Afrika bidro sterkt til å utrydde apartheid. Mange liv på kontinentet gikk tapt, og flere land satte sin egen økonomiske utvikling på vent for å vise solidaritet med sørafrikanerne i deres kamp mot det segregerende regimet. Frontlinjestatene (FLS), som ligger nær Den sørafrikanske republikk (RSA), ble særlig berørt, og tydeliggjør kontinentets kostnader og bidrag til kampen mot apartheid. FLS inkluderer Angola, Botswana, Mosambik, Tanzania, Zambia og Zimbabwe, som alle støttet anti-apartheidkampen etter at de hadde fått sin egen uavhengighet. De bidro blant annet med transittruter og husly til geriljakrigere som flyktet fra apartheidregimets sikkerhetsstyrker, lot Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) opprette baser på sine territorier, ga militær trening til ANCs væpnede gren uMkhonto weSizwe, og tilbød utdanning til ledere for å motvirke den dårlige bantu-utdanningen svarte fikk i RSA. På den tiden straffet apartheidregjeringen FLS på ulike måter, blant annet med razziaer og attentater på tvers av landegrensene, samt økonomisk sabotasje.
Til tross for kontinentets solidariske innsats blir disse bidragene sjelden diskutert og husket av sørafrikanerne. Etter hvert som andre land på kontinentet har opplevd konflikter og kriser, har sørafrikanerne ofte nektet å dele sine ressurser med andre, slik det ble gjort for dem. Allerede i 1995 ble migranter – særlig fra det sørlige Afrika – beskyldt for kriminalitet, vold og arbeidsledighet. De innvandrerfiendtlige holdningene har vedvart, og i den senere tid har de også infiltrert nettet. Selv om disse holdningene har avtatt noe, viser Det sørafrikanske forsoningsbarometeret fra 2023 at en fjerdedel av sørafrikanerne fortsatt er tilbøyelige til å gripe inn for å hindre innvandrere i å bo, drive forretninger eller få tilgang til offentlige tjenester i nabolaget sitt.
Siden demokratiet ble innført, har tilgangen til tjenester vært en kilde til spenninger mellom sørafrikanere og innvandrere fra andre deler av Afrika – noe som ofte har resultert i vold. Det finnes borgervernbevegelser som Operation Dudula og Put South Africans First, som foretar uautoriserte ransakinger av innvandrerforretninger og slår leir utenfor offentlige institusjoner for å hindre innvandrernes tilgang til tjenester. Det mest hårreisende er at borgervernerne identifiserer ofrene sine ut fra utseende og dialekt, en påminnelse om at apartheidregimets rasisme knyttet til hudfarge fortsatt eksisterer, og at de tidligere ofrene har internalisert rasismen og blitt overgripere. Jo mørkere hudfarge en person har, desto større sannsynlighet er det for at vedkommende blir sett som en utlending, på grunn av stereotypien om at sørafrikanere er lysere i huden.
Å diskutere fremmedfrykt blir enda viktigere i valgår, ettersom temaet står i sentrum for de politiske debattene. Folk vil ha løsninger på strømbrudd, økonomisk tilbakegang, korrupsjon, kriminalitet og narkotikahandel. For politikerne er utpekingen av syndebukker et verktøy for å fraskrive seg ansvar. I denne artikkelen ser jeg nærmere på den sørafrikanske regjeringens respons på fremmedfrykt. Jeg drøfter også hvordan det internasjonale menneskerettighetssystemet, FN, og det regionale menneskerettighetssystemet, Den afrikanske union (AU), forholder seg til problematikken. Til tross for at den er tyngende, forholder sørafrikanere seg tause om innvandrernes situasjon. Jeg oppfordrer sørafrikanere i hjemlandet og i diasporaen til å lede an i diskusjonen om fremmedfrykt og delta i en åpenhjertig samtale om hva som har gått galt. Dette er uten tvil en av de manglende faktorene som er nødvendige for å få bukt med situasjonen
Responsen fra den sørafrikanske regjeringen
Selv om regjeringens politikk i utgangspunktet var vennligsinnet, har situasjonen i den senere tid blitt dyster, og innstramming av grensene har blitt prioritert framfor straffeforfølgelse av dem som angriper innvandrere.
