Med de senere årenes utvikling med pandemi, krig i Ukraina, inflasjon og den senere tids utvikling i Israel/Palestina-konflikten har det sneket seg inn en erkjennelse av at de foregående tiårenes relative fred og velstandsøkning kanskje er mer skjør enn mange har trodd. De globale økonomiske, og også eksistensielle problemene har i disse tider to store grunnleggende utfordringer som må løses: Ikke-bærekraftig statlig gjeld og klimakrisen. Den ene er unektelig mer eksistensiell enn den andre, men begge må løses dersom man skal ha håp om å motvirke katastrofale klimaendringer og sikre stabil økonomisk utvikling og fattigdomsbekjempelse for alle klodens innbyggere.
Toner ned kriseforståelse
Ikke-bærekraftige statlige gjeld var et av temaene høyest oppe på agendaen under Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbankens vårmøter i Washington. Under pandemien ropte både IMFs leder, Kristalina Georgieva, og Verdensbankens tidligere leder, David Malpass, høyt om behovet for grunnleggende gjeldslette for land i krise. De løftet også behovet for strukturelle endringer i den globale finansstrukturen for bedre å forebygge og løse statlige gjeldskriser. Etter hvert som den akutte kriseforståelsen som pandemien brakte, har lagt seg, har fondet og bankens ledelse begynt å snakke med mer innestemme om problemene. Den senere tids uttalelser etterlater et inntrykk av at de prøver å tone ned den kriseforståelsen de selv bidro til å bygge opp. Verdensbankens nye leder Ajay Banga toner først og fremst flagg for økte investeringer som middel mot globale økonomiske problemer, fremfor gjeldslette.
Likefullt er problemene ikke løst. Ifølge IMF har over halvparten av lavinntektsland og en femtedel av alle utviklingsland høy risiko for å misligholde statlig gjeld. Særlig det afrikanske kontinentet er hardt rammet: Gjelda fortsetter ubønnhørlig å stige. Når et land misligholder gjelda, betyr det en akutt økonomisk krise som berører alle deler av samfunnslivet: Bedrifter sliter, fattigdom øker og det blir dårligere tilgang til offentlige tjenester som helse, utdanning og sosiale sikkerhetsnett. Land får også en dårligere evne til å møte negative konsekvenser av klimaendringer, så vel som et ikke-eksisterende økonomisk handlingsrom til å gjøre dyre, nye investeringer i energiomstilling som vil kunne motvirke klimakrisa. Gjeldskrisene må løses for å sikre tilstrekkelig finansiering av klimatiltak, så vel som å motvirke fattigdom, konflikt og sult.
Viktig vendepunkt
Vil det bli bygget opp nødvendige innsikt som kan gjøre mer grunnleggende strukturelle endringer sannsynlige? Økonomiske framskrivinger viser at de statlige økonomiske problemene vil forverres i de kommende årene dersom verdens land ikke klarer å enes om bedre systemer for å forebygge og løse statlige gjeldskriser. Verden mangler en multilateral institusjon som kan være et permanent vertskap for reforhandling av statlig gjeld i én omfattende prosess der alle kreditorer deltar i samme forhandling. Verden mangler også et multilateralt regelverk for strukturering av disse reforhandlingsprosessene.
FNs kommende Finansiering for Utviklings-konferanse i Spania 2025 kan være et mulig tidspunkt for å komme videre i diskusjonene om opprettelsen av en slik permanent, multilateral gjeldshåndteringsinstitusjon. Skal det bli noe realisme i en såpass stor og ambisiøs endring i det internasjonale systemet, trengs det storstilt mobilisering av politisk press fra mannen i gata internasjonalt.
Forrige gang utviklingsland var i gjeldskrise, på slutten av 90-tallet, ble over 24 millioner underskrifter samlet inn i 166 land til støtte for kravet om gjeldsslette, noe som ga den såkalte Jubilee 2000-kampanjen hele to rekorder i Guiness rekordbok. Over 100 milliarder dollar i gjeld ble ettergitt da kravet fikk gjennomslag.
Bedre systemer
Den globale gjeldskampanjen Jubilee 2000 gikk inn i historien: “Med tilstrekkelig folkelig press er det utrolige mulig.” Om verden får et nytt Jubilee-øyeblikk gjenstår å se. Dersom man denne gangen lykkes med å få gjennomslag for krav om å redusere lands gjeldsbyrder, er det i alle fall avgjørende at tiltaket kommer sammen med permanente institusjonelle endringer; endringer som sikrer både bedre systemer for å forebygge og løse statlige gjeldskriser så vi unngår at historien gjentar seg. Men gjeldskrisene må løses raskt dersom man skal få nok tilgjengelig kapital til å investere i grønn energiomstilling før klimaendringene har rukket å gjøre irreversibel skade på mennesker og planet. På tide å brette opp ermene!
