Sørafrikanske kvinners væpnede kamp: Ny bok forteller historien fra nært hold

Som sosiolog med interesse for kjønn og seksualitet var jeg nysgjerrig på boka på grunn av de kjønnede erfaringene fra frigjøringskampen. Jeg leste den sammen med andre studier om kvinner i frigjøringskriger i det sørlige Afrika.

Mye av den rådende diskursen om kvinners krigsdeltakelse har en tendens til å dreie seg om ett spørsmål: Hvorfor blir kvinner sviktet i revolusjoner og kriger? For eksempel legges det gjerne stor vekt på kvinners erfaringer med seksuell vold og utsatthet i krig, mens deres handlekraft og bidrag til kriger ekskluderes.

Men Magadlas bok, og de feministiske analysene jeg leste sammen med den, utvider perspektivet. Hun vil vite hvorfor kvinner sluttet seg til den væpnede kampen. Hvordan brukte eller spilte kvinner på femininitet og kvinnelige egenskaper for å bidra til den militære effektiviteten? Hvordan kan kvinners deltakelse utvide vår forståelse av at kamp er mer enn direkte og fysisk strid? Og hvordan ser kvinner på sin medvirkning i de revolusjonene som kampene har ført til?

Noen vil kanskje hevde at kvinnene som Magadla portretterer, ikke var stridende. Få av dem deltok i direkte kamp, det vil si fysisk nærkamp ved fronten. Men forfatteren oppfordrer oss til å utvide definisjonen av strid.

Med henvisning til den sørafrikanske politiske aktivisten og akademikeren Raymond Suttner argumenterer Magadla for at apartheid var en krig uten front. I stedet utspilte den seg i alle hjørner av samfunnet. Den ble utkjempet i hjem, skoler og kirker. Geriljakvinner satte seg selv i fare på ulike måter og brukte kreative metoder for å komme nær mulige mål.

Thandi Modise, som har sittet i Sør-Afrikas parlament siden 1994 og i dag er forsvars- og veteranminister, er en av kvinnene som portretteres i boka. Hun forteller at hun hadde med seg en håndveske med et par strikkepinner stikkende opp – et helt vanlig, harmløst syn – mens hun holdt øye med potensielle militære mål.

I de sjeldne tilfellene hvor kvinners krigsdeltakelse blir anerkjent i den bredere samtalen, framstilles de gjerne som væpnede revolusjonære som samtidig er feministiske ikoner. Det florerer av bilder av kvinnelige soldater med AK47-geværer, klare til å skyte, eller bærende på rifler – og babyer på ryggen.

Gjennom hele boka fletter Magadla inn beretninger som bryter med denne populære fortellingen. Den kan nemlig viske ut de kvinnene som verken bar et AK47 eller en baby på ryggen under frigjøringskrigen. Noen kvinner gjemte kuler i tamponger som de tok med seg inn i landet til krigen, mens andre bar sprengstoff i vesken. Noen brukte endeløse timer på å overvåke og teste ut potensielle farer og svakheter i apartheid-militærets forsvarsverk.

Et eksempel er Nondwe Mankahla, som mens hun jobbet som distributør for avisen New Age, sendte bombeutstyr til de politiske aktivistene Govan Mbeki og Raymond Mhlaba.

Gjennom hele boka nekter Magadla å sette intervjuobjektene sine i bås. Hun anerkjenner at erfaringene deres varierer, og drøfter hvordan kvinnene i MK forhandlet med den patriarkalske kulturen på en måte som framhever kvinnenes handlekraft uten å romantisere deres kamp.

Kvinnene i MK var kjent som «nasjonens blomster», eller som organisasjonens umzana (et lite hjem). Noen av kvinnene syntes merkelappene, spesielt umzana, var kjærlige. Andre mente at de reduserte kvinnenes rolle. På samme måte motsatte de seg betegnelser som «hun-kamerater» og «hun-soldater».

Men de ønsket ikke å viske ut kvinneligheten sin. Noen aspekter ved den patriarkalske kulturen fungerte til kvinners fordel, både innad i organisasjonen og i møtet med apartheidpolitiet under operasjoner. Kvinnelige soldater kunne enkelt bruke sin femininitet til å utfordre gerilja-imaget i myndighetenes propaganda.

I løpet av 1980-tallet organiserte MK Operasjon Vula, et oppdrag for å bringe ledere i eksil tilbake til landet. Busisiwe Jacqueline «Totsie» Memela klarte å smugle anti-apartheidaktivistene Mac Maharaj og Siphiwe Nyanda inn i Sør-Afrika fra Swaziland (dagens Eswatini). Magadla tilskriver suksessen hennes en kombinasjon av militær trening og kløktig bruk av femininitet: Memela kledde seg som en swati-kvinne mens hun overvåket grensen døgnet rundt.

Guerrillas and Combative Mothers er mer enn bare et prosjekt for å navngi kvinnene som viet livet sitt til frigjøringen av Sør-Afrika. Boka presenterer også ulike måter å formulere teorier på. Den reiser et interessant metodologisk spørsmål om å se grensene for det verbale språket og taushetens verdi når man skal forstå traumatiske hendelser. Hvordan analyserer vi taushet når folks sår ikke har grodd, og leppene derfor forblir forseglet?

Men selv om Magadlas argumentasjon er sofistikert, bruker hun ikke et språk som «svetter», for å sitere Toni Morrison. Det er enkelt og tilgjengelig for alle.

Opprinnelig publisert 20. februar 2024 av The Conversation