Lyden av knusende glass fikk meg til å våkne med et rykk. Jeg kjente frykten og uroen stige da jeg hørte eksplosjoner i nærheten av leiebilen min, det eneste kjøretøyet som sto parkert på Rue Victor Sévère i Fort-de-France. De fleste innbyggerne – de som kunne – hadde allerede flyktet fra byen til andre steder på Martinique. Ferjeforbindelsene til den nærliggende øya Saint Lucia var begrenset, og flyet til USA gikk bare én gang i uka. Jeg følte meg strandet på stedet jeg hadde kalt hjemmet mitt den siste måneden.
Det var rett etter midnatt i slutten av november 2021. Leiligheten min, som lå i tredje etasje i en gammel bygning, ga meg utsikt til demonstrasjonene som hadde pågått nede i gaten ved den offisielle boligen til prefekten på Martinique, Frankrikes regjeringsadministrator eller guvernør, de siste to ukene. Forsiktig beveget jeg meg ned fra soveloftet mitt til hovedvinduene for å se på urolighetene som utspilte seg.
Den skarpe lukten av røyk fra brennende bensinstasjoner og apoteker trengte seg gjennom vinduene, og jeg kunne høre unge menn rope i sinne på kreolsk og fransk flere kvartaler unna. Prefekten hadde tilkalt støtte fra Frankrikes militærpoliti – gendarmer. Fordi de var hvite og kom fra landsbygda, antok jeg at de verken kjente til øya, språket eller hvorfor folk protesterte.
Jeg åpnet vinduene på gløtt og så en mann ved Mwaka Pizza som kastet glassflasker mot bygninger. Handlingen hans virket symbolsk for den misnøyen som hadde grepet Martinique etter at fagforeningene hadde oppfordret til streik på hele øya uka før. Lyden av glass som knuste, avbrøt sjokkgranatene jeg hadde hørt hver natt i det siste. Det tok ikke lang tid før en lastebil med gendarmer ankom fra prefekturet, der barrikader var blitt et fast nattlig innslag etter at portforbudet var gjeninnført på øya. Da jeg så dem i full opprørsutrustning og med våpen, kom jeg til å tenke på opptøyene som hadde brutt ut i amerikanske byer noen måneder tidligere. Der hadde politiets respons vært brutal – på TV hadde jeg sett politifolk som julte opp demonstranter, og jeg forventet at enhver lignende konfrontasjon ville føre til arrestasjoner eller dødsfall.
Gendarmene steg ut av bilen og nærmet seg mannen, som fortsatte å kaste flasker, men nå siktet mot føttene deres. I USA eller i hjemlandet mitt Jamaica kunne dette bare ha endt i drap, så jeg bestemte meg for å følge med og ta notater i tilfelle gendarmene kom til å dekke over det, men droppet å ta fram mobilkameraet så de ikke skulle se lyset fra det over dem.
En av gendarmene holdt opp hånden for å be mannen om å stoppe, mens mannen fortsatte å rope på martinikansk kreolsk. Gendarmen svarte på fransk, og jeg kunne ikke la være å lure på om de egentlig forsto hverandre, på samme måte som amerikanske turister sliter med å forstå jamaicansk patois, til tross for at det er fullt av engelske ord. Ingen av de andre gendarmene gjorde noe forsøk på å gripe etter våpen eller håndjern. I stedet sto de bare og så på, og lot mannen få utløp for sin frustrasjon. Han uttrykte bekymring for at franske myndigheter ikke var til å stole på når det gjaldt sikkerheten til den hasteinnførte koronavaksinen. Det ville ikke være første gang martinikanerne ble ført bak lyset, fortsatte han, og minnet om som da bananplantasjene ble sprayet med sprøytemidler som forurenset vann og jordsmonn, og førte til omfattende helseproblemer blant innbyggerne.
«Paris», sa mannen, «er fullt av blodsugere som ikke bryr seg om noen utenfor fastlandet.»
*
Situasjonen ble løst uten trusler om vold eller arrestasjon: Gendarmene fortalte at han hadde brutt portforbudet og rådet ham til å gå hjem. Merkelig nok adlød han uten å gjøre motstand. Den uventet fredelige reaksjonen overrasket meg, men da jeg dagen etter diskuterte hendelsen med mine lokale venner, forsikret de meg om at det jeg hadde sett var helt dagligdags. Protester ble oppfattet som den viktigste måten å tvinge békés – de velstående etterkommerne av øyas slaveeiere – til å innse de økonomiske forskjellene.
