Gjeldssituasjonen i mange afrikanske land har igjen nådd et kritisk punkt. Tjue land er eller står i fare for å havne i gjeldsnød.
Tre sentrale faktorer bidrar særlig til denne situasjonen.
For det første favoriserer reglene som styrer det internasjonale banksystemet industrilandene og motarbeider de afrikanske landenes interesser.
For det andre fokuserer multilaterale finansinstitusjoner som Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken på fattigdomsbekjempelse. Det er prisverdig, men det løser ikke likviditetskrisen landene står overfor. Mange land har ikke de nødvendige, lett tilgjengelige midlene i statskassen til å dekke presserende utviklingsprioriteringer, fordi økonomien deres er basert på ustabil råvareeksport. Resultatet er at de tar opp enda mer statsgjeld under betingelser som er blant de mest ufordelaktige i verden.
Dette opprettholder en gjeldsavhengighetssyklus i stedet for å fremme bærekraftig økonomisk vekst.
For det tredje har forutinntatte kredittvurderingsbyråer en betydelig innflytelse. Disse straffer afrikanske land på urettferdig vis og hindrer dem i å tiltrekke seg investeringer på gunstige vilkår.
Samlet gjør disse tre faktorene det helt nødvendig å iverksette effektive strategier for å redusere den overveldende gjeldsbyrden til de afrikanske landene. Disse strategiene må løse de umiddelbare økonomiske utfordringene landene står overfor. De må også legge grunnlaget for langsiktig økonomisk bærekraft og rettferdig utvikling på tvers av kontinentet.
Ved å angripe disse problemene direkte kan vi skape et finansielt miljø som fremmer vekst, styrker lokale økonomier og sikrer at afrikanske land har tilgang til ressursene de trenger for å blomstre.
Banksystemets spilleregler
Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) kalles ofte «sentralbankenes sentralbank». Den fastsetter regler og standarder for det globale banksystemet.
Men BIS-reglene favoriserer utviklede økonomier, noe som fører til ugunstige betingelser for afrikanske land. For eksempel kan kravene til kapitaldekning – en minsteandel ansvarlig kapital som kan dekke økonomisk tap – og andre tilsynsregler være uforholdsmessig strenge for afrikanske markeder. Dette begrenser utlån for å stimulere økonomisk vekst i mindre attraktive økonomier.
Oppgjørsbankens retningslinjer overser også ofte utviklingslandenes unike utfordringer.
Etter finanskrisen i 2008–2009 innførte banken et nytt og skjerpet regelverk. Regelverkets kompleksitet og strenge krav har utilsiktet bidratt til at internasjonale banker har trukket seg ut av Afrika.
De har også gjort det stadig vanskeligere for globale banker å drive lønnsomt i afrikanske markeder. Som et resultat har mange valgt å trappe ned virksomheten eller trekke seg ut. Dette har redusert konkurransen i banksektoren, begrenset tilgangen til kreditt for bedrifter og privatpersoner, og hemmet arbeidet med å fremme økonomisk vekst og utvikling.
Begrensningene i det nye regelverket viser at det trengs en mer nyansert tilnærming til bankregulering. De negative effektene kan reduseres ved å forenkle regelverket. Kravene kan for eksempel skreddersys til de spesifikke behovene i afrikanske økonomier og støtte lokale banker.
Fokus på fattigdomsbekjempelse
Multilaterale finansinstitusjoner som IMF og Verdensbanken gir en avgjørende økonomisk bistand til mange land på kontinentet. Men deres fokus på fattigdomsbekjempelse, og mer nylig på klimafinansiering, gjør at de ofte overser de presserende utgiftsbehovene.
I tillegg står landene overfor en likviditetskrise som ytterligere begrenser deres evne til å prioritere viktige utgifter.
Velstående land nyter luksusen av lempelige regelverk og et stort finanspolitisk handlingsrom. De afrikanske landene må på sin side klare seg selv i møte med en utbyttende utlånspraksis og en utnyttende økonomisk politikk.
Blant annet inngår multinasjonale selskaper spesialavtaler, kalt sweetheart deals, som ofte innebærer skattefritak. I tillegg tapper de landene for deres begrensede ressurser gjennom lyssky økonomiske praksiser.
En forskningsrapport fra The ONE Campaign viser at finansielle overføringer til utviklingsland har stupt fra en topp på 225 milliarder dollar i 2014 til bare 51 milliarder dollar i 2022, som er det siste året det finnes tilgjengelige data for. Disse pengestrømmene forventes å avta ytterligere.
