Kampen mot kjønnslemlestelse – mellom politikk og praksis

I anledning Den internasjonale dagen mot kvinnelig kjønnslemlestelse, ble Million Shiferaw Kebede fra Kirkens Nødhjelp Etiopia og Veronica Lyimo fra det nasjonale nettverket av kvinner som lever med HIV i Tanzania (NACOPHA) invitert til å dele sine erfaringer rundt kampen mot kjønnslemlestelse i Etiopia og Tanzania.

Etiopia og Tanzania har til felles at de har gjort betydelige fremskritt i kampen mot kjønnslemlestelse. Samtidig har de til felles at det er store regionale forskjeller innad i landet. I Tanzania er regionene Manyara, Dodoma, Arusha, Mara og Singida de fem områdene hvor kjønnslemlestelse forekommer hyppigst med et spenn på 30,9 prosent til 57,7 prosent. Kvinner og jenter mellom 15 til 49 år som bor i rurale regioner i Tanzania har dobbelt så stor sannsynlighet for å kjønnslemlestes. Både Etiopia og Tanzania er land med en majoritetsbefolkning med religiøs tilknytning. I flere kontekster har det blitt hevdet at kjønnslemlestelse av jenter og kvinner kan rettferdiggjøres av religion. Kebede understreker at praksisen har ingen rot i eller grunn for å bli rettferdiggjort av religion. Lyimo støtter opp om dette, og hevder at årsaken bak det er mer tilknyttet kulturelle og sosiale normer, fremfor religiøs praksis. Andre årsaker til at praksisen opprettholdes er sosiale normer bunnet i kultur og tradisjon, samt en måte å beskytte kvinnens «uskyld» og «renhet» på. Kjønnslemlestelse brukes også i noen tilfeller som en markering av overgangen fra å være barn, til å tre inn i de voksnes rekker. Hun understreket videre viktigheten av å adressere de komplekse samspillene mellom kjønnslemlestelse og sosioøkonomiske faktorer som tilgang på utdanning og informasjon, samt helsetjenester.

Kebede fortalte om lignende utfordringer, hvor ulike faktorer påvirker regionale forskjeller i forekomsten av kjønnslemlestelse. Disse inkluderer kulturelle tradisjoner, sosioøkonomiske forhold og religiøs praksis. Hun fremhevet betydningen av samarbeid med religiøse ledere og trosbaserte organisasjoner for å bekjempe kjønnslemlestelse. I Etiopia estimeres det at 25 millioner jenter og kvinner er offer for kjønnslemlestelse, tilsvarende 65 prosent av alle kvinner og jenter i alderen 15 til 49 år. I Etiopia i 1970 var 9 av 10 unge mellom 15-19 år påvirket av praksisen, mot 5 av 10 i dag. Dette viser til en betydelig nedgang av tilfeller, og Kebede viser til at dette henger sammen med store endringer i landet generelt, sosioøkonomisk og politisk. Samtidig er det fremdeles flere utfordringer knyttet til håndhevelse av lover og tilgang til helsetjenester for ofrene for kjønnslemlestelse.

Myndighetene i Etiopia og Tanzania har gjort betydelige fremskritt i kampen mot kvinnelig kjønnslemlestelse gjennom politiske initiativer og lovgivning. I Etiopia har regjeringen definert praksisen som et brudd på menneskerettighetene, samt definert kjønnslemlestelse som en straffbar handling siden 2004. Videre har de fornyet sin forpliktelse til å avslutte FGM innen utgangen av 2024 gjennom initiativet «National Costed Roadmap to End Child Marriage and FGM/C 2020–2024». Til tross for disse tiltakene fortsetter likevel FGM å være utbredt, spesielt i enkelte regioner som Somali og Afar. Tar man befolkningstetthet med i betraktning er flest jenter utsatt i regionene Oromia og Amhara.

I Tanzania har også myndighetene ratifisert og iverksattlover som forbyr FGM. Dette inkluderer «The Sexual Offences Special Provisions Act (SOSPA) 1998» som siden 1998 har forbydd kjønnslemlestelse av jenter under 18 år. I nyere tid har myndighetene utarbeidet “National Plan of Action to end Violence against Women and children (NPAVAWC 2017/18 – 2021/22)”. Dette er en femårsplan som spesifikt definerer FGM som en skadelig praksis mot kvinner og barn, i tillegg til å understreke viktigheten av handling for å forebygge praksisen. Samtidig forteller Lyimo at utfordringene ved å endre dypt rotfestede kulturelle normer og tradisjoner, samt manglende kunnskap om de negative konsekvensene av praksisen fortsatt er høyst aktuelle.

Disse politiske initiativene er avgjørende skritt i retning av å avskaffe FGM, men de må følges opp med effektiv håndhevelse, investering i informasjonsarbeid og kapasitetsbygging, og støtte til jenter og kvinner som har gjennomgått kjønnslemlestelse. Sivilsamfunnet spiller en nøkkelrolle i å overvåke og evaluere implementeringen av politikk, og presser på for ytterligere handling der det er nødvendig. Gjennom et samarbeid mellom myndigheter, frivillige organisasjoner og lokalsamfunn kan vi håpe på en fremtid der kjønnslemlestelse er en praksis i fortiden, sier Kebede.

Sivilsamfunnets innsats spiller en avgjørende rolle i å supplere myndighetenes tiltak. Organisasjoner som NACOPHA og Kirkens Nødhjelp Etiopia jobber på grasrotnivå for å øke bevissthet, støtte ofrene og samarbeide med lokalsamfunn for å fremme avskaffelsen av FGM.

Løsningene må ikke tres over hodet på folk, det må komme fra lokalsamfunnene selv. Sosiale normer på samfunnsnivå må adresseres, og kvinner og jenter på individnivå må få muligheten til å være aktører i eget liv. Lyiomo fremhever også viktigheten av å ha representanter fra lokalsamfunnet i dialog med myndighetene, for å fremme deres behov, ønsker og en generelt bedre forståelse for konteksten myndighetene forsøker å skape en positiv endring i.

Begge organisasjonene understreker betydningen av å samarbeide med myndighetene, internasjonale og nasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner og andre interessenter for å realisere de politiske rammene som er på plass for å bekjempe kjønnslemlestelse. Den tverrsektorielle innsatsen mot kjønnslemlestelse i begge land har vist å ha en effekt. Samtidig viser det at politisk vilje ikke er tilstrekkelig for å nå målet om å avskaffe praksisen, og det går ikke så fort fremover som man hadde håpet. For å nå FNs bærekraftsmål om likestilling, som inkluderer å avskaffe all skadelig praksis, må sivilsamfunnet i de respektive landene støttes og berømmes. De har vist seg å være helt essensielle i å realisere den foreliggende politikken.