Søndag 4. februar i år møttes de senegalesiske presidentkandidatene like ved kirkegården Saint-Lazare i kommunen Sacré-Cœur i Dakar. Målet var å starte valgkampen, i protest mot at daværende president Macky Sall hadde varslet at valget ble utsatt. Politiet brukte tåregass for å spre folkemengden. De angrep også journalister som dekket demonstrasjonen, til tross for at de var lett gjenkjennelige med kameraer, mikrofoner og pressevester. Og den private TV-stasjonen Walf TV, som sendte direkte fra stedet, fikk konsesjonen inndratt av kommunikasjonsminister Moussa Bocar Thiam. Han anklaget kanalen for å publisere bilder som kunne «oppfordre til vold og hat».
En uke senere, da opposisjonen og sivilsamfunnet demonstrerte på Place de la Nation mot utsettelsen av presidentvalget, som opprinnelig skulle finne sted 25. februar, ble Seneweb-journalisten Absa Hane banket opp av en politibetjent. Som følge av mishandlingen ble hun kjørt til sykehus for behandling. Volden mot journalisten provoserte presseorganisasjonene, deriblant Convention des jeunes reporters (Konvensjon for unge reportere) og Association des femmes journalistes du Sénégal (Forening for kvinnelige journalister i Senegal), som fordømte denne nte episoden i rekken av politivold.
«Politimannen skjelte meg ut og pågrep meg med vold»
Journalist Absa Hane forteller om omstendighetene rundt angrepet: «Vi var hele tiden litt bak politiet, slik vi har fått råd om når vi dekker demonstrasjoner. Da vi bestemte at vi skulle flytte på oss, kom en politimann bort og ba oss om å forlate stedet. Vi var allerede i ferd med å dra. Jeg sto bak de andre fordi jeg skrev på mobilen. Det var da han begynte å skjelle meg ut. Sjokkert over ordene snudde jeg meg rundt og spurte hva jeg hadde gjort galt for å fortjene en slik utskjelling. Han fortsatte bare å skrike til meg. Jeg snudde og gikk videre uten å svare. Noen minutter senere kastet han en tåregassgranat mot oss. Og da snudde jeg meg igjen for å forstå hvorfor han oppførte seg sånn når vi ikke var i veien. Og nok en gang ba han oss om å gå over på demonstrantenes side. Jeg prøvde å si at det var det vi skulle. Han begynte å rope til oss, og kollegene mine ba meg om å bli med bort. Da jeg snudde meg for å gå videre, kom han mot meg. Han grep brutalt tak i meg bakfra. Han slo også til Mor Amar, kollegaen min, som forsøkte å stille seg mellom oss. Det var slik de arresterte meg», sier Hane, som er godt kjent for sin dekning av demonstrasjoner.
«Vi kan ikke lenger snakke om pressefrihet i Senegal»
Presseorganisasjonene har ikke forholdt seg likegyldige til det de kaller et hinder for pressefriheten. Ifølge Ibrahima Lissa Faye, redaktør i Pressafrik og leder for Association des professionnels de la presse en ligne (Foreningen for pressearbeidere på nett, APPEL), er det tydelig at pressefriheten blir krenket i Senegal.
«Senegal, som har hatt rykte på seg for å være demokratisk, har i dag en rekke begrensninger på pressefriheten. Det samme gjelder ytringsfriheten. Folk tenker seg om flere ganger før de ytrer seg eller kommenterer på sosiale medier. Slik har det aldri vært før. Det skyldes at så mange har blitt arrestert for et innlegg på Facebook eller en status på WhatsApp, eller at til og med medlemmer av Forsvars- og sikkerhetsstyrkene (FDS) har blitt sparket. For journalister har det vært to forferdelige år. Et tilbakeslag som vi aldri har sett maken til, med gjentatte arrestasjoner av journalister, som Pape Alé Niang, Pape Ndiaye og Serigne Saliou Gueye. Andre har blitt pågrepet og sittet fengslet i flere dager, før de ble løslatt etter press fra kolleger og andre. For å si det enkelt kan vi ikke lenger snakke om pressefrihet i Senegal. Og det har nesten blitt umulig å holde demonstrasjoner. Ordensmakten er utplassert så å si overalt, hele tiden.»
Når det gjelder inndragningen av lisensen til Walf TV, fordømmer Faye regjeringens handling. Han var en av dem som la press på staten for at de skulle gi tilbake konsesjonen.
«Det er statlig bandittvirksomhet, for ministeren hadde i realiteten ikke noe juridisk grunnlag for å inndra lisensen. Det er helt og holdent opp til Det nasjonale audiovisuelle reguleringsrådet (CNRA), og selv CNRA må gå gjennom flere stadier før man kutter signalet. Til og med før man trekker tilbake lisensen til en TV-kanal. Dessverre ser vi at lovene ikke respekteres av lederne våre, som skal sørge for at de blir fulgt og overvåket. Det er det som skader oss mest. Omstendighetene rundt inndragelsen av lisensen er også problematiske. For det beviser nok en gang at det ikke finnes noen rettferdighet, at det ikke finnes noen lov. Det ble ikke iverksatt noen rettsprosedyre. Det skulle bare et møte med presidenten til for å avgjøre saken. Han kontaktet kommunikasjonsministeren, som fikk det gjort i løpet av en time. Dette er utenkelig i en rettsstat. For i en rettsstat finnes det mekanismer for å frata eller gi tilbake en konsesjon, og en struktur for å overvåke alt dette slik at innbyggerne har innsyn. Hvis et presseorgan mister lisensen, vet vi at de har gjort en feil. Og hvis det ikke er tilfelle, vil folk få vite det. Så dette er bekymringer og problemer ved rettssystemet. Men de kommer også fra makthaverne.»
Journalister er noen ganger skyldige
Tross anklagene mot den senegalesiske staten, er ikke journalistene fritatt for kritikk. Ifølge Ibrahima Lissa Faye i APPEL har enkelte journalister gjort seg skyldige i lovbrudd. «Vi kan ikke si at det gjelder alle, for i realiteten er det bare to eller tre av ti kjente tilfeller som er skyldige. Med andre ord har 80 prosent av disse journalistene blitt feilaktig arrestert for lovbrudd i utførelsen av arbeidet sitt. Dette er ikke normalt. Vi blir beskyldt for alt mulig. Vi kan ikke si at journalister gjør noe galt hele tiden. Men vi må også erkjenne at vi i dag blir infiltrert fra alle kanter. Det forklarer hvorfor tilliten mellom publikum og mediene er svekket», sier han.
Flere organisasjoner arbeider med å verne om presse- og ytringsfriheten i Senegal, som internasjonale Reportere uten grenser (RSF) og Article 19. Abdoulaye Ndiaye leder Article 19 i Senegal og Vest-Afrika. Han sier at presse- og ytringsfriheten i landet har blitt sterkt undergravd de to siste årene. «Kanskje til og med i fem år, for ytringsfrihet handler ikke bare om ord. Det innebærer også friheten til å uttrykke seg gjennom kunst, eller å ytre sin mening gjennom en demonstrasjon. Vi ser at denne friheten blir stadig mer begrenset i Senegal. Det legges stadig ned forbud mot demonstrasjoner, selv om vi ikke engang har et system for å tillate dem. Så ytringsfriheten har blitt undergravd av myndighetene våre i mer enn fem år.»
«Ytrer du meningen din på Facebook, kan du havne i fengsel»
Ndiaye påpeker at alle forutsetninger for å garantere presse- og ytringsfrihet i landet er på plass, men at disse ikke overholdes. «Jeg mener at bestemmelsene allerede finnes. Frihet og ytringsfrihet er garantert i grunnloven. Det som gjenstår, er systemer for å iverksette disse frihetene som må vedtas av de administrative myndighetene. Disse frihetene gjør det mulig for innbyggerne å uttrykke seg, å si hva de mener om en politisk situasjon. Å uttrykke sin enighet eller uenighet. Men så snart du viser deg for besluttsom, med andre ord har en annen mening enn dem som styrer oss, blir du systematisk nektet å komme til orde. Ytrer du meningen din på Facebook, kan du havne i fengsel. I dag kan selv et emotikon føre til fengselsstraff. Dette er tilfellet for Outhmane Diagne og andre aktivister som bare har sagt sin mening. Det er åpenbart at ytringsfriheten blir undergravd. Selv om de juridiske bestemmelsene finnes. De må brukes til å utvikle en frihetskultur. I stedet har vi en undertrykkelseskultur. Jeg vet ikke hvor den kommer fra, men vi har en kultur for å undertrykke innbyggerne, som ifølge artikkel 19 i menneskerettighetene har en grunnleggende rett til å kommunisere.»
Gjøres det noe for å sikre presse- og ytringsfriheten? Svaret er ja, ifølge Abdoulaye Ndiaye. «Initiativene finnes allerede, loven finnes, institusjonene finnes. Spørsmålet er hvordan de blir brukt. Helt i starten vil et regime ofte tillate protestmarsjer. Men så kommer forbudet, og de varsler deg ikke 24 eller 48 timer før, men samme morgen, når du allerede har forberedt deg på å demonstrere. Det er da de sier nei, du kan ikke. Det viser at de bruker en variabel geometri. Derfor må folk kjempe for å sikre ytringsfriheten. Og generelt, når sikkerheten på demonstrasjonene blir ivaretatt, som på den som fant sted sist lørdag, skjer det ingen overtredelser. Det var ingen som kom til skade eller materielle ødeleggelser.»
Ndiaye legger til: «Vi fordømmer det som skjer med mediene. Journalister er yrkesutøvere som jobber for å gi informasjon. En journalist i arbeid, med pressekort og vest, skal ikke bli angrepet eller mishandlet av politiet. Artikkel 19 forbyr alle brudd på ytringsfriheten. Forsvars- og sikkerhetsstyrkene bør holde oppsyn med demonstrasjoner og unngå å bruke vold mot demonstranter, og spesielt ikke mot journalister. Journalister må være trygge under disse hendelsene. Hvorfor tenker de systematisk på å plage eller angripe en journalist? Det er uakseptabelt. Jeg mener at myndighetene bør åpne en etterforskning av saken til Absa Hane.»
I Senegal sitter flere politiske fanger, som ble fengslet for å ha uttrykt seg kritisk til det avtroppende regimet til Macky Sall på sosiale medier. Fengslingene blir ofte ansett som «krenkelser av ytringsfriheten» og fordømmes på det sterkeste av menneskerettsorganisasjoner. Ett tilfelle er opposisjonspolitikeren Bassirou Diomaye Faye, som ble satt i politiarrest i fjor for «spredning av falske nyheter, forakt for retten og ærekrenkelse av et lovfestet organ» etter et Facebook-innlegg. Ett år senere, i april i år, ble han tatt i ed som landets president. Et annet eksempel er Fadilou Keïta, en aktivist fra det tidligere politiske partiet PASTEF. Keïta ble arrestert i begynnelsen av desember 2022, etter å ha lagt ut et Facebook-innlegg der han beskyldte regjeringen for å ha fått gendarmene Didier Badji og Fulbert Sambou, to barndomsvenner av ham, til å «forsvinne». Sammen med over tusen andre fanger ble han løslatt i slutten av februar i år.
Våre forsøk på å komme i kontakt med kommunikasjonsdepartementet har så langt ikke lykkes. De forverrede arbeidsforholdene, overgrepene og fengslingene av journalister har vært et hardt slag mot presse- og ytringsfriheten i Senegal. På den årlige indeksen over pressefriheten i verden, er Senegal plassert blant de 55 landene hvor utøvelsen av journalistikk er «problematisk». I tillegg har landet falt fra 73. til 104. plass, med andre ord 31 plasser ned sammenlignet med forrige rapport. President Bassirou Diomaye Fayes nye styre må gjøre alt for å løse denne utfordringen.