Et av funnene til ONE Campaign er alarmerende: I 2022 brukte mer enn ett av fem framvoksende markeder og utviklingsland mer ressurser på gjeldsbetjening enn de mottok i ekstern finansiering. Bistandsgivere har skrytt av rekordhøye globale bistandstall. Men nesten én av fem bistandskroner gikk til å ta imot migranter eller støtte Ukraina. Bistanden til Afrika har stagnert.
Dermed må afrikanske land ty til andre muligheter for å få tilgang til likviditet, noe som gjør dem til et lett bytte for gjeldsgribber. Som professor José Antonio Ocampo ved Columbia University har påpekt, tar Parisklubben, som er dagens eldste gjeldssaneringsmekanisme, utelukkende for seg gjeld der et av de 22 medlemmene, hovedsakelig OECD-land, er kreditor.
Med disse begrensede forsøkene på å løse et betydelig strukturelt og gjennomgripende gjeldsproblem er det urettferdig stigmatiserende å hevde at Afrika har pådratt seg gjeld på grunn av sine svake resultater eller dårlige forvaltning.
Kredittvurderingsbyråer
Kredittvurderingsbyråene har stor innflytelse i det globale finanslandskapet. De former investorenes holdninger og bestemmer landenes lånekostnader.
Vurderingene deres er imidlertid ofte preget av skjeve forhåndsoppfatninger. Dette er særlig tydelig i deres behandling av afrikanske land.
Afrikanske land hevder at de ville fått høyere rating og lavere lånekostnader uten disse skjevhetene. Dette ville i sin tur bety lysere økonomiske utsikter, ettersom det er en positiv korrelasjon mellom finansiell utvikling og kredittrating.
Vurderingssystemets subjektive karakter bidrar imidlertid til å blåse opp oppfatningen av investeringsrisikoen i Afrika utover den faktiske risikoen for mislighold. Dette øker lånekostnadene.
Noen land har protestert mot ratingen byråene har gitt dem. Zambia avviste for eksempel Moody's nedjustering av landets kredittverdighet i 2015, mens Namibia klaget over en nedgradering til «søppelstatus» i 2017, og Tanzania kritiserte uriktige kredittvurderinger i 2018. Ghana bestred vurderingene til Fitch og Moody's i 2022, og hevdet at de ikke gjenspeilte landets risikofaktorer.
Også Nigeria og Kenya har avvist Moody's nedgradering av kredittverdigheten deres. Begge begrunnet dette med ratingbyråenes manglende forståelse av de innenlandske forholdene. De hevdet at deres statsfinansielle situasjon og gjeld var mindre alvorlig enn Moody's hadde anslått.
Nylige argumenter fra FNs økonomiske kommisjon for Afrika (ECA) og African Peer Review Mechanism (APRM) framhever at kredittverdigheten til afrikanske stater har forverret seg, til tross for at noen av dem har hatt vekstmønstre på over fem prosent i lengre perioder. I en felles rapport peker de på utfordringer ved ratingbyråenes vurderinger. Disse inkluderer feil i publiseringen av vurderinger og kommentarer, og at analytikere har vært lokalisert utenfor Afrika for å omgå regelverk, gebyrer og skatteforpliktelser.
En nyere rapport fra FNs utviklingsprogram (UNDP) kaster lys over en slående realitet: Afrikanske land ville fått et betydelig løft i sin statlige lånefinansiering hvis kredittvurderingene i større grad var basert på grunnleggende økonomiske forhold og i mindre grad på subjektive vurderinger.
Ifølge rapportens funn ville afrikanske land kunne få tilgang til ytterligere 31 milliarder dollar i ny finansiering og samtidig spare nesten 14,2 milliarder dollar i totale rentekostnader.
Disse tallene kan virke beskjedne sett med de store investeringsselskapenes øyne. Men de har enorm betydning for afrikanske økonomier. Hvis kredittvurderingene gjenspeilte de økonomiske realitetene, ville de 13 landene som UNDP-rapporten undersøkte, kunne frigjøre 45 milliarder dollar ekstra i finansiering. Dette tilsvarer den samlede offisielle utviklingshjelpen som Afrika sør for Sahara mottok i 2021.
Disse tallene understreker det presserende behovet for å gjøre noe med de systematiske skjevhetene som preger kredittvurderingen i Afrika.
Neste steg
Debattene om Afrikas gjeldskrise foreslår ofte løsninger som handler om kompensasjon. De tar til orde for økt offisiell utviklingshjelp, mer sjenerøse klimafinansieringstiltak eller reduksjon av lånekostnader gjennom hybride ordninger støttet av internasjonale finanssystemer.
Disse tiltakene kan gi midlertidig lindring. Men de tre strukturelle utfordringene de afrikanske landene står overfor, krever mer varige løsninger.
Opprinnelig publisert 5. mai 2024 av The Conversation.