RSA begynte bra, som vertskap for Verdenskonferansen mot rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og intoleranse i 2001. Dette resulterte i Durban-erklæringen og -handlingsplanen (DDPA), som fordømte fremmedfrykt og slo fast at apartheid var en av de viktigste kildene til den. I tillegg ble fremmedfrykt sett som en sentral årsak til rasisme i samtiden. RSA vedtok også en Nasjonal handlingsplan for å bekjempe rasisme, rasediskriminering, fremmedfrykt og intoleranse, og erkjente at årene med apartheid «har sådd kimen til fremmedfrykt, særlig mot afrikanere, og ødelagt århundrer med bror- og søsterskap mellom sørafrikanere og afrikanere fra andre deler av kontinentet». Handlingsplanen la fram tiltak for å løse situasjonen, blant annet å straffeforfølge gjerningspersonene og spre informasjon om fordommer som motiverer innvandrerangrep. Den sørafrikanske grunnloven ga rettigheter til utlendinger, og det ble vedtatt lover som gir innvandrere, flyktninger og asylsøkere en tydelig vei mot å oppnå lovlig status i landet.
Utover lovendringer og fordømmelsen av fremmedfiendtlige angrep har det imidlertid blitt gjort lite for å ta tak i de grunnleggende årsakene til problemet, eller for å hjelpe innvandrere som blir utsatt for angrep. Det er veldokumentert at myndighetene ikke reagerer på fremmedfiendtlige angrep. Der myndighetene hevder å ha sørget for rettferdighet, er straffen for gjerningspersonene gjerne en «smekk over fingrene». For eksempel ble lederen for Operation Dudula arrestert for å ha gjennomført en razzia i et hus i Soweto, men de to dommene han ble ilagt, ble i sin helhet gjort betinget. I opptrappingen mot valget 29. mai har regjeringens respons, antakelig for å tilfredsstille de høylytte stemmene i folkemengden, vært å forsøke å stramme inn grensene. Dudula-bevegelsen har blitt et offisielt politisk parti til tross for sine ulovlige razziaer i folks hjem – og det faktum at valgkommisjonen godkjente registreringen, tyder på en lammende fremmedfrykt også innad i byråkratiet.
Tidligere tiltak for å stramme inn grensene har blant annet inkludert en bevæpnet grensemyndighet (Border Management Authority, BMA). Opprettelsen var et svar på den dårlige forvaltningen av grensene, som ifølge president Cyril Ramaphosa hadde ført til ukontrollerte bevegelser og narkotikahandel, og skapt uro mellom innfødte statsborgere og innvandrere. For å sette BMA i kraft overførte regjeringen innvandringsfunksjoner fra ulike departementer til grensemyndigheten, noe som ikke nødvendigvis øker den samlede kapasiteten i innvandringssektoren, ettersom det fortsatt mangler finansiering. Myndighetene må tilføre mer midler til sektoren for å vise at de ønsker å løse etterslepet på innvandringstillatelser, slik at folk kan få lovlig opphold i landet, og dermed redusere den ulovlige virksomheten de bekymrer seg for.
Regjeringsmeldingen om statsborgerskap, innvandring og flyktninger som ble ferdigstilt og offentliggjort 17. april i fjor, erkjenner at innvandringssituasjonen i RSA har blitt katastrofal. Meldingen går inn for omfattende juridiske reformer. Blant annet skal lovene om statsborgerskap, innvandring og flyktninger oppheves, og det skal opprettes én felles lov som regulerer grensekontroll, innvandring, statsborgerskap og flyktninger. Med den holdningen regjeringen for tiden har til å skjerpe grensene og holde utlendinger ute, kan det virke som om disse reformene er et forsøk på å innskrenke rettighetene til utlendinger. I meldingen spesifiseres det at paragraf 4(3) i statsborgerskapsloven, som åpnet for statsborgerskap ved naturalisering dersom en person er født i Sør-Afrika og har bodd der fram til myndighetsalder, vil bli opphevet. Dette vil ta fra folk muligheten til å få statsborgerskap selv om de har levd hele sitt liv i RSA og ikke kjenner til noe annet liv andre steder. Sør-afrikanerne må ikke tro at dette er en kursendring fra regjeringens side, ettersom regjeringen hele tiden har nektet folk statsborgerskap, uavhengig av statsborgerskapsloven. Regjeringen har til og med avvist folk som vil søke om statsborgerskap i henhold til denne loven, og har gjort søknadsskjemaer utilgjengelige. Høyesterett har slått fast at departementet har behandlet folk urettferdig og krenket deres konstitusjonelle rettigheter.
En annen bekymringsfull utvikling er forslaget om å trekke seg ut av Flyktningkonvensjonen fra 1951 og tilleggsprotokollen fra 1967. Dette forslaget er urovekkende når man ser nærmere på de eksakte forbeholdene som skal tas, og som i hovedsak gjelder offentlige tjenester til flyktninger og asylsøkere. Begrunnelsen for uttrekningen er at regjeringen ikke har penger, og at andre land som er mer velstående, hovedsakelig i Vesten, har reservert seg mot disse avtalepunktene.
Regjeringen har også som mål å begrense flyktningers mulighet til å arbeide, studere eller opparbeide seg eiendom før statusen deres er avgjort – noe som i gjennomsnitt tar 13 år. I tillegg ønsker regjeringen å opprette flyktningmottak ved grensene, og dermed gå bort fra dagens system som gjør det mulig for flyktninger og asylsøkere å integrere seg i lokalsamfunnene mens de venter på å få innvilget lovlig status.
Det mest foruroligende med disse lovene, og de offentlige debattene som for tiden holdes av den statlige kringkasteren SABC, er at politikerne er opptatt av forholdene ved grensene, men ikke av menneskene som har blitt utsatt for fremmedfiendtlig vold, og hvordan disse angrepene kan stoppes. Selv om regjeringens tiltak ser ut til å komme fra en bekymring for at de porøse grensene har ført til spenninger mellom innfødte statsborgere og innvandrere, fokuserer de bare på den ene siden av problemet, knyttet til grensene, men det sies ingenting om hvordan man skal håndtere fremmedfiendtlighet innenfor grensene. Reformene nevner ikke opplæring i menneskerettigheter for immigrasjonspersonell eller folkeopplysning for å ta tak i de grunnleggende årsakene til fremmedfiendtlig vold. Man kan derfor spørre seg hvorfor regjeringen pøser penger inn for å løse den ene halvparten av problemet, mens den andre halvparten blir en voksende verkebyll. En politiker har sagt at «regjeringsmeldingen bare er et verktøy for valgkampen, og de vil ikke for alvor gjøre noe med innenrikssituasjonen».
Reaksjoner fra det internasjonale samfunnet
På internasjonalt nivå har mange FN-organer uttalt seg om fremmedfrykten i Sør-Afrika. Her holder jeg meg til anbefalingene RSA har fått av FNs rasediskrimineringskomité. Komiteen har konsekvent oppfordret RSA til å redusere etterslepet i behandlingen av asylsøknader, få bukt med utpressing av utlendinger fra offentlige tjenestemenn, informere utlendinger om rettighetene deres og gi offentlige tjenestemenn opplæring i hvordan, bekjempe fordommer og fremme toleranse, få slutt på ulovlig internering av utlendinger, sørge for at utlendinger har tilgang til grunnleggende tjenester, ferdigstille lovforslaget om hatkriminalitet for å fordømme hatefulle ytringer, bekjempe organisert borgervern, legge til rette for et besøk av FNs spesialrapportør for nyere former for rasisme, og fortsatt være tilsluttet Flyktningkonvensjonen fra 1951.
På regionalt nivå har flere AU-organer fordømt fremmedfrykt. Den afrikanske kommisjonen for menneskerettigheter og folkerettigheter (ACHPR) er fortsatt bekymret over Sør-Afrikas mangel på data om utlendinger, særlig når det gjelder hvor mange som befinner seg i landet. Kommisjonen har også anbefalt at RSA styrker sine tiltak for å bekjempe fremmedfrykt og øke beskyttelsen av utlendinger, og at landet gjennomgår sine lover om bosetting av flyktninger.
Disse anbefalingene fra FN og AU strekker seg fra 2005 til 2023, og viser en markant forskjell mellom det RSA gjør, og det landet er blitt bedt om å gjøre. Inspirert av land som Canada og Storbritannia, stenger RSA grensene og ser på innvandrere som en trussel. I sitt svar på regjeringsmeldingen ba landbruksorganisasjonen Agri SA om unntak for landbrukssektoren, som fortsatt er avhengig av ufaglært utenlandsk arbeidskraft. Dette er et eksempel på hvordan utlendinger bidrar til økonomien, til tross for populære myter om farene de bringer med seg.
Stillhet fra sørafrikanerne
Det som er påfallende med alle disse endringene i RSAs innvandringslover, og reaksjonene fra internasjonale organer, er tausheten til vanlige sørafrikanere. Samtidig som det finnes fremmedfiendtlighet blant sørafrikanere, viser Forsoningsbarometeret fra 2023 at bare en fjerdedel av befolkningen er negativt innstilt til utlendinger. Dette bekreftes av tall fra Afrobarometeret i 2022, som fant at folk vurderer arbeidsledighet, kriminalitet og sikkerhet, offentlige tjenester og infrastruktur som større problemer enn ulikhet, diskriminering og politisk splittelse.