Vennene mine forklarte at gendarmenes motvilje mot å ty til vold skyldtes en dyptliggende frykt for konsekvensene. De visste at enhver skade som ble påført sivile, kunne sette karrieren deres i fare. I 1967 eksploderte spenningene mellom den franske staten og befolkningen på det nærliggende Guadeloupe i opptøyer. Gendarmeriet skjøt mot sivile med dumdum-kuler – prosjektiler som er konstruert for å ekspandere og flate ut når de treffer, og dermed etterlater et større sår, og som hadde vært forbudt siden Haag-konvensjonen i 1899. Det lokale politiet her så på skytevåpen som en siste utvei, og var ikke villige til å risikere livet ved å angripe sivile som kanskje ville slå tilbake. Det virket som vennene mine mente det fantes en maktbalanse mellom staten og innbyggerne, og at det ble sett på som viktig å styre ansvarlig og med tilbakeholdenhet. Jeg var skeptisk – jeg hadde sett politiet i Paris angripe «de gule vestene» bare ett år tidligere, da de gjorde opprør mot en økning i drivstoffavgiften. Kanskje var tankene mine preget av at jeg hadde opplevd en sommer med vold mot demonstranter fra Black Lives Matter, men jeg visste ikke om det vennene mine sa var sant, eller om det var noe som hadde gått tapt i oversettelsen.
Reisen min til Martinique skyldtes et akademisk forskningsprosjekt: en oversettelse til jamaicansk patois av den martinikanske politiske filosofen og psykiateren Frantz Fanons antikoloniale verk Jordens fordømte (1961). Jeg hadde nylig stedt moren min til hvile på Jamaica, og da jeg ankom Martinique en frisk ettermiddag i oktober, var det en helt annen stemning som rådet. Øyene i regionen deler en felles historie med slaveri og kolonialisme. Men her skilte innbyggernes respons på bevegelsesrestriksjonene under pandemien seg ut, og besto mest i å klage på sosiale medier over at de ikke kunne «gå på fest».
Mens sola svidde takene våre i en av de varmeste somrene noensinne, så familien min og jeg amerikanske byer brenne etter drapet på George Floyd, som ble begått av en hvit politimann. Sønnen min, som var på vei inn i tenårene, kalte meg feig – han mente at jeg, som svart kvinne, burde være der ute og marsjere og gi min stemme til saken. Samfunnsaktivisme og protest var ikke en del av mitt vanlige repertoar – jeg foretrakk å uttrykke min misnøye gjennom konvensjonelle kanaler som stemmegivning, veldedighet eller boikott – og jeg så på meg selv som pasifist når det gjaldt å kjempe for forandring. Nå fikk hendelsene utenfor vinduet mitt meg til å stille spørsmål ved overbevisningen min.
Da demonstrasjonene på Martinique først startet, var de fredelige og preget av feststemning. Jeg sang med og vugget på hoftene mens menn slo på trommer og lydanleggene spilte protestlåter i zouk-sjangeren. Men de fleste dagene under demonstrasjonene tilbrakte jeg på loftet mitt, mens jeg kjempet mot myggen og fulgte med på nyhetene. De franske gendarmene var et vanlig syn i gatene, og turistene var på vei tilbake til cruiseskipterminalen. I havna gikk det transatlantiske seilkappløpet Transat Jacques Vabre langs den gamle kafferuten fra Frankrike til Martinique (de unnlot alltid å nevne at det var den samme ruten som brakte afrikanske slaver og deretter indiske og kinesiske arbeidere til De vestindiske øyer).
De høylytte protestene gikk raskt over i omfattende blokader på strategiske steder, særlig i den viktigste havna og på flyplassen. En gang satt jeg fast på motorveien i timevis, opprørt over at demonstranter hadde blokkert veien til en berømt strand – men turen fikk meg til å innse utfordringene som folket sto overfor. Da jeg skulle tilbake til den leide leiligheten min i Fort-de-France, måtte jeg navigere gjennom de statlige boligprosjektene i byen Le Lamentin. Utbredt arbeidsledighet og høye levekostnader ble forsterket av at jorda – det eneste som hadde noen reell verdi – var eid av noen få familier. Landressursene kunne ikke brukes til å oppnå selvforsyning og dermed verdighet – i stedet sto folk i kø på postkontoret og ventet på den månedlige stønaden fra regjeringen i Paris.
Fram til da hadde motstanden min bestått i å overleve og skrive strenge e-poster. Kanskje jeg trengte å bli utfordret.
*
Som medlem av en halvprivilegert elite forsto Frantz Fanon at kolonistyret ble opprettholdt gjennom vold og undertrykkelse, og at han kunne dra nytte av det så lenge han utkonkurrerte franskmennene i deres eget språk, tenkning og kultur. Som kolonisert visste Fanon også at selvstyre oppnådd gjennom vold var rensende for de undertrykte. Han avskydde barbari og så seg nødt å ta til orde for økonomiske og sosiale systemer som ikke var preget av utbytting. Systemer som ville hindre bananplantasjeeiere i å bruke sprøytemiddelet klordekon lenge etter at resten av verden hadde forbudt det. Jeg oppfatter det slik at hans hensikt med Jordens fordømte var å skape stolthet og tillit til lokale tradisjoner, og avvise den fremmedgjørende etterligningen av den dominerende hvite kulturen.
