Allerede i desember i fjor advarte leger i Gaza om at Israel ødela befolkningens livsnødvendigheter, og at selv om bombingen tok slutt, ville folk fortsette å dø. Hvis du blokkerer tilgangen til mat, rent vann, husly, sanitæranlegg, drivstoff, medisiner og medisinsk behandling, vil sykdom gjøre resten, og barna er de første som dør. De foregående femten årene med israelsk blokade hadde allerede svekket Gaza alvorlig. Nå, etter seks måneder med full krig, kan vi se virkningene av bombeangrepenes raske folkemord, sammen med det langsomme folkemordet som ødeleggelsen av det sosiale reproduksjonssystemet har ført til.
Press fra resten av verden kan få Israel til å innføre en våpenhvile, men det vil ikke sette en stopper for dødstallene. Det har som kjent vært mange massakrer og folkemord i Afrika opp gjennom historien, men det finnes et bestemt historisk mønster av koloniale folkemord som knytter Afrika til Palestina. Det Israel angriper, er hele systemet for sosial reproduksjon, fra å nekte palestinerne tilgang til grunnleggende nødvendigheter til å angripe arbeidet som stort sett utføres av kvinner – å brødfø, ta vare på og reprodusere arbeidsstyrken. Vi ser ikke kvinnenes arbeid i de daglige bildene fra Gaza, som oftest viser sultende barn eller menn som tar store sjanser for å få tak i matforsyninger. Men dette systemet er under angrep, akkurat som det har blitt angrepet gjennom hele bosetterkolonialismen, med varige virkninger. Det er bombingen og skytingen som dreper raskest, før det langsomme folkemordet setter inn i form av sult og sykdom. Ogdrap på barn er en grunnleggende del av det langsomme folkemordet.
Under den britiske massakren i Drogheda i Irland i 1649 oppsto den ultimate kolonimakt-replikk om å drepe barn: «Egg blir til lus.» Begrunnelsen har blitt brukt gjennom hele kolonihistorien, spesielt mot urbefolkningen i Nord-Amerika. I Afrika, fra Algerie til Sør-Afrika, har kolonimaktene gått aktivt inn for å kontrollere og ødelegge den sosiale reproduksjonen og blokkere den avgjørende støtten den gir til frigjøringsbevegelser – fra å rive ned eksisterende landsbyer og deretter innesperre overlevende kvinner, barn og eldre i «bevoktede bosettinger» eller karrige homelands, til å avsperre, bombe og kontrollere «innfødte» områder. Alle disse strategiene førte til et forutsigbart mønster av sykdom og død, først og fremst blant barn. Og alle disse strategiene brukes nå i Palestina.
Under boerkrigen i 1899–1902 brente britene boergårder og satte boerkvinner og -barn og afrikanerne som arbeidet for dem i bevoktede leirer. Målet var å ødelegge det sosiale reproduksjonssystemet som støttet boerstyrkene. Tusenvis, mange av dem barn, døde. I Kenya på 1950-tallet forsøkte britene å blokkere matforsyningen til Mau Mau-krigerne i skogene på Mount Kenya, som ble bombardert av britiske fly. Kikuyu-kvinner og -barn som bodde i urfolksreservater i fjellskråningene, ble tvunget inn i «strategiske landsbyer» omgitt av piggtråd og tårn med bevæpnede vakter. Underernæring og sykdom krevde titusenvis av menneskeliv, særlig barn.
I Kamerun på slutten av 1950-tallet førte undertrykkelsen av opposisjonspartier til at Union des Populations du Cameroun (UPC) forskanset seg i landsbyer i skogene. Franskmennene svarte med å sette opp bevoktede bosetninger langs veiene som de lettere kunne overvåke og samtidig svekke den sosiale reproduksjonen – og hvis det ikke fungerte, bombet de dem.
Gillo Pontecorvos film Kampen om Algerie fra 1966 og Frantz Fanons bøker har gjort den urbane geriljakampen i Algerie berømt. Men før dette slaget, pågikk det en lang opprørsbekjempelse på landsbygda, hvor den antikoloniale kampen først oppsto. Franskmennene ødela landsbyer med luftangrep og napalm, tvang tusenvis av bønder sammen under våpentrusler og «relokaliserte» dem til bevoktede bosetninger kalt camps de regroupement, «omgrupperingsleirer». Fjellområdene ble deretter erklært forbudte soner, og den franske hæren skjøt eller bombet alt som beveget seg innenfor dem. Ved slutten av Algerie-krigen i 1962 befant rundt 2,3 millioner mennesker, de fleste kvinner, barn og eldre, seg i omgrupperingsleirene, der underernæring og sykdom krevde mange ofre. I Alger ble kasbahen en bevoktet bosetning der algeriere ble bombet, drept eller samlet sammen og ført bort for å bli torturert og giljotinert.