Undersøkelsen avdekket at flertallet av befolkningen ikke diskuterte politiske spørsmål i lokalsamfunnene sine, og at de ikke engasjerte seg i noen styringsorganer for å ta opp samfunnsspørsmål. Mange sørafrikanere har overlatt offentlige spørsmål til regjeringen, og føler de ikke har myndighet til å snakke om urettferdighetene som andre afrikanere opplever. Jeg husker godt fra min egen barndom hvordan en gruppe gutter fra townshipen vår forvandlet en protest mot mangelfulle tjenester til plyndring av en spaza-butikk [liten uformell dagligvarehandel] drevet av en innvandrer. Den dagen reagerte lokalsamfunnet med å dra hjem i trygghet og overlate offeret til seg selv. Altfor mange av disse angrepene ender slik, om ikke verre. De som krenker innvandrere, begår en villet kriminalitet, og mange sørafrikanere har sett angrep skje uten å si noe.
Til tross for at grupper som Operation Dudula hevder at de har bred støtte, stemmer ikke det – det er bare det at folk ikke utfordrer dem. De fleste av sørafrikanerne som åpent utfordrer fremmedfrykten, gjør det i profesjonelle roller, som akademikere, sivilsamfunnsarbeidere eller medlemmer av opposisjonspartier. Selv om innsatsen deres er verdifull, er den manglende brikken i puslespillet den vanlige sørafrikaneren, som er nabo til ofrene for fremmedfrykten.
I mine øyne er det flere grunner til at folk tier. Borgervernsgrupper er voldelige, og de truer andre til taushet. I tillegg er mange sørafrikanere fortsatt fattige, men det finnes en voksende svart middelklasse. Denne gruppen forlater ofte townshipene der den fremmedfiendtlige volden skjer, og kjøper hus i forstedene. Volden kommer på avstand og er ikke lenger en daglig realitet som de må reagere på.
Som i andre land i det sørlige Afrika der frigjøringskjemperne dannet regjeringspartier, har fortellingene om hva som bidro til uavhengigheten en tendens til å tjene det nye regjeringspartiets interesser. Bidraget fra vanlige mennesker som risikerte livet på mange vis, og mindre grupper i anti-apartheidkampen, blir glemt. Dette skaper en overdreven avhengighet av heltene som «egenhendig» eliminerte undertrykkelsen for å fortsette å tjene massene, og dermed bryr ikke folk seg om offentlige spørsmål. Men slik bør det ikke være for sørafrikanerne. Andre afrikanere var ikke tause under vår kamp, og deres uverdige liv i RSA bør bli snakket om.
Hva vi må ta med oss
Sør-afrikanere bør innse at det ikke er nok å ikke ha fremmedfiendtlige holdninger, eller å ikke angripe andre. Debatten om fremmedfrykt har utspilt seg mellom myndighetene, internasjonale organer, sivilsamfunnet, profesjonelle aktører, og innvandrere som må forsvare livene sine. Den har gitt få resultater, og de fremmedfiendtlige angrepene fortsetter. Den manglende deltakeren er vanlige folk, som vil si nei til fremmedfrykt i hjemmene sine, på gatene, i religiøse institusjoner, på skolene og alle andre steder. Disse sørafrikanerne bør være de første til å avsløre kriminelle i lokalsamfunnet, som påstår at de vil «sette sørafrikanerne først» – noe man ikke oppnår ved å stjele fra andre. Det er vanlige sørafrikanere, ikke «karene i glasshusene», som lever med bekymringene for arbeidsinnvandrere og mangelen på muligheter eller spørsmål om offentlige tjenester, lovløshet og utrygghet i lokalsamfunnene. Det er disse sørafrikanerne som må stå i spissen for samtalen i lokalsamfunnene om hvordan vi skal håndtere både fremmedfrykt og porøse grenser.
Det er disse menneskene som har verdifulle forslag til hvordan systemet kan reformeres. Men på grunn av deres lave juridiske kompetanse har regjeringen beleilig nok utelatt dem fra de pågående «reformene», siden de fleste kanskje ikke engang forstår hva regjeringsmeldingen betyr. Ikke desto mindre må sørafrikanerne ta del i kampen mot fremmedfrykt, slik at ikke angriperne får det siste ordet.