En gateselger fra Saint Lucia som jeg snakket med på engelsk, fortalte meg at interessen for protestene var dalende. «Folk her er schizofrene», la han til mens han insisterte på at jeg måtte kjøpe en øredobb han hadde laget av en peanøtt for 50 euro. «De vet ikke hva de vil. Panafrikanisme eller kreolskhet. Om de vil være franske eller martinikanere. De marsjerer og får noen smuler, og så går de rett tilbake til den samme tankegangen.»
«Martinique er helt nydelig», skrev jeg i en e-post til professoren min og delte detaljer fra en gruppechat som er åpen for alle på øya. Det er et uortodokst forum – dekorert med emojier av regnbuer og solskinn under overskriften «Veisperringsværvarsel» – som lister opp alle gatene, motorveiene og rundkjøringene som er sperret, og minner folk på å se opp for det «diskré treet som har falt og sperrer en bestemt vei», en eufemisme for brennende biler. «De ser ut til å være lei av protestene, men vil ikke motsette seg fagforeningene.» Selv ønsket jeg at livet skulle gå tilbake til den gamle normalen, selv om det innebar å beholde det Fanon kaller «den hvite masken» på. I en annen e-post, til universitetets programansvarlige, la jeg til: «Jeg er på vakt», som om noen var ute etter meg. «Jeg vet ikke om jeg bør dra hjem tidligere», skrev jeg. «Jeg har tolv dager igjen. Jeg skal gi deg beskjed. For øyeblikket er jeg trygg.»
Dessverre gikk gateselgerens ord i oppfyllelse. Det franske fastlandet fulgte nøye med: I løpet av den påfølgende helgen bremset samtalene opp da den franske ministeren for de oversjøiske territoriene ankom Guadeloupe, der protestene hadde sitt utspring. Ministeren insisterte selvfølgelig på at fagforeningslederne først skulle fordømme volden før samtalene kunne finne sted. Løfter ble gitt, før ministeren dro tilbake til Frankrike etter å ha tilbrakt mindre enn en dag på øya. Samtalene om autonomi og selvstyre ble færre, og diskusjonen om det franske maktmisbruket og høye levekostnader ble lagt død; havnene ble åpnet igjen, og matvarene kom tilbake i hyllene på Carrefour.
Denne gulrot eller pisk-strategien satte til side det som fagforeningene hadde blitt enige om lørdag før, nemlig å gjøre den sosiale uroen til «det ene» opprøret som tvang Frankrike til å ta et oppgjør med sin tidligere og nåværende behandling av de oversjøiske territoriene. Kompromisset forsterket den århundregamle mistilliten til lederne på fastlandet, som var kjernen i protestene. Nyhetene rapporterte at urolighetene og opptøyene var over. Ingen var blitt skadet av politi eller gendarmer, ifølge mediene, men demonstranter hadde skutt mot politi og journalister, og tilhengere av fagforeningene hadde angrepet politistasjoner. Ministeren hadde forlatt Martinique etter å ha møtt fagforeningslederne og angivelig opphevet de obligatoriske vaksinasjonene. I realiteten var det nå et enda tyngre nærvær av gendarmer fra det franske fastlandet og lokalt politi.
Jeg skrev en e-post til en venn som hadde spurt hvordan det gikk med meg. «Martinique er fortsatt nedstengt og demonstranter blokkerer enkelte veier, men det vet du allerede hvis du er på gruppechatten. Siden 22. november har det vært generalstreik på hele øya. Havna har vært blokkert. Det har vært reiserestriksjoner. Et tidlig portforbud ble gjeninnført. Gatene patruljeres om natten av gendarmer fra fastlandet, og det brukes granater mot folk som samler seg. I helgen så det ut til å ha kommet til en løsning mellom den franske regjeringen og fagforeningene, som avblåste protestene. På søndag kunne jeg faktisk kjøre helt sør for å se Mémorial de l'Anse Cafard, et steinmonument som er viet kampen for å frigjøre slavene i Fransk Vestindia, selv om Napoleon noen år senere ønsket å gjeninnføre slaveriet. Endelig kom jeg meg til stranda.»
Da jeg kjørte rundt på leting etter veien hjem, innså jeg at jeg ikke ble oppfattet som amerikaner eller jamaicaner. Jeg var rett og slett bare en svart person. Uansett hvor jeg kom fra, var det en urettferdighet som burde kjempes mot, eller som jeg kunne gi min stemme eller knyttneve til. Et sitat fra Alan Moore, medforfatteren av tegneserien V for Vendetta, fikk ny relevans: «Folk bør ikke frykte regjeringen sin. Regjeringer bør frykte folket sitt.» Det var en påminnelse om at alle svarte mennesker i verden fortsatt har en lang vei å gå før de oppnår reell rettferdighet og likeverd.
Kanskje er voldelig protest det eneste svaret på et iboende urettferdig system.
Opprinnelig publisert 26. juni 2024 av Africa is a Country.