to var afrikanske – som i år ble valgt ut blant 700 søkere til å motta et stipend fra AWE Summit Scholarship Foundation for å finansiere sin neste store fjellutfordring. Stipendets uttalte formål er å «bryte ned barrierer som hindrer kvinner og ikke-binære eventyrere fra alle samfunnslag i å få adgang til de store fjellene».
De politiske hindringene for Wanjirus innreise til USA kunne imidlertid ikke overvinnes. I juni avslo den amerikanske ambassaden i Nairobi Wanjirus visumsøknad. Hun ble fortalt at reisehistorikken hennes var for svak, ettersom hun tidligere bare hadde reist i afrikanske land og De forente arabiske emirater. I frustrasjon la Wanjiru ut et innlegg på X for å skape press på ambassaden og få dem til å revurdere saken hennes.
Afrikanere som prøver å reise internasjonalt, blir regelmessig nektet visum – til USA, Canada, EU, Storbritannia og andre land – selv når de har alle dokumenter i orden, er invitert til å bidra med sin ekspertise på akademiske konferanser, delta i en datters bryllup eller bestige et fjell. Hvorfor må Zoe Wanjiru først besøke flere ikke-afrikanske land for å bevise at hun er en pålitelig besøkende i USA? Hva skal til for å bli fri fra diskriminerende restriksjoner på internasjonal reising?
Som svar på Wanjirus innlegg på X skrev en støttespiller: «Det er pussig hvordan vi tar imot hundrevis av amerikanske borgere som vil på eventyr i Kenya, men når det er vår tur til å gjøre det samme i USA, blir vi nektet muligheten.» Det globale reiselivet er fortsatt preget av ulikheter, der folk diskrimineres på grunn av opprinnelsesland, etnisitet, religion, utdanning, inntekt eller annet.
I Kenya er imidlertid en annen type bevegelsesfrihet på fremmarsj. Stadig flere kenyanere har begynt å gå fotturer, en trend tilrettelagt av det økende antallet små, kenyanskeide turarrangører som oppfordrer folk til å utforske naturen.
Et av disse fremgangsrike selskapene, Hikemaniak, lanserte sin første ekspedisjon for betalende kunder i Kenya 1. juni 2016, på Madaraka Day, en nasjonal høytidsdag til minne om Kenyas uavhengighet i 1963, etter flere tiår med britisk kolonistyre. Datoen var bevisst valgt: Selskapet ville anerkjenne at kenyanernes frihet til å bevege seg fritt i landet i dag skyldes tidligere generasjoners kamp for politisk uavhengighet fra kolonialismen.
Den politiske uavhengigheten gjorde likevel ikke slutt på begrensningene som hindrer kenyanerne fra å oppleve mer av landet sitt. Kenyas turistindustri har vært og er fortsatt utformet for å imøtekomme privilegerte utenlandske turister, med pakkereiser som tilbyr dyresafarier og en svært stilisert kolonial fantasi og nostalgi, hvor kenyanere stort sett er fraværende eller opptrer som «eksotiske» og «primitive» andre. Å tillate mindre kontrollerte møter mellom besøkende og kenyanere ville ha vanskeliggjort den reduksjonistiske kommersialiseringen av landet, som har vært så lønnsom spesielt for utenlandske selskaper og selskaper eid av hvite i Kenya.
Landet sitter imidlertid ikke fast i denne historien. Med fremveksten av en kenyansk middelklasse og forbedret infrastruktur i form av veier og jernbane har kenyanerne i økende grad blitt turister i eget land. Turistnæringen har i stor grad vært styrt av profittmaksimerende strandhoteller og safariselskaper, men dette hegemoniet er i ferd med å slå sprekker etter hvert som turgåerne våger seg inn på andre områder.
Siden den første Madaraka Day-turen i 2016, har Hikemaniak og andre små, kenyanskeide bedrifter tatt med titusenvis av kenyanere og tilreisende på fot- og klatreturer rundt om i landet. Sektoren har vokst, spesielt etter annerledesåret 2020. Dette året innførte Kenyas regjering flere måneder med restriksjoner som svar på covid-19-pandemien. Regjeringen stengte skoler, hellige steder samt ikke-essensielle arbeidsplasser og virksomheter, innførte portforbud om kvelden og forbød folk fra å reise utenfor fylket. I Nairobi var mange henvist til hjemmene sine og sosiale medier, hvor de la merke til de uvanlige bildene av vakre fossefall og skogsturer som ble lagt ut av kenyanere i nærområdet. Paradoksalt nok ble nedstengningen en drivkraft for flere kenyanere til å utforske naturen. Alex Kamau, grunnleggeren av friluftslivselskapet Let's Drift, forteller: «Før covid var det kanskje fem stykker som meldte seg på en av lørdagsturene våre. Under covid meldte plutselig alt fra hundre til to hundre personer seg på. Vi måtte utvide tilbudet.»
Kamau mener at covid-restriksjonene endret kenyanernes turkultur i et omfang som ellers ville ha tatt ti år. Han tror at folk ønsket å flykte fra den trange og monotone hverdagen: «Mange så på livsstilen sin med nye øyne og ønsket seg mer av livet – mer eventyr, utfordringer og mangfold, samt bedre mental og fysisk helse.» Marsha Mumbi opplevde det samme: «Folk satt fastlåst hjemme, og de ville bare ut og gjøre noe.» Marsha var en av dem som begynte å melde seg på fotturer organisert av et lite selskap, og senere tok hun med vennene sine på vandringer rundt Nakuru. Hun ble så begeistret for turgåingen at hun i januar 2022 startet sin egen virksomhet, Mamba Hikers, som siden den gang har tatt med seg mer enn tusen betalende på fot- og klatreturer i Kenya og Tanzania.
Som bransje er arrangerte fotturer et eksempel på kenyansk entreprenørskap etter gjør-det-selv-prinsippet, uten statlig støtte og med minimal regulering. Ekspansjonen har ikke vært en reaksjon ovenfra på kollapsen i det utenlandske turistmarkedet under covid eller den vedvarende uforutsigbarheten i dette markedet. Markedet har reist seg igjen – og befinner seg fortsatt i sin egen skjøre boble av ekskludering og illusjon – mens kenyanerne aktivt utvider hva som anerkjennes som rekreasjon og turisme.
Å vandre som kenyaner i eget land er banebrytende, både bokstavelig og metaforisk. Kenyanere ledsager andre kenyanere på og utenfor allfarvei til Mount Kenya og mindre kjente steder. Når folk utforsker friluftslivet, er håpet at de velger seg en sunnere livsstil og får større respekt for naturen. Og når kenyanerne besøker ulike deler av landet, kommer de i kontakt med mennesker med ulik bakgrunn, deler måltider og erfaringer, og føler seg mer komfortable blant andre de tidligere bare har hørt historier om. Stiene er steder der fremmede møtes og blir litt bedre kjent med sitt felles land.
Disse initiativene gjør flere områder i landet tilgjengelige for kenyanere, og legger dermed til rette for mer bevegelsesfrihet, selv om det fortsatt hovedsakelig er for dem som har fritiden og råd til å betale. I arbeidet med å prioritere tilgjengelighet for kenyanere er turselskapene klar over at prisene må være beskjedne nok til å tiltrekke seg nye kunder, men de er fortsatt uoverkommelige for mange. For eksempel koster en dagstur vanligvis 3600 kenyanske shilling – rundt tre hundre norske kroner – inkludert transport, guiding og adgangsavgift.
I andre land, som Canada og USA, finnes det i dag både idealistiske og kommersielle initiativer for å oppmuntre folk av ulik etnisk bakgrunn til å ta i bruk friluftsområder – områder som tidligere ble opplevd som hovedsakelig hvite. Disse initiativene vekker også gjenklang i Kenya, der det finnes et ønske om å gi flere kenyanere innføring i fjellklatring for å åpne opp en sport som fremdeles er overveiende hvit, selv her.
Heldigvis guider kenyanerne ikke bare utenlandske besøkende gjennom sitt vakre land, men også sine landsmenn. Med det åpner de opp for alle slags forbindelser og muligheter, deriblant opplevelsen av glede, som Nanjala Nyabola påpeker er en så viktig dimensjon ved det å reise. Vi ser elementer av et utopisk prosjekt i dette. Friheten til å bevege seg er en politisk rettighet, men også et humanistisk tiltak, når det gjøres med en bevissthet om å tre ut av komfortsonen og skape ny solidaritet – både med andre mennesker og andre arter – som lenge har vært uutforsket.
Opprinnelig publisert 13. september 2024 av Africa is a Country