I Madagaskar, som svar på det antikoloniale opprøret i 1948, valgte franskmennene å gå rett på folkemord: De brente landsbyer og åkrer med napalm, tok livet av buskap og gjennomførte massearrestasjoner, tortur og henrettelser. Det anslås at mer enn 100 000 madagassere døde – nesten to prosent av befolkningen, deriblant en stor del av en generasjon utdannede kvinner og menn.
I Namibia ble det begått et regelrett folkemord mellom 1904 og 1907, rettet mot herero- og namafolket, som nektet å gi fra seg jorden sin. Rundt 65 000 hereroer og 10 000 namaer ble skutt eller drevet ut i ørkenen. De få tusen som overlevde, ble satt i konsentrasjonsleirer for å dø, og hodeskallene deres ble sendt til Tyskland for eugenisk forskning.
Sist, men ikke minst: Sør-Afrika, som er i god posisjon for å gjenkjenne både apartheid og folkemord og nå har gått til sak mot Israel i Den internasjonale domstolen (ICJ), fikk også erfaring med dødsleirer. Fra 1948 intensiverte apartheidstyret rasesegregeringen. Millioner av innbyggere som ble sett som unyttige i den sørafrikanske økonomien, det vil si særlig kvinner, barn og eldre, ble tvunget inn i de golde bantustanene, der de visste at de ble sendt for å dø – en strategi inspirert av de hvite nybyggernes reservater for urbefolkningen i USA.
I alle disse tilfellene førte kolonisatorenes krav om land til utsulting og regelrett drap eller tvangsforflytning av de koloniserte (eller i det minste av de «overflødige»), og dette mønsteret går igjen i Israels handlinger, fra Nakba – katastrofen – i 1948 til dagens angrep på Gaza og den økende overtakelsen av Vestbredden.
Frigjøringsbevegelsene i Algerie og Sør-Afrika, som sto overfor kolonimaktens overveldende militærstyrker, vant ikke gjennom væpnet kamp, men gjennom internasjonalistisk støtte. Den franske støtten til kolonisatorene i Algerie ble svekket av lekkede rapporter til avisen Le Figaro om barn som døde i omgrupperingsleirene, og den brøt for alvor sammen da venstreopposisjonen avslørte den franske hærens brutalitet i byene og på landsbygda i Algerie. I 1961 stemte franskmennene med overveldende flertall for algerisk uavhengighet. Som algerierne uttrykte det i Pontecorvos film: «Vi tapte krigen, men vi vant vår uavhengighet!» Det er en sterk lærdom om strategi: Du vinner kanskje ikke den militære kampen, men får du en stor nok del av verden over på din side, kan du likevel vinne den politiske krigen.
I Sør-Afrika sto Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) overfor det samme problemet, og partiet gjorde endelig slutt på apartheid da det forente sin lange nasjonale kamp – over og under jorden – med en sterk internasjonal kampanje. Den ulovlig innspilte filmen Last Grave at Dimbaza fra 1974 avslørte apartheidregimets umenneskelige vold, og senere tv-reportasjer om volden i townshipene bidro til å styrke den internasjonale bevegelsen som til slutt fikk det sørafrikanske regimet til å falle. Nå får vi daglige videoer av ødeleggelsen av liv i Gaza, som en ubestridelig realitet i sanntid for de mange internasjonale kritikerne av Israel, og også for det flertallet av amerikanske velgere som nå er imot Israels handlinger. Det disse daglige rapportene viser, er at Israel fortsetter ødeleggelsen av det sosiale reproduksjonssystemet – og at drapene ikke vil ta slutt når bombingen opphører. Det vil heller ikke barnas lidelser. Denne gangen trenger vi derfor en internasjonal aktivistisk kampanje, ikke bare for å få slutt på Israels krig mot Palestina, men også for å sette en stopper for det langsomme folkemordet og helbrede barna.
Opprinnelig publisert av Africa is a Country 20. mai